–Tilhengere av særlig uavhengige stillinger gjør seg selv en bjørnetjeneste

Av Ida Eritsland

Publisert 13. mai 2026 kl. 13:07

Det ble debatt i Khrono forrige uke, da professor, merittert underviser og hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet ved USN Tony Burner uttalte seg om særlig uavhengige stillinger. Han er sterkt kritisk til å plassere vitenskapelig ansatte i særlig uavhengige stillinger på grunn av det han mener er institusjonelt misbruk av fritak fra arbeidstidslovgivningen.

– Er misbruket av særlig uavhengig stilling en utbredt ting i akademia i dag?

– Ja, det er det, dessverre. Og det viser seg at det typisk er de «gamle» universitetene, pluss noen høyskoler, som bruker dette på sine vitenskapelige ansatte. Problemet er når den brukes på ordinære vitenskapelige stillinger. Arbeidstilsynet har en sjekkliste med sju spørsmål som du må svare ja på for at en stilling skal være særlig uavhengig: At du kan jobbe når du vil, gjøre oppgavene dine når du vil gjøre dem, og hvordan. Dette gjelder for så vidt også oss i vitenskapelige stillinger. Men sjekklista omfatter i tillegg andre forhold. Du skal kunne delegere oppgaver til andre. Du skal kunne forplikte institusjonen din rettslig eller økonomisk. Du skal ikke kontrolleres av arbeidsgiver på noe vis, fordi du er din egen herre. Og det viktigste for meg, som tillitsvalgt, er det siste spørsmålet hos Arbeidstilsynet, som gjenspeiler lønn for ansvaret og selvstendigheten som ligger i stillingen. Og her er det mange spørsmål jeg ville svart nei på, også for en professorstilling.

– Hva ønsker du i stedet?

– Dette blir fort misforstått som at jeg ønsker timeregistrering. Jeg er imot det. Det er veldig, veldig få vitenskapelige ansatte på universitetene som ønsker timeregistrering. Forskning foregår på veldig mange ulike måter. Vi sitter ikke nødvendigvis på et kontor. Men vi har ikke timeregistrering heller, vi som ikke er særlig uavhengige. Og det funker helt fint.

– Så hva slags ordning har dere på USN, for eksempel?

– Vi har et tillitsbasert system, normalen for de fleste universiteter. Hvis du setter av 300 timer til undervisning i et emne, så er det jo klart at du skal bruke de timene, og mange bruker mer. Men hvis du blir pålagt nye oppgaver, da kan du kreve overtid, og det er poenget.

– Så du mener dette er noe arbeidsgivere, og ikke arbeidstakerne, tjener på?

– Helt klart. Når man slipper å betale overtid for oppgaver som plutselig dukker opp, så er det en fordel for arbeidsgiver.

– Hva er forskjellen på en særlig uavhengig vitenskapelig stilling og en ordinær vitenskapelig stilling i akademia?

– Jeg opplever at de som har uttalt seg, og står i en særlig uavhengig stilling på de gamle universitetene, tror de har en unik fleksibilitet i jobben på grunn av det. Men den fleksibiliteten har for eksempel vi på USN også. Det er ikke sånn at noen står og kontrollerer hvor jeg er til enhver tid, eller hvordan jeg gjør jobben min. Dessuten gjenspeiler ikke lønna vår det å være særlig uavhengig. Så jeg mener det er feil bruk på de institusjonene som definerer hele grupper inn i den, uten å ha spesifikke individuelle arbeidsavtaler.

– Hvorfor misforstår så mange dette, tror du?

– Vi ser jo at mange tror at dette gir dem større frihet. Men det viktige poenget er at de ikke får lønn som tilsvarer det å være unntatt arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. De har ikke lønn på nivå med instituttledere, direktører, dekaner og rektorer. Det er derfor toppledere i sektoren vår kreves å være på hele tiden. Og de kan huke av på alle spørsmålene fra Arbeidstilsynet. Men i ordinære vitenskapelige stillinger tenker jeg som tillitsvalgt at det er viktig at vi får betalt for jobben vi gjør – også når vi jobber utover de oppgavene som ligger til jobben vår.

– Mener du synet på særlig uavhengige stillinger handler om status, eller hva det er å være forsker og akademiker?

– Absolutt. Det går tilbake til hvordan universitetene var i gamle dager, og sånn er ingen av universitetene våre lenger. Da hadde vi professorer som ikke hadde noen oppgaver fra arbeidsgiver, total kontroll over egen tid og med mye mer myndighet enn det vi har. I dag er vi ordinære vitenskapelige ansatte. De som er i særlig uavhengig stilling og tror det gir dem en fordel gjør seg selv en bjørnetjeneste. For da får de vanlig lønn og har heller ikke krav på overtid.

– Vil du vekk fra å bruke stillingskategorien generelt for vitenskapelige ansatte?

– Det må være gjennom individuelle arbeidsavtaler. Hvis jeg som professor ønsker å bli særlig uavhengig, så kan jeg søke arbeidsgiver. Men vi bør ikke bare bestemme at hele grupper skal defineres som det. Fordi da må man kunne svare ja på spørsmålene fra Arbeidstilsynet. Og hvis en enkelt professor eller andre vitenskapelige ansatte ved universitetene får en slik avtale – bra for dem. Men da håper jeg også de får lønn som gjenspeiler ansvaret de får.

– Noen mener at særlig uavhengige stillinger bidrar til å verne om den akademiske friheten?

– Jeg tror en bedre måte å snakke om akademisk frihet eller uavhengighet er et mer tillitsbasert og enklere system, altså mindre rapportering og mindre kontrollering. Hva kan vi kutte av byråkratisering som har kommet til de siste 20-30 årene, og som vi fint klarer oss uten? Vi må diskutere hvordan vi kan styrke basisbevilgningene, undervisning, forskning og formidling, og heller fokusere på det.

Arbeidstid i akademia: – Vi kan ikke ha en kultur hvor du må jobbe 50-60 timer for å nå langt