Arktis sett innenfra

– Det var noe med stemningen, sier Ingeborg Høvik.

Hun beskriver sitt første møte med kunsthistorie, der hun ramlet inn litt tilfeldig etter grunnfag i engelsk og historie.

– Noe med å sitte i et halvmørkt rom, med to skjermer og lysbilder, og fantastiske formidlere som viste fram verk og tok deg med til et annet sted, og fortalte om hemmelighetene verkene inneholdt.

– Handlet det om det estetiske?

– For meg var det mer kontekstualiseringen. Noen verk slår deg og berører deg helt på egen hånd, mens andre trenger en kunsthistoriker til å formidle hva de betyr.

Høvik legger vekt på forbindelsene og utvekslingen mellom de humanistiske fagene, og har varme følelser for det gamle cand.mag.-systemet. I dagens bachelorsystem skal man «fra dag én tas inn på ett spor», mens den tidligere ordningen ifølge Høvik ga mer rom for menneskelig famling, utprøving og sideveier innom dannelsesfag som historie og kunsthistorie.

– Jeg synes endringen har gått ut over bredden og tverrfagligheten. Når demokratiet skrumper inn i verden, som nå, ser man hvor viktig humaniora er for demokratiet. Filosofi og analytisk tenkning, innsiktene og perspektivene de humanistiske fagene tilbyr – alt dette er med på å utvikle nødvendige stemmer i samfunnsdebatten.

Under arbeidet med doktorgradsavhandlingen sin i Edinburgh, ble Høvik opptatt av sporene som kunne finnes av urfolks motstemmer i Arktis.

– Da tenker jeg på deres egne kunstneriske produksjon som konkret motstand mot undertrykkelse, men også de uttrykkene vi finner av en helt annen ontologi og virkelighetsoppfatning.

– Annen enn hva?

– Når det gjelder Norge, er den arktiske historien knyttet til vår nasjonale stolthet fortsatt i dag, noe vi ser med Frammuseet og Polarmuseet i Tromsø, for eksempel, og alle statuene som fins av polarheltene rundt om i bymiljøet. Nansen som krysset Grønland, og Amundsen som var den første til å seile gjennom Nordvestpassasjen.

– Så Arktis var på en måte vår Orient, men i stedet for krydder og tekstiler utvant vi symbolske verdier?

– Ja, det var viktig for å bygge opp ideen om Norge som nasjon, om norskhet. Med Arktis tenker vi på de maskuline, fysiske bragdene til hvite, heteroseksuelle menn, og vi har fortsatt den oppfatningen at stedene de reiste gjennom var «ubebodd» natur.

Høvik viser fram Edwin Landseers oljemaleri fra 1864, Man Proposes, God Disposes. Det framstiller et landskap av snø og is der to isbjørner gnager på vrakrestene etter den mislykkede Franklin-ekspedisjonen – den klassiske kampen mellom sivilisasjonens modige representanter og den brutale naturen.

Som kontrast til maleriet viser Høvik fram et par tegninger av inuitten Qalaherriaq fra samme periode. Skisser av mennesker som lever sine liv i det samme landskapet, men betydelig mindre dramatisk.

– Det som er interessant for ham er menneskene, hundene og de ulike dyrene som de jakter på, fra hvalross til isbjørn og fugler. Qalaherriaq viser oss samspillet mellom dyr og mennesker, også i jakten.

– Hm, er det du mener at det skildrer en slags samhandling, mens Landseer ser bare konflikten mellom sivilisasjon og et goldt isøde?

– Ja, som med Nansen og Amundsen, de historiene handler om heltemot og hvor utfordrende landskapet og elementene er. Men inuittene bor jo der.

– Haha – isødet er så ugjestmildt at ingen kan bo der … bortsett fra de som har bodd der i hundrevis av år, da. Det er ikke så imponerende, av en eller annen grunn.

– Nei, for ifølge vestlig tankegang var de del av naturen – i motsetning til oss.

Høvik forteller også om spor som finnes av grønlandske motstemmer i skriftene til den dansk-grønlandske utforskeren Knud Rasmussen som i 1902–04 dro på ekspedisjon til Nordvest-Grønland. Da ekspedisjonen kom over en grav, forsynte Rasmussen seg av gjenstandene i graven, slik det var vanlig å gjøre den gangen. Noen dager senere ble ekspedisjonen overveldet av et uvær. Da snur den lokale veiviseren Qisunguaq seg mot Rasmussen, og sier: «I er saa underlige, I hvide mænd! I samler paa ting, I aldrig faar brug for, og selv gravene kan I ikke gaa forbi. Al denne modgang er hævn fra de døde! Maaske sulter vi ihjel! Bare fordi du tog disse dumme sager!»

– Det er utrolig kraftfullt. Det gir et glimt inn i inuittisk kritikk av vestlig grådighet og utbytting – som utforskernes hensynsløse innsamling av urfolks materielle kultur. I tillegg viser det inuittenes holistiske forståelse av omverden og betydningen av å pleie forholdet til naturen og de døde.

– At de har et verdenssyn med en forståelse av at menneskelig grådighet kunne påvirke naturen?

– Ja, mens vi fortsatt lever i arven etter det motsatte verdenssynet: Vi tror at naturen er der for oss, og vi setter opp vindmøller og gruver i det som oppfattes som «vill og ubebodