Jeg har loven i ryggen når jeg snuser rundt etter kantarell på millionlønn

Jeg legger inn møter med meg selv i jobb-kalenderen. Jeg booker «tur i skogen» midt på dagen. Alle kan se det, og det er helt ok. For jeg har nemlig unntak fra arbeidstidskapitlet i arbeidsmiljøloven. Jeg er, som mange i vår sektor, i «særlig uavhengig stilling». Jeg har loven i ryggen når jeg snuser rundt etter kantarell på millionlønn.

Det er høyst uklart i vår sektor hvem som skal ha «særlig uavhengig stilling» og hvem som skal ha vanlig arbeidstid og dermed overtidsbetalt. Praksisen varierer fra institusjon til institusjon. Men jo mer FoU-tid du har, jo mer bikker du reelt sett mot «særlig uavhengig stilling», slik jeg tolker loven.

I alle faglige stillinger i sektoren jobbes det langt ut over normaluke. Det gjelder også for flertallet, som ikke har «særlig uavhengig stilling». For høyskole- og universitetslektorer skal lovens regler gjelde, med 200 timers overtid som maksgrense, og da med overtidsbetaling.

Reglene gjelder på papiret, men følges vel knapt nok noe sted? Kjenner du noen fagansatte som får overtidsbetalt på universitetet? Neppe. Min oppriktige mening er at det ikke gjør noe.

Hjerteløs arbeidsgiver

Arbeidsmiljøloven halter nemlig i møte med vår praktiske virkelighet. Loven krever at ledelsen vet nøyaktig når du jobber og når du har fri. Vis meg det universitetet som har en slik oversikt. Og vis meg den ansatte som ønsker at arbeidsgiver har den oversikten. Vi foretrekker frihet framfor å følge lovens bokstav.

Men min frihet til å plukke kantarell innebærer en risiko; En gang imellom ender kolleger i slavedrift, uten at systemet fanger det opp. Det er jo ingen som vet hvor mye de jobber. Så bryter de sammen i sykemelding og bitterhet over en hjerteløs arbeidsgiver. En arbeidsgiver som faktisk aldri mente å være hjerteløs, men som bare var totalt uvitende.

Vi har hatt saker på Kristiania der enkeltmedarbeidere har jobbet sanseløst mye. Ledelsen har ryddet opp når de har blitt klar over det. Forskerforbundets jurister har vært til svært god hjelp i å gi dem kompensasjon i etterkant.

Som medarbeider i akademia kan du ikke forvente at arbeidsgiver har oversikt, den må du lage selv. Det er også du som må si fra om at du jobber for mye, sjefen din kan ikke lukte det.

Jeg jobber hele tida, jeg

De fleste av oss finner en god balanse. Jeg jobber hele tida, jeg. Hver morgen, sju dager i uka, julaften som 17. mai klaprer fingrene over tastaturet. Når det er primærjobb og når det er sideoppdrag (som å skrive i Forskerforum) er temmelig uklart.

Søndager er den beste jobbe-dagen i lenestolen hjemme. Hverdager er best i skogen, for da slipper jeg å møte andre der. Ofte får jeg de beste ideene til undervisning inne mellom grantrærne. Tankenes lette flagring eller mer rolige vingeslag, bikkja som snuser rundt og en plutselig knallgod ide som lander i hodet … det er lykke det!

Jeg tror akademia er et av de vanskeligste stedene å kategorisere arbeidstid og fritid, altså «arbeidsfri». Loven skiller skarpere mellom arbeidstid og arbeidsfri enn det som er mulig i vår type jobber.

Forskjellene er enorme, mellom de som minimerer enhver innsats og bare snur bunken ved undervisning, og de som påtar seg stadig mer akademisk husarbeid, utvikling, rapportering og studentoppfølging, og dermed ender som fullstendig utslitt.

For å gjøre bildet enda mer komplisert: De mest effektive, som leverer lite arbeidstid i bytte mot lønna, kan være helt glitrende forelesere. Å snu bunken kan fungere strålende for studentene. Hvis bunken er en solid grunnmur og foreleseren elsker å avlevere budskapet, på ny og på ny, da får jo arbeidsgiver valuta for pengene. Bytteforholdet er rimelig, selv om timelønna blir mye høyere for stjerneforeleseren enn for den akademiske sliteren.

Ta ansvar selv

Vi må ta ansvar selv. Vi kan ikke forvente at arbeidsgiver har oversikten. Du som jobber mer enn normaluke med kjedelig pliktarbeid som rapportering og sensur, du må selv logge timene. Du må si fra (skriftlig!) til sjefen. Få hjelp av tillitsvalgte. Det eneste som nytter er å føre hver eneste time, klokkeslett og innhold, og så dundre neven (igjen skriftlig!) overfor sjefen.

For det finnes vern i loven, til og med for oss i «særlig uavhengig stilling». Det vernet ligger i § 10-2 (1) i arbeidsmiljøloven, som lyder: «Arbeidstidsordninger skal være slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger (…)».

Den paragrafen gjelder absolutt alle, men kampen vil stå om to ting: Kan du dokumentere hvor mye du jobbet? Og kan du dokumentere at du sa fra, uten å få hjelp? Hvis ja på begge deler har du en god sak.

Akademia er himmelen av en arbeidsplass. Eller et liv med galopperende angst og søvnløshet. Ta ansvaret selv for din egen hverdag.