Nyhetsanalyse | Lønnsforhandlinger
Publisert 04. juni 2026 kl. 12:34
Streik og konflikt, harde ord og beskyldninger på kryss og tvers om maktmisbruk og usolidariske holdninger har preget lønnsoppgjørene i staten de siste åra.
Fredag kom partene til enighet, denne gang uten streik. Resultatet er at det i år blir en helt ny oppskrift for hvordan lønnsfordelingen skal skje. Om det blir fredelig, er mer usikkert.
Lønnstillegget for 2026 blir innenfor en ramme på 4,4 prosent, det samme som frontfaget ble enige om tidligere i år. Det blir ingen sentrale tillegg og alt skal fordeles lokalt.
I tillegg skal Unio, Akademikerne, YS og LO nå alle ha den samme hovedtariffavtalen. Eller fire likelydende avtaler, for å være helt nøyaktig.
Den siste brikken kom på plass etter at LO Stat motstrebende sa ja til forhandlingsresultatet over en time etter de andre. Da var meklingen allerede et halvt døgn på overtid.
Unio har tidligere hevdet at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet i sin arbeidsgiverpolitikk er i lomma på LO. Det viste seg å ikke stemme, i hvert fall ikke i år.
Enigheten er avhengig av at LO-medlemmene i staten sier ja i uravstemning innen 17. juni.
Forskerforbundet er en del av Unio, og alle endringene for Unio gjelder for Forskerforbundets medlemmer som er ansatt i staten. Det betyr de som jobber på universiteter og statlige høgskoler, i statlige forskningsinstitutter, departementer og direktorater og ved en rekke andre statlige virksomheter.
Hva betyr det i praksis at alle de største fagforeningene i staten er inne på den samme avtalen? Mindre enn det en skulle tro ut fra 2024-streiken og alt som kom før og etter den. Avtalene ble gjennom de siste oppgjørene mer like hverandre, og hadde mange fellesbestemmelser.
En av endringene er at LO og YS mister minstelønnsbestemmelse for alle typer stillinger. Disse minstelønnene har imidlertid i mange tilfeller vært så lave at de ikke har hatt noen praktisk betydning.
I Unio og Akademikernes avtale var det minstelønn for stipendiater, som i forrige avtale var på 550 800 kroner i året. Denne er nå tatt bort.
Den viktigste endringen som ble avtalt sist fredag er at alt av lønnstillegg i år skal fordeles lokalt.
En viktig indirekte følge av dette, som ikke var tema i forhandlingene, er at det dermed bare blir én lønnspott å forhandle om lokalt i de statlige virksomhetene. Lønnspotten er summen penger som er til fordeling i de lokale oppgjørene.
De to spørsmålene – likelydende hovedtariffavtaler og fordelingen mellom sentrale og lokale tillegg – er formelt ikke knyttet til hverandre. I år kommer likevel felles avtaler og lik fordeling av penger som deler av samme pakke.
Det betyr at Unio, Akademikerne, LO og YS nå skal sitte ved det samme bordet i statlige virksomheter rundt omkring i landet og forhandle med arbeidsgiveren om fordeling av de samme kronene.
De siste fire åra har Unio og Akademikerne hatt sin egen pott å forhandle om. Dette var en videreføring av en løsning Akademikerne etablerte i 2016, og et resultat av at Unio i 2022 gikk inn på en avtale lik den Akademikerne hadde. Unio forlot da samarbeidet med LO og YS.
Unio og Akademikerne ble mange steder størst, og kunne forhandle om sin egen pott.
LO og YS beholdt sin lønnspott, som nå hadde krympet betydelig. Lønnsmassen til de uorganiserte tilfalt mange steder Unio og Akademikernes forhandlingsområde, siden det ble bestemt at dette skulle følge den avtalen som hadde flest medlemmer bak seg i den enkelte virksomhet.
Den nye virkeligheten ble to parallelle forhandlingsløp i de lokale oppgjørene. Det har blant annet skapt en reell mulighet for at fagforeningstilhørighet kunne gi skjevhet i lønnstillegg mellom kollegaer som har kontor i samme korridor, eller jobber ved siden av hverandre i samme kontorfellesskap, har samme stillingskode og gjør samme jobb.
