Dette er en prostatakreftcelle, sier professor Cinzia Anita Maria Progida, og peker på en ansamling fargesterke klumper på en skjerm.
Cellen i mikroskopet er sterkt forstørret, aspekter ved den er isolert og fremhevet i rødt, grønt og blått. Vi er med på første treff mellom forsker og kunstner, fra i dag engasjert i et samarbeid, på Kristine Bonnevies hus ved Universitetet i Oslo (UiO). Kunstner Ane Graff peker og spør, mens Progida forklarer.
Som alltid er en titt i et mikroskop en visuelt slående opplevelse. De menneskelige byggestenene kommer til syne, alle så ulike, tråder griper fra den ene til den andre. Vi ser komposisjon, form, trådaktige nettverk, naturens uendelig komplekse design. Professoren ser forskningsfronten.
Fremover skal forskningsgruppen hennes ha med en deltagende observatør, en ekstern bidragsyter og en svært kvalifisert student: Ane Graff skal følge arbeidet deres gjennom et år. Resultatet er en spesiell kunstnerisk prosess, som også kan ha ringvirkninger inn i forskernes prosjekter:
– Min interesse ligger i cellen og vår biologi, men den er også filosofisk, forteller Graff.
– Det handler om å være en kropp i vår tid, og om hvordan våre måter å forholde oss til kroppen vår på, relaterer til måten vi utvikler fagområder og samfunnet vi lever i.
I møtet med akademia er det også vesentlig å være trygg på at det du bringer til bordet som kunstner, er nok.
Som en av Norges mest toneangivende kunstnere har hun stilt ut blant annet på den nordiske paviljongen ved Venezia-biennalen i 2019 og på visningssteder i inn- og utland i en årrekke. Med en vitenskapelig tilnærming til kunst, ofte med perspektiver fra ny-materialisme og feministisk teori, er hun en representant for en generasjon kunstnere som tar en tverrfaglig praksis på dypt alvor. Hun er også førsteamanuensis ved Kunsthøgskolen i Oslo, med en doktorgrad i kunstnerisk utviklingsarbeid fra 2022.
– Jeg har med meg erfaringer fra ph.d.-arbeidet om hvordan kombinere en mer akademisk vinkling med egen praksis, og spørsmålet er alltid hvordan dette kan gjøres på en måte som utvider og ikke begrenser kunsten. Utgangspunktet skal alltid være egen praksis, for så å integrere annen kunnskap som gir kunsten flere lag og mer å spille på. I møtet med akademia er det også vesentlig å være trygg på at det du bringer til bordet som kunstner, er nok, sier Graff.
– Det har vært og er veldig givende å la forskjellige former for kunnskap leses gjennom hverandre, og å se hva som oppstår og kommer ut av det.
Forskningsgruppen til Progida studerer cellebiologi og vil forstå mer av de molekylære mekanismene som styrer cellers bevegelighet. Graff skal følge dem i ett år og jobbe med både skulpturer og malerier, planlagt vist på en utstilling ved galleriet OSL Contemporary i Oslo våren 2026.
– Det føles veldig generøst, og jeg føler meg heldig som får se det fra innsiden, sier Graff.
For mange er Olafur Eliassons massive solskulptur The Weather Project på Tate Modern i London en av vår tids store kunstopplevelser. Verket, som ble stilt ut i Turbinhallen i 2002, slo folk i bakken, bokstavelig talt. Publikum lå, mediterte og tok inn en gigantisk solskive inne i rommet, en påminnelse om kraften i naturen vi kanskje tar for gitt. Senere har han stilt ut Grønlandsis i Paris, men før det også farget Mosseelva grønn av fluorescein. Sissel Tolaas stilte ut sin kunst av lukt og feromoner, gjenskapt i den kjemiske essensen av frykt, penger og norsk lakseproduksjon, på Astrup Fearnley Museet i 2021. Toril Johannessen er aktiv i samspill med norske forskningsmiljø i sine vitenskapsinformerte installasjoner og konseptuelle verk.
Men stikker det enda dypere? Albert Einstein sa at «de største forskerne er også kunstnere», og forklarte at kilden til hans egne fremste innsikter hadde vært hentet fra abstrakte bilder, følelser eller musikalske mønstre. Tegningens plass i naturvitenskapelig forskning, fra forskningsekspedisjoner og klassifisering, med presise og kunstferdige gjengivelser av dyr, landskap og vegetasjon, er selvskreven. Leonardo da Vinci virket som både kunstner og forsker, og frembrakte teorier og resultater blant annet innen biomekanikk, først bevist i vår tid. Kanskje er det bare naturlig at kunstnere selv søker en plass ved bordet – eller laboratoriebenken?
Det kan de få gjennom REAL Kunst, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet ved UiO og deres program som kobler sammen kunstnere og forskere i prosess. Fysiker Anja Røyne er sammen med geolog Henrik Svensen initiativtaker til det populære prosjektet, etablert i 2023, som til nå har bestått av fire fullendte og pågående samarbeid valgt ut av en jury. Kunstnerne Laila Kongevold, Izabela Żółcińska, Jeannette Christensen og Per Maning har mottatt et stipend og fått være en del av forskningsgrupper i prosess og i felt, i samspill med henholdsvis solfysikk, matematikk og biomimikk, mikrobiologi og biologiske prosesser i celler og leire.
– Jeg underviser i et kurs i forskningsformidling for stipendiater, forteller Røyne, som er førstelektor ved Fysisk institutt og Brageprisvinnende sakprosaforfatter. På kurset har hun pleid å ha med seg ulike gjester som forteller om alternative former for formidling. Da forskerkollega og habil grafiker Henrik Svensen kom for å fortelle om prosjekter han hadde vært involvert i med kunstnere, tente det et lys hos mange.
– Det ble en skikkelig øyeåpner, forteller hun.
– Dette hadde de aldri tenkt på før, og lurte på hvor i all verden de kunne komme i kontakt med kunstnere.
Hva gjør du her? Hvorfor? Hva viser dette? Hva er det der?
– På en måte er kunst og vitenskap to sider av samme sak, men med store forskjeller i uttrykksform og sluttprodukt, sier Svensen.
– Begge felt er nysgjerrighetsdrevne og søker ny kunnskap og nye innsikter. Kreativitet og vilje til å legge mye tid i detaljer er helt sentralt for å lykkes i begge.
Allerede i første utlysning etter oppstart mottok REAL Kunst-prosjektet 24 søknader fra kunstnere og forskningsgrupper som ville teste synergier mellom billedkunst og realfaglig forskning.
– Hva tror du forskerne setter pris på ved samarbeidet?
– Jeg tror de synes det er inspirerende å få et friskt blikk fra en annen vinkel på det du jobber med. Forskere er jo også kreative folk, sier Røyne.
Hun peker på at å bli stilt spørsmål ved egen praksis – av noen som gradvis blir kjent med prosjektene, og som kommer inn med en annen, komplementær observasjonskompetanse, kan være fruktbart:
– Hva gjør du her? Hvorfor? Hva viser dette? Hva er det der? Det kan hjelpe forskerne med å oppdage ting de tidligere har vært litt blinde for.
Svensen beskriver prosjektet som en tilrettelagt og åpen tilnærming til samarbeid som går utover kontaktnettet til enkeltpersoner, om det er forskere eller kunstnere:
– Pluss at initiativet kommer fra grasrotnivå på universitetet og er støttet fra toppen. Rammene for samarbeid i prosjektene er frie. Vi har også en kompetent jury som har teft for gode samarbeidsprosjekter.
– Kunstnere og forskere synes ofte det er morsomt å jobbe sammen, sier Bjørn Jamtveit.
– De er på en måte litt like.
Han er professor i geologi og nyinnsatt prorektor ved UiO. Da REAL Kunst-prosjektet ble igangsatt, var han prodekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet og med i juryen som valgte ut prosjekter.
I 2003 fikk den tverrfaglige geologi-fysikk-forskningsgruppen han ledet, et Senter for fremragende forskning (SFF), Senter for geologiske prosessers fysikk (PGP), der både Røyne og Svensen var tilknyttet.
