Gjesteskribent | Universitetshistorie
Publisert 22. juni 2026 kl. 13:29
Universitetet i Oslo tar i disse dager i bruk det nye Livsvitenskapsbygget, Norges hittil største og dyreste forsknings- og universitetsbygning. Studiet av levende organismer i hele sin bredde bringes sammen med basalfaget kjemi under samme tak. Visjonen er at investeringen vil gi uttelling i form av faglig nyskapning på tvers av disiplin- og fakultetsgrenser, innenfor et nytt og potensielt revolusjonerende felt som åpner seg.
Det har ikke vært problemfritt å realisere visjonen. Store budsjettoverskridelser gjorde det nødvendig å ta inn Oslo universitetssykehus som leietager, og i siste fase var det noen av biologene som ikke ønsket å flytte inn. Deres fagfelt risikerer å bli helt borte i biokjemien, sa de.
Vi får håpe at det til slutt går bedre nå enn forrige gang.
All tanke om faglig samarbeid ble umulig
For 175 år siden gjorde universitetet (Det Kongelige Frederiks den gang) akkurat det samme. De store nye universitetsbygningene ved Carl Johans gate stod ferdig, med Museum Naturale som den dominerende midtbygningen. Her skulle naturvitenskap og medisinske basalfag samles under ett tak. Kjemi, fysikk, metallurgi og geologi til venstre. Medisin og zoologi til høyre. Det norske universitetet skulle få forskningslaboratorier og museumssamlinger på høyde med det beste i verden, og håpet var at faglig synergi på tvers av disiplin- og fakultetsgrenser ville kunne gi revolusjonerende resultater.
Problemene meldte seg allerede før huset var ferdig. Kjemikerne nektet å flytte inn. Laboratoriet i Museum Naturale ville ikke holde den standarden som krevdes for å kunne hevde seg i faget internasjonalt, hevdet de. Motvillig måtte de bli med, men gav aldri opp kampen for å få sin egen bygning utenfor. Og det fikk de da også til slutt, med det kjemiske laboratoriet i Frederiks gate 3, som stod ferdig i 1873.
I høyrefløyen var det ambisiøse vyer som skulle realiseres. Zootomene (dyreanatomene, red. mrk.) og anatomene ble plassert ved siden av hverandre, og håpet var at det skulle oppstå et faglig fellesskap med grunnlag i komparativ anatomi, som hadde vært i rivende utvikling internasjonalt. Dette var den nye livsvitenskapen.
Hittil hadde et slikt samarbeid vært umulig. Michael Skjelderup innehadde medisinernes anatomiprofessorat siden 1814, og hans undervisning hadde ikke forandret seg stort på 35 år. Som 80-åring valgte han omsider å gå av. Christian Boeck, som hadde fått et professorat med komparativ anatomi i fagkretsen, håpet på samarbeid med Skjelderups etterfølger, men slik skulle det ikke gå. Den nye anatomiprofessoren, J.A.Voss, var aldeles ikke med på notene.
Zootomene og anatomene dro i hver sin retning, nærmest bokstavelig talt.
Voss rettet flengende kritikk mot de nye lokalene som anatomene ble tilbudt. Alt var trangt og tungvint og utilstrekkelig. Ikke var det innlagt vann engang, som måtte være et minstekrav. Kritikken rammet Boeck, som hadde vært den vitenskapelige eksperten i universitetets byggekomité helt fra arbeidet med de nye husene kom i gang i 1840.
Visjonen om tverrfaglig nyskapning på den komparative anatomiens grunn var det Boeck som var kommet opp med. Boeck holdt følge med forskningen internasjonalt. Han hadde selv bygget opp den zootomiske samlingen, og nå øynet han muligheten for at anatomene og zootomene i Christiania i fellesskap kunne hevde seg i den internasjonale forskningsfronten. Men dette var den nye anatomiprofessoren ikke interessert i.
Zootomene og anatomene dro i hver sin retning, nærmest bokstavelig talt. De delte en heisanordning for å løfte menneskelik og dyrekadavre opp fra kjelleren til det anatomiske auditoriet. Heisen var så tung at det trengtes mer enn én mann til å håndtere den. Voss var stadig på preparanten ved den zootomiske samlingen for at han skulle hjelpe til, til Boecks store irritasjon. Preparanten kunne ikke forstyrres i arbeidet på denne måten. Heiskonflikten ble starten på en årelang administrativ strid, der det ene la seg oppå det andre. All tanke om faglig samarbeid ble umulig.
Christian Boecks forskningsinteresser tok en ny retning. Han kastet seg over fysiologi, som seilte opp som et lovende fagfelt internasjonalt. Den zootomiske samlingen var han ikke så opptatt av lenger. Etter noen år ble det oppdaget at preparanten drev skomakerverksted i zootomenes arbeidsrom – med professorens fulle samtykke. Samlingene krevde ikke så mye arbeid, og på den luselønnen han fikk betalt, kunne betjenten umulig forsørge kone og barn. Så Boeck hadde latt ham starte denne geskjeften på si.
Som sagt: La oss håpe at det går bedre denne gangen!
