Nyheter | Lønnsforhandlinger
Publisert 15. april 2026 kl. 13:17
Torsdag starter lønnsforhandlingene i staten, og striden om hovedtariffavtaler i staten kan gjøre årets oppgjør vanskelig. Det er det samme spørsmålet som førte til streik for to år siden.
− Forventningen er at det kommer til å bli krevende forhandlinger. Staten har sagt at de ønsker én avtale, sier Kristine Nergaard, forsker i Fafo og ekspert på lønnsforhandlinger.
I dag er det fire hovedtariffavtaler i staten, men innholdet i Unios og Akademikernes avtaler er identiske. Det samme gjelder for avtalene til LO og YS. Det er dermed to sett av likelydende avtaler.
I likhet med staten ønsker også YS og LO i prinsippet fire likelydende avtaler. Samtidig vil de ha et innslag av sentrale tillegg. Akademikerne vil at alt av lønnstillegg skal fordeles lokalt, og det samme har Unio sikret seg i de siste oppgjørene.
Signalene fra partene så langt tyder på at det kan bli vanskelig å bli enige. LO inkluderte kravet om likelydende avtaler i staten som et av punktene i sin tariffpolitiske uttalelse fra februar i år. YS har sagt det samme.
− Vi står klippefast på kravet om at det må være én og samme tariffavtale for alle statsansatte, var budskapet fra Jens B. Jahren, leder for YS Stat, tidligere i år.
Akademikerne, som har hatt sin avtale i staten siden 2016, har i alle sammenhenger avvist at det kan være aktuelt å gå bort fra denne.
Også Unio tar utgangspunkt i at dagens situasjon videreføres. Steinar Sæther, leder i Forskerforbundet og forhandlingsleder for Unio stat, har sagt at et mål for Unio i årets oppgjør er å videreutvikle egen avtale.
− Det er en veldig klar tilbakemelding fra våre tillitsvalgte om at avtalen fungerer stadig bedre, sa Sæther til Forskerforum allerede i februar.
Samtidig kan de ulike posisjonene komme i spill i løpet av forhandlingene. Et av flere mulige resultater er ifølge Nergaard at Unio og Akademikerne fortsetter som før, at LO beholder sin avtale, men at YS får en egen avtale.
Det er heller ikke utenkelig at YS kan velge å samarbeide med Unio og Akademikerne i stedet for med LO.
I de to siste oppgjørene har det vært åpenbart at YS og LO er mindre samkjørt enn tidligere. I fjor skilte de to lag i spørsmålet om hvor mye av lønnstillegget som skulle gis som sentralt tillegg.
Samtidig er LO Stat misfornøyd med sin hovedtariffavtale, som kom etter nederlag i frivillig behandling i Rikslønnsnemda i 2024, og kan tenkes å prøve å endre på denne.
Med et slikt scenario kan staten ende opp med tre ulike hovedtariffavtaler i staten i stedet for to.
Det er imidlertid også mulig at staten setter hardt mot hardt og prøver å presse gjennom en felles avtale, på samme måte som i 2024.
Da ble konflikten midlertidig avgjort av Rikslønnsnemnda i favør av Unio og Akademikerne. Dersom det er opplagt at nemnda vil komme fram til samme avgjørelse om den får saken en gang til, vil ny behandling være lite å trakte etter for staten.
Nergaard mener imidlertid at partene ikke kan ta utfallet av en ny behandling for gitt. I nemndas kjennelse fra 2024 står det at nemnda ikke vil «utelukke at en annen løsning kan bli nødvendig dersom forhandlinger ikke fører frem».
Her er det med andre ord et tolkningsrom, der flere parter kan finne støtte for sitt syn.
− Noen har sagt at Rikslønnsnemnda ikke vil gå inn og gjøre så overgripende endringer som det en felles hovedtariffavtale vil være. Andre har merket seg formuleringen om at hvis partene ikke greier å løse dette selv, så kan situasjonen stille seg annerledes, påpeker Nergaard.
Om det skulle bli enighet om en felles avtale for alle de fire hovedsammenslutningene, er det ifølge henne lite sannsynlig å vende tilbake til en modell med store generelle tillegg som fordeles sentralt.
− Det er det LO Stat ønsker, men der har staten som arbeidsgiver vært veldig klar på at man ønsker en modell hvor en stor del av pengene skal fordeles lokalt, sier Nergaard.
Hva er det hele egentlig dreier seg om? Stridens kjerne er ifølge Fafo-forskeren ikke det tekstmessige innholdet i de ulike avtalene, der for eksempel LO/YS-avtalen har bestemmelser om minstelønn for alle stillinger, noe Unio og Akademikerne ikke har i sin avtale.
Langt viktigere er hvordan fordelingen av pengene i de årlige oppgjørene skjer i praksis.
− Dette dreier seg ikke egentlig om det skal være minstelønnsbestemmelser eller ikke i avtalen. Det handler om andre ting, blant annet om det skal være separate potter eller en felles pott i de lokale forhandlingene, mener Nergaard.
Ulike avtaler og ulik profil i de sentrale lønnsoppgjørene får konsekvenser for forhandlingene lokalt. Lønnsmassen i statlige virksomhetene må splittes opp i separate lønnspotter, og de ulike hovedsammenslutningene forhandler hver for seg for egne medlemmer. Dette åpner for at tillitsvalgte kan arbeide for ulike grep lokalt som over tid gir mer penger til egne medlemmer.
Inn i dette bildet, påpeker Nergaard, kommer også plassering av lønnsmassen for de uorganiserte. Disse følger det avtaleområdet som er størst. De fleste steder i universitets- og høgskolesektoren er det Unio og Akademikerne som tjener på dette.
Partene går inn i oppgjøret få dager at frontfaget (den konkurranseutsatte industrien) kom i havn med enighet om et lønnstillegg på 4,4 prosent etter mekling. Resultatet fra frontfaget er førende for de andre lønnsoppgjørene.
Blant annet har Unio-leder Steffen Handal tidligere år utfordret Fellesforbundet, som organiserer LO-medlemmene i frontfaget, om å hente ut nok lønnsvekst.
I tillegg til å avklare spørsmålet om hovedtariffavtaler er oppgaven for fagforeningene i offentlig sektor nå å sikre minst like mye i lønnsøkning for sine medlemmer som det som er avtalt for frontfaget.
Forhandlingssjef Klemet Rønning-Aaby i Unio legger vekt på at resultatet av frontfagforhandlingene er en forventing om hvordan lønnsveksten vil bli i løpet av året, og ikke fasit.
− Det er viktig å understreke at 4,4 prosent er et anslag på lønnsveksten i industrien. Det er ikke tvil om at dette er et forsiktig anslag. Vi mener at dette er i det nedre sjiktet av der man kan forvente at resultatet vil ende, sier Rønning-Aaby.
Et stort usikkerhetsmoment er hvor stor lønnsøkningen i industrien blir som følge av lokale forhandlinger på bedriftsnivå til høsten. Det kan bli høyere enn partene tror i dag.
Rønning-Aaby viser til at også i fjor endte forhandlingene i frontfaget med en forventing om 4,4 prosent lønnsvekst. Fasit er er at lønnsveksten i industrien endte på 5,2 prosent, ifølge Teknisk beregningsutvalg (TBU).
− Du sier med andre ord at dere ikke anser 4,4 prosent som et tak for offentlig sektor?
− Overhodet ikke. Det er et anslag, og et forsiktig anslag. På 2020-tallet har vi gjennomgående opplevd at resultatet i industrien overstiger anslaget, sier han.
Unio har i hele år sagt at kravet er solid reallønnsvekst, noe som betyr at lønnsveksten må være klart høyere enn prisveksten. Spillereglene i lønnsoppgjørene tilsier at partene forholder seg til TBU, som mener at årets prisvekst blir på 3,2 prosent.
Denne beregningen kom to uker inn i krigen mellom USA, Israel og Iran, en krig som har ført til høye oljepriser. De siste ukene har forsterket inntrykket av at de økonomiske ringvirkningene kan bli omfattende, selv om det nå er inngått en midlertidig våpenhvile og fredsforhandlinger pågår.
TBUs beregning er endelig, samtidig med at blant annet Norges Bank har oppjustert sin prognose for prisvekst i 2026.
− 3,2 prosent er det beste anslaget vi kan gi nå. Det er veldig store deler av året som gjenstår. Det er en urolig verden der mye kan skje og det er ganske krevende å vurdere hvordan dette vil slå ut. Men dette er det beste anslaget som vi kan stille oss bak, sier Rønning-Aaby.
I tillegg til prisveksten kan også mange andre sider ved norsk økonomi kunne bli påvirket direkte av konflikten i Midtøsten.
Når det gjelder spørsmålet om én eller flere hovedtariffavtaler sier Rønning-Aaby at Unio er kjent med statens syn om fire likelydende avtaler, men at kravene Unio legger fram når forhandlingene starter tar utgangspunkt i dagens avtaleverk og hovedtariffavtalen som ble inngått for fire år siden.
Statens personaldirektør og forhandlingsleder, Bente Johanne Kraugerud, er ny. Hun var dermed ikke med på forhandlingene som endte med streik i 2024. Også blant de som forhandler for arbeidstakersida har det vært utskiftinger.
Fafo-forsker Kristine Nergaard tror ikke dette vil få noe å si for utfallet av forhandlingene.
Hun peker på at den ansvarlige statsråden, Karianne Tung, er den samme, og mener at motsetningene nå er så «politisert» at de uansett vil havne på statsrådens bord.
− Gitt at vi har den modellen vi har i Norge, med at det er departementet som forhandler, så vil statsråden uansett bli trukket inn. Særlig når det er et oppgjør som potensielt kan lede til en statsstreik, sier Nergaard.
Artikkelen er utvidet 15.04.2026 klokka 15.00 med et sitat fra forsker Kristine Nergaard om statens syn på sentrale og lokale tillegg.
16. april: Partene i staten åpner forhandlingene.
30. april: Frist for forhandlingene.
7. mai: Mekling starter om partene ikke er blitt enige i forhandlingene.
28. mai: Frist for mekling.