– Da var også formidling blitt et viktig element i de store prosjektene finansiert av Norges forskningsråd. Vi ønsket å gjøre noe ikke-konvensjonelt som formidlingsprosjekt.
– Forskerinitierte formidlingsprosjekter som involverer kunstnere, bruker ofte kunstnerne for å få hjelp til å visualisere forskningsresultatene på et eller annet vis. Det har vært den klassiske samarbeidsformen. Vår tanke var at vi skulle ha kunstnere med oss tidligere i prosessen, forteller han.
Kunstnere og forskere synes ofte det er morsomt å jobbe sammen. De er på en måte litt like.
– Valget ble å starte samarbeidet med kunstnere i oppstarten av forskningsprosjektet, ikke ved slutten. Vi tok med kunstnere i felt eller i laboratoriet, observerte det samme og bearbeidet inntrykkene på hver vår måte. På denne måten kunne kunstneren arbeide som kunstner og ikke som illustratør.
Han mener det er det unike med samarbeidet:
– I naturvitenskapelig forskning er naturen såpass kompleks at selve observasjonsprosessen er interessant, for det er så mye informasjon i det du observerer, at du må bruke filter, sier han.
– Du henter bare ut noe av det som er mulig å hente ut av informasjonen, og dette er veldig avhengig av hva du ønsker å få ut av observasjonen, eller hva du synes du kjenner igjen av det du ser på. En kunstner vil ha helt andre filter.
Det samme opplevde første kunstner ut i prosjektet, Laila Kongevold. Hun deltok i den første runden med REAL Kunst i 2023 og har siden gjort astrofysikken til en del av kunstnerskapet sitt.
– Jeg har jobbet veldig dokumentarisk med materialet frem til nå. Selv om det bare var et halvt års stipend, har jeg hatt mulighet til å fortsette med prosjektet i disse to årene etterpå, sier hun og viser til en installasjon hun nettopp har laget til utstillingen «Lyden av sola» på det nedlagte solobservatoriet på Harestua.
Kongevold har vært med solforsker Mats Ola Sand og hans forskerkolleger på feltarbeid til den vulkanske øya La Palma på Kanariøyene. Swedish Solar Telescope (SST), som astrofysikerne ved UiO har tilgang på, befinner seg på kanten av et vulkankrater 2400 meter over havet. Hun fotograferte landskapet og teleskopet og observerte forskerne i arbeidet med sine solobservasjoner. Det førte til innsikt i både metode og tankegang, men også i at en stor del av forskningsdataenes kvalitet og resultater er underlagt både utenforliggende klimatiske variabler, menneskelige feilvurderinger – og en god dose flaks.
Sånn var det også da Sand fikk et Eureka-øyeblikk da han en dag skulle forklare Kongevold noe om sitt marginale fagfelt innen solforskningen, spikuler:
– Jeg skjønte jo ingenting, men gjennom mine spørsmål og forsøket hans på å forklare ble blikket hans dratt litt til side for det han egentlig hadde stirret på. Han fant en ny måte å se dataene på som faktisk bekreftet hans hypotese, forteller hun.
– Det er jo sånn i vitenskapen at man aldri helt vet hvor den gode ideen kommer fra, sier Jamtveit.
– Det er litt subtilt, plutselig dukker den opp, og du kan bare øke sannsynligheten for at den skal komme, på ulike vis ved å innhente ulike typer av informasjon, og plutselig en dag har du nok til at du klarer å sette puslespillbrikkene sammen.
Det er jo sånn i vitenskapen at man aldri helt vet hvor den gode ideen kommer fra.
– Jeg tror at dette samarbeidet er en måte å øke sannsynligheten for at du får den gode ideen.
Kongevold påpeker at man som kunstner egentlig forsker hele tiden:
– Stort sett går man jo på stier man ikke har gått før. Man vet ikke hva som kommer ut av en kunstners prosess. Mens forskere gjerne har et mål, må kunstnere i større grad definere hva de skal undersøke i utgangspunktet.
– Det at en kunstner er med i dialogen og har et helt annet perspektiv, gjør kanskje at man går litt flere omveier som kan åpne for nye oppdagelser?
I et studio på Frysja i Oslo faller lyset inn fra alle kanter. Det treffer snø, vann, sprekker, fjell og juv, på vegger og gulv. Trykket, etset og malt.
Ellen Karin Mæhlum forteller om det som har gjort henne til en av kunstnerne som har kommet tett på forskermiljøene i landet:
– Det var møtet med isen.
– Det er så vakkert, så sårbart og veldig dramatisk. Du ser hvordan det nesten smelter eller sprekker opp og forsvinner.
Selv har hun vært en rekke ganger på Svalbard, og deltatt i et mangfold av forskningsprosjekter de siste tjue årene, de aller første med Jamtveit og gruppen fra Geologisk institutt.
Jeg vil ikke kalle det samarbeid, mer en dialog.
Hun traff på forskningsmiljøet første gang under et opphold på Norske Billedkunstneres kunstnerhytte i Ny Ålesund på Svalbard i 2001, i kantina på forskningssenteret. Hun begynte å stille spørsmål, og ble etter hvert invitert med på tokt.
– Det som har vært det absolutt mest inspirerende, har vært å være ute i felt. Få oppleve naturen, sammen med forskere.
Metoden er alltid den samme:
– Det er ut og gå, forteller Mæhlum.
– Å gå til et motiv, eller vandringen som metode, har blitt en del av kunstpraksisen min.
Nå kontakter forskerne henne om prosjekter om alt fra encellede planktonorganismer til hjernens nevrobiologi og havis på Grønland. Hun har deltatt i prosjekter med geologene fra UiO om erosjon, om encellede plateorganismer med marin-mikrobiologer fra Universitetet i Bergen, med glasiologer fra UiO gjennom prosjektet FricFrac – om friksjon og fraksjon i blant annet jordskjelv og isbreer, ved Senter for grunnforskning. Nå skal hun i gang med et nytt prosjekt om CO2-lagring i et prosjekt kalt MinMix (Mineralization as a fluid Mixing process) ledet av professor François Renard ved senteret Njord på UiO.
Den emosjonelle reaksjonen eller påkoblingen, det er noe kunsten kan gjøre.
– Jeg vil ikke kalle det samarbeid, mer en dialog og en prosess som inspirerer til kunstprosjektene, sier hun om de mange forskningsmiljøene hun har jobbet tett på.
Og resultatene er mangfoldige og varierte – trykk som viser klimaendringer i polarødet, glassverk av mikroskopiske organismer, etsninger av organiske mønstre, grafikk av forskere i felt, utsattheten i landskap som sår i isen, og en sanselig realitet i materiale som ellers kan bli begravet i rapporter og forbli innad i forskningsmiljø. Hun viser en video fra et forskningsskip på Grønland. Isen er majestetisk, gåsehudfremkallende.
– Hva kan kunsten bidra med?
– Jeg tror det er veldig viktig for kunstnere å samarbeide med forskere hvis de skal spille en rolle i klimadebatten. Og billedkunstnere har en visuell kompetanse som kan være med og gi en verdifull stemme.
– Den emosjonelle reaksjonen eller påkoblingen, det er noe kunsten kan gjøre, sier Mæhlum.
– Det er noe ved å være menneske, det er noe ved vår eksistens som jeg må gå dypere inn i for å kunne kommunisere det, og det er noe ved vitenskapen som er essensielt å formidle akkurat nå, istemmer Graff tilbake på Blindern.
Vi besøker laben der hun og forskningsgruppen til Progida skal jobbe det neste året, før de skal flytte over i Livsvitenskapsbygget.
Dit skal kunstneren også. Hun har blitt håndplukket til å lage et stedsspesifikt verk til det nye realfagsflaggskipet. Fire kuratorer har gjennom et KORO-prosjekt valgt ut ti kunstnere til det som blir et av Kunst-Norges største utsmykkingsprosjekter.
