Aktuelt intervju | Sikkerhet og beredskap
Publisert 28. mai 2026 kl. 12:26
Blant mange sterke reaksjoner, har jussprofessor Hans Petter Graver vært en av de tydeligste kritikerne av forslaget til ny veileder for personellsikkerhet ved universiteter og høgskoler, utarbeidet av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir).
I et innlegg i Aftenposten advarte Graver om at veilederen er uttrykk for en «mistenksomhetens logikk», og at vektlegging av hensynet til totalforsvar kan komme i konflikt med demokrati og åpenhet.
Fagforeningene i sektoren, som opprinnelig ikke fikk uttale seg i høringsrunden, har også vært kritiske. Etter en brottsjø av kritikk har veilederen nå fått en utvidet høringsfrist til 15. september, og fagforeningene skal også bli hørt.
− Hva mener du Forskerforbundet og de andre fagforeningene i sektoren bør spille inn når de nå får være med på høringsrunden?
− Jeg mener de bør gi innspill både på saksgangen og på innholdet. Dette er en veileder som gir anbefalinger om rekruttering og personaloppfølging, og som har mange tiltak som går ganske langt. Det er klart at en slik veileder, som vil bli normerende i sektoren, burde vært laget gjennom en bred og inkluderende prosess. Egentlig synes jeg at når fagforeningene protesterte, så burde direktoratet heller gått tilbake til start og begynt på nytt igjen.
− Hva er din hovedkritikk av innholdet?
− Hele utgangspunktet for veilederen er at det er medarbeiderne som er en sikkerhetsrisiko som må håndteres. Og det mener jeg blir helt feil. For det første er det et helt skjevt syn på de ansatte. Det gjelder for ansatte i enhver virksomhet, men i hvert fall for vår sektor, som bygger på individuell akademisk frihet og hvor hele grunnvirksomheten er basert på åpenhet og internasjonalt samarbeid. Forskning i kunnskapsfronten kan ikke skje uten frihet og tillit til forskerne.
− Du viser til at sikkerhetsloven og eksportkontrolloven allerede kommer til anvendelse på sensitive områder i sektoren. Her tar sikkerhetstenkningen nye jafs også utenfor disse områdene?
− Ja. I den utstrekning man som ledd i forskningsvirksomheten må ha tilgang til og behandler sikkerhetsgraderte opplysninger, så er det greit. Da følger reglene om sikkerhetsklarering og personkontroll av loven. Reglene om eksportkontroll setter visse grenser for hva man kan dele med andre utenfor Norge av visse typer opplysninger. Men så opererer denne veilederen med et nokså diffust begrep, om «andre tungtveiende sikkerhetshensyn». De gir noen eksempler på det, og skal man ta de eksemplene på ordet så omfatter det også forskning som skal frambringe kunnskap som kan danne grunnlag for offentlig politikk. Det omfatter nesten alt av anvendt samfunnsforskning og veldig mye av den naturvitenskapelige forskningen også.
− Som jurist peker du at dette ikke er lovregulert, betyr det at det her blir store rom for skjønn?
− Ja, det er veldig skjønnsmessig. Selve begrepet «andre tungtveiende sikkerhetshensyn» som skal vurderes både ved ansettelse og oppfølging av ansatte, er veldig diffust avgrenset. Og så inneholder veilederen også mange andre skjønnsmessige begreper.
− Veilederen skal være frivillig å bruke. Da er det kanskje ikke så farlig?
− Den blir likevel normerende, og den legger grunnlaget for en type mistenksomhet i personalbehandlingen som etter mitt syn ikke hører hjemme innenfor akademia.
− Kan det være mange aktører i universitets- og høgskolesektoren som er forvirret over de mange ulike lovene, forskriftene og institusjoner man skal forholde seg til? Og som trenger en slik veileder etter at mye har endret seg de siste åra?
− Ja, det tror jeg absolutt. Det er klart, den sikkerhetsmessige situasjonen har endret seg. Men jeg synes det det er rart at de ikke da ser hen til de arbeider som er gjort i EU. EU har gitt en rådsanbefaling om forskningssikkerhet. Den tar et helt annet utgangspunkt. Den starter med å slå fast at åpenhet og internasjonalt samarbeid og akademisk frihet er kjernen av fremragende forskning og en grunnforutsetning. Og så sier den videre at sikkerhetstiltak må være presise og forholdsmessige for å holde internasjonalt samarbeid åpent og trygt. Mens HK-dirs veileder spør hva vi kan gjøre for å sikre den sikkerhetsrisikoen som medarbeiderne innebærer. Så det er to helt forskjellige innganger og perspektiver.
