Aktuelt intervju | Lønnsoppgjøret i staten
Publisert 04. juni 2026 kl. 10:21
Etter flere år med bitter strid om de statlige tariffavtalene ble partene i forrige uke enige om fire likelydende avtaler. Det betyr i praksis én felles tariffavtale for alle statsansatte.
Men for LO er prisen høy: Hovedorganisasjonen har i mange år kjempet for likelydende tariffavtaler i staten og sentrale lønnstillegg som sikrer alle ansatte høyere lønn. De fikk det første, men ikke det siste.
– Vi i forhandlingsutvalget stemte enstemmig ja til resultatet for å få en lik avtale med felles ramme for alle. Men vi er skuffet over at vi ikke fikk gjennomslag for at alle skal få en andel av lønnsveksten og å bevare og videreutvikle kollektive reguleringer. Avtalen har blitt mye svakere enn den burde være, sier Ellen Dalen, nesteleder i LO-forbundet NTL, som også sitter i forhandlingsutvalget til LO Stat.
NTL organiserer mange ansatte ved universiteter og høgskoler.
– Ser dere i det hele tatt noen fordeler med den nye løsningen?
– Fordelen er at vi skal sitte ved samme bord. Vi får mulighet til en helhetlig politikk for hele arbeidsplassen uavhengig av fagforening.
– Først kom meldingen om at Unio, Akademikerne og YS hadde landet på en avtale sammen med staten. Halvannen time etterpå kom beskjeden om at LO hadde kastet inn håndkleet. Hva var den viktigste årsaken til at dere sluttet dere til avtalen?
– Når staten kom med det siste tilbudet, så var vår vurdering at vi ikke ville få et godt resultat av å si nei. Vi ble presset av staten til en dårlig avtale.
– Hvor sinna er dere egentlig på staten?
– Jeg er forbannet på staten og regjeringen. Forbundsleder Kjersti Barsok er sitert på at hun føler seg lurt. Staten fremmet krav om å sikre lønnsutvikling for alle, noe de argumenterte godt for. Det gikk de bort fra. Vi hadde forventet at de kom til å stå på det.
– Var kravet om én avtale viktigere enn kravet om at lønnsveksten skal fordeles gjennom sentrale forhandlinger?
– Det handlet ikke om vekting av det ene eller andre, men om hva vi hadde mulighet til å få til, og hva vi ville ha oppnådd ved å si nei.
– Unio og Akademikerne har hatt sin avtale, mens LO og YS har hatt en annen. Var dere forberedt på at YS kom til å hoppe over på avtalen til Akademikerne og Unio?
– Det var ikke veldig overraskende, nei. Vi hadde ikke bestemt på forhånd hva vi skulle ende opp med. Beslutningen om man godtar en avtale eller ikke fattes ikke før man sitter der. Det var en helt ekte vurdering vi gjorde der og da.
– Hva var den vanskeligste avveiingen?
– Det vanskeligste når man sitter der er å vurdere hva vi kan oppnå ved å si nei, og hva kan vi oppnå ved å si ja. Vi fikk gjennomslag for kravet om like avtaler. Det er verdifullt å sitte sammen ved forhandlingsbordet og finne felles løsninger for alle arbeidstakere på samme arbeidsplass. Splittelsen mellom hovedorganisasjonen har vært uheldig for alle statens ansatte. Men grunnen til at vi ville ha like avtaler var at vi ville ha like rettigheter for alle ansatte. Nå er disse rettighetene svekket. Nå vet ingen om de får lønnsøkning før om flere måneder.
– Nå må dere uansett håndtere et nytt lønnsregime. Hva blir den viktigste oppgaven for NTL i arbeidet med lønnspolitikken framover?
– Lønnspolitikken står fast. Vi vil at alle skal ha lønnsutvikling og vi vil utjevne forskjeller: mellom lavt- og høytlønnende, kvinner og menn og mellom kollegaer med like oppgaver. Nå må vi jobbe godt med de lokale tillitsvalgte. De er vant til å forhandle lokalt – det er ikke noe nytt – men nå får de alt ansvaret.
– De tillitsvalgte kjenner arbeidsplassen godt og kan korrigere lønnsskjevheter lokalt. Er det et poeng i det argumentet?
– Mange snakker om virksomhetenes ulike behov. For oss er det ett behov som er viktigst: Arbeidstakerens trygghet for lønnsutvikling. At staten skal ha andre behov enn å sikre alle et minimum av lønnsutvikling og forutsigbarhet, stilles vi oss uforstående til.
– De siste årene har en del av lønnstilleggene uansett blitt fordelt lokalt, også innenfor LO-avtalen. Hvor stor er den praktiske forskjellen mellom den modellen dere ønsker, og løsningen dere har fått?
– Den største praktiske forskjellen er at vi nå må gjøre det vi kan for å få generelle tillegg på alle 200 virksomheter i staten. Vi blir avhengige av at lokale arbeidsgivere ønsker en slik løsning. Det er en usikkerhet som er unødvendig, med litt for stor risiko. Det er ingen grunn til å legge dette til lokalt nivå, der man ikke har streikerett, og alle vet at arbeidsgiver har mesteparten av makta.
– Har dere også gitt fra dere streikeretten nå da?
– Nei, det har vi ikke. Fordelingen mellom lokale og sentrale tillegg er gjenstand for årlige forhandlinger. Det har vi fortsatt streikerett på. Men inntektsfordelingen kan vi ikke streike på i år siden det skal skje lokalt.
– Minstelønnssatser er ikke med i den nye tariffavtalen. Har for eksempel stipendiatene grunn til å være bekymret?
– Det har vært en nedre grense for hvor lavt en stipendiat kan lønnes. Nå blir det opp til arbeidsgiver. Jeg er spent på om arbeidsgiverne kommer til å ansette stipendiater på et lavere nivå enn det som tidligere har vært praksis. Vi får håpe at de ønsker å kjøre en ansvarlig linje. Men vi hadde jo ønsket en avtale hvor det ikke bare er tro og håp, men faktisk rettigheter.
– Markerer oppgjøret slutten på striden om tariffavtalene i staten, eller kan spørsmålet komme tilbake i framtidige oppgjør?
– Det kan jo hende noen ønsker å ta det opp igjen i framtidige oppgjør, men jeg håper på ro rundt kampen om ulike avtaler. Det er nok av ting å slåss for i tariffoppgjørene om ikke de ansattes representanter skal slåss mot hverandre. Styrken i den norske modellen har vært å finne løsninger sammen. Når det gjelder avsetting til lokale forhandlinger, så er det gjenstand for årlige forhandlinger.
– Oppgjøret er ikke helt over for deres del. NTLs medlemmer skal stemme over resultatet i en uravstemning. Blir det streik?
– Ofte er vi ganske sikre på hva medlemmene lander på, men i år er det vanskelig å forutse.