– Vi opplever at praksisen til Ane treffer Livsvitenskapsbygget på en helt spesiell måte, sier kuratorene Elin Maria Olaussen og Karen Tandberg fra KORO.
– Hun jobber mye med organiske prosesser – hvordan materialer påvirker hverandre, og hvordan miljøet vi lever i, setter spor i kroppene våre. Helse er et gjennomgående tema, hun er opptatt av hvordan gener kommer til uttrykk, menneskets bakterieflora og systemiske betennelsesprosesser i kroppen.
Graffs verk til bygget er et betent nervesystem i glass – og Olaussen og Tandberg peker på at verket både er vakkert og samtidig peker på sårbarhet og sykdom. Glassene blir blåst i samarbeid med Elijah Aller på Kjemisk institutt på Blindern, noe som gjør prosjektet enda mer forankret til stedet.
– Hvorfor har realfagene fått en så sentral plass i ditt kunstnerskap, tror du?
– Interessen min for realfag begynte som en filosofisk interesse, en nysgjerrighet. Jeg begynte å tegne og stilte samtidig spørsmålene: Hva er natur? Hva består det av? Hvordan virker det?
Jeg tror det er en dyp følelse av ansvar der for mange, til å formidle det som er vanskelig.
– Når jeg tegnet eller dokumenterte en stein eller en gren, føltes det som jeg måtte dypere og forstå mer enn hva den rene tegningen kunne bringe meg, forteller hun i dag.
Hun var også interessert i de første vitenskapelige illustratørene, mange av dem kvinner, og verk fra tidlig i karrieren hennes kan minne om nettopp slike – med en fabulerende, utforskende karakter.
– De tegnet ofte stilleben eller hjemmeinteriør når de kunne, mens flere senere dannet mann og kone-duoer og dro på feltarbeid sammen. Slik kunne kvinner få innsikt i og tilgang til akademia i en tid der det var uvanlig, forteller hun, og påpeker at naturhistoriske samlinger har vært museenes forløper, og at kunst, filosofi og vitenskap tidligere var mye tettere sammenfiltret.
– Kategorisering og oppdeling av felt påvirker kunnskapen vi henter ut. Det er derfor jeg er opptatt av at vi skal komme ut av elfenbenstårnene og bidra på hverandres felt.
Selv opplevde hun at det fysiske aspektet ved tegningen ga alternativ innsikt:
– Det var noe med å bruke kroppen for å få en kroppslig forståelse av materialet jeg hadde foran meg. Dette fortsatte med skulptur, å arbeide med kroppen gav en annen forståelse av materielle prosesser, det var en fysisk og sanselig måte å få kunnskap på som vi som kunstnere kanskje spesielt har tilgang til.
Dette er en tid der det er veldig viktig å formidle vitenskap, det tror jeg vi alle kan være enige om.
Progidas gruppe jobber med grunnforskning, de studerer hvordan celler fungerer, og hva som skjer i kroppen når noe går galt. Fordi arbeidet kan være «veldig vanskelig å kommunisere utad», har gruppen vært ivrig etter å komme i kontakt med kunstnere, forteller professoren.
– Jeg mener visualiseringsprosessen er viktig. Folk tror ikke på det de ikke kan se eller oppleve.
– Og dette er en tid der det er veldig viktig å formidle vitenskap, det tror jeg vi alle kan være enige om. Kanskje kunsten er noe flere kan forstå, sier hun.
Og krefter i horisonten truer fundamentet for både kunsten og forskningen, autonomien og rollen som frie og uavhengige felt. Det grunnleggende, usynlige, kompliserte, langsiktige og tvetydige blir problematisk i ensidige verdensbilder:
– Kunstnere kan kommunisere en dypere sannhet og bidra til å bevare tilliten til sannheten og vitenskapen i samfunnene våre. Jeg tror det er en dyp følelse av ansvar der for mange, til å formidle det som er vanskelig, sier Ane Graff.
Noen forsker, noen skriver, og andre lager kunst.
– Er det enkelt, trenger du ikke formidle det, da er det sannsynligvis der ute allerede.