− Men er det urimelig, som det blir gjort i forslaget, å minne statlige ansatte på at de har mulighet til å melde fra til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) eller andre, dersom de har grunn til mistanke mot en kollega?
− Nei, det er ikke så urimelig å gjøre oppmerksom på det. Men da bør det presiseres at det kommer an på hva slags type virksomhet man driver. En alminnelig veiledning om å melde fra til PST om mistenksomme personer er ikke noe spesielt for denne sektoren. Alle borgere bør selvfølgelig ha årvåkenhet, samtidig som vi ikke ønsker at folk skal melde fra i tide og utide. Men da burde det vært presisert at dette ikke nødvendigvis er relevant for all virksomhet i akademia, bare når man er inne på spesielle typer forskning eller spesielle typer samarbeid som kan berøre nasjonale sikkerhetsinteresser.
− Hva med det som står i forslaget om at arbeidsgiver kan undersøke om ansatte er i en sårbar situasjon og kan utsettes for press. Er det urimelig i seg selv å si at arbeidsgiver kan gjøre det?
− Ja, som et generelt utgangspunkt i rekruttering og personalhåndtering, så mener jeg det er et urimelig utgangspunkt. Det er å innføre noe helt nytt i forhold til hvordan folk rekrutteres og følges opp innenfor akademia i dag.
− Det er stramme økonomisk tider ved universiteter og høgskoler, og også et behov for legitimere bevilgningene til sektoren overfor politikerne. Gjør det at beredskapen i akademia mot inngripende tiltak svekkes?
− Jeg har ikke inntrykk av det. Tvert imot er mitt inntrykk at bevisstheten om viktigheten av akademisk frihet er ganske høy. Men det kan jo være at det innenfor enkelte deler av HR-avdelingene i noen av institusjonene kan utvikle seg en slik holdning.
− Du skriver i Aftenposten at denne veilederen neppe er et særsyn. Betyr det at du ser dette forslaget som et symptom på et større problem?
− Ja, og dette betegnes som innsiderisiko, som er et forholdsvis nytt begrep. PST har gitt en veileder om håndtering av innsiderisiko, og veldig mange store bedrifter har også gjort dette. Å tenke på medarbeidere som en sikkerhetsrisiko og ikke som en ressurs for virksomheten, er en type tenkning som har kommet inn i store deler av næringslivet og offentlig sektor i løpet av de siste årene. Det er for så vidt like betenkelig der. Men jeg har grepet fatt i det både på grunn av denne veilederen, og fordi jeg mener at særlig i vår sektor så er det så kontrært til det som er det verdimessige og nødvendige utgangspunktet.
− Er det andre utfordringer du vil advare om på dette området?
− Jeg synes generelt at det er problematisk hvordan man omtaler den sikkerhetsmessige situasjonen i verden og for Norge i dag. Jeg synes det virker nokså historieløst når representanter for myndighetene sier at vi nå står i den farligste situasjonen siden andre verdenskrig. Da ser man helt bort fra den situasjonen som var under den kalde krigen, med en mye mer akutt og levende atomtrussel, og terrorbalansen mellom supermaktene. Hvis man sier at den situasjonen vi står i i dag er den farligste siden andre verdenskrig, så synes jeg at man overdriver veldig og bidrar til en unødvendig sterk grad av frykt. Dette kan føre til at man treffer avgjørelser på følelsesmessig grunnlag og ikke på rasjonelt grunnlag, og kan skape forutsetninger i befolkningen for å akseptere typer av tiltak som er mye mer inngripende enn de trenger å være.
Forskerforum har spurt HK-dir om en kommentar til kritikken fra Graver. Divisjonsdirektør Ragnhild Tungesvik sier i en epost at veilederen er ute på høring og at det derfor ikke er naturlig for HK-dir å kommentere på innholdet. Tungesvik sier at direktoratet ønsker alle høringsinnspill velkommen.
Artikkelen er oppdatert med kommentar fra Ragnhild Tungesvik i HK-dir 29.05.2026, klokka 16.10.