At LO og YS har forhandlet fram sentrale tillegg på våren har også betydd at de har lagt noe av premissene for de lokale forhandlingene på høsten. Lokale tillitsvalgte i Unio og Akademikerne har i noen tilfeller følt at de måtte matche de sentrale tilleggene som de andre har oppnådd.
Nå blir det helt annerledes.
Det er mye partene kan få problemer med å bli enige om i de lokale forhandlingene. Innen 31. oktober, som er fristen, skal de blant annet bli enige om det skal gis generelle tillegg, som er tillegg som gis likt til alle. De skal bli enige om størrelsen på slike tillegg, og om det skal gis som kroner eller prosent.
Her er det duket for mye uenighet, siden særlig LO vil være opptatt av en mest mulig flat fordeling.
Partene skal også bli enige om alle ansatte skal omfattes av årets lønnstillegg eller om noen skal utelukkes. Lokalt har det vært mye kreativitet når det gjelder å ta ut ulike grupper, som midlertidig ansatte, de som skal slutte i løpet av året, ansatte i bistillinger og i noen tilfeller stipendiater som uansett er sikret 3 prosent lønnsvekst.
Og alt dette før vi i det hele tatt har begynt på de individuelle tilleggene. Eller gruppetillegg. Eller alle de andre spørsmålene som dukker opp i forhandlingene.
Det er ikke streikerett i lokale forhandlinger. Men det er likevel mange muligheter til å markere uenighet, og det er ikke sikkert alt vil gå like rolig for seg. Dersom årets løsning blir gjeldende for åra som kommer, blir kanskje de sentrale forhandlingene mindre preget av konflikt, mens det motsatte skjer i de lokale forhandlingene. I så vil konfliktnivået bare ha flyttet seg et nivå ned.
Samtidig er alle virksomheter ulike, også i staten, og det som kan skape store konflikter ett sted kan bli løst i fred og ro andre steder.
I 2024 prøvde staten som arbeidsgiver å presse alle hovedsammenslutningene tilbake på en felles avtale, men det førte til at Unio og Akademikerne gikk ut i streik. Streikene ble avsluttet med tvungen lønnsnemnd og den foreløpige konklusjonen ble en kjennelse i Rikslønnsnemnda som ikke gikk i statens favør.
Målet var, ifølge digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung, én felles avtale i staten. Det samme målet har LO hatt, og også YS har argumentert for behovet for én felles avtale.
Nå kan Tung hevde at målet er nådd. Samtidig har hun gitt opp et tilbakevendende krav, nemlig et innslag av sentralt fastsatte tillegg til alle. Dette har også vært LOs krav.
LO vant ikke fram, men trøstepremien er å få en hånd på rattet lokalt. YS, som er den minste av hovedsammenslutningene i Kunnskapsdepartementets område, har hatt en mellomposisjon og kan være de som har tapt minst.
Unio og Akademikerne har vunnet fram med sitt hovedkrav, som siden streiken i 2024 har vært at de ikke skulle tvinges over på en avtale de ikke regner som sin. Samtidig kan det nå bli mer krevende å få gjennomslag lokalt. Det er lett å tenke seg at særlig Akademikerne helst ville hatt sine egne løsninger i fred for andre. Men verken Unio eller Akademikerne har gjort noe poeng av at like avtaler for alle er et mål.
Om Unio og Akademikerne er samkjørt, vil de veie tungt på kjøttvekta ved den enkelte virksomhet. Men det vil heller ikke være mulig å avvise synspunkter fra en så stor del av de ansatte som det LO og YS representerer.
På en måte har både staten som arbeidsgiver og de ulike fagforeningene fått mye av det de har ønsket seg. Det er vanskelig å spå hvordan resultatet til slutt blir for den enkeltes lønn.
I denne nyhetsanalysen ser vår journalist Asle Olav Rønning nærmere på hva resultatet i årets lønnsoppgjør i staten betyr i praksis.
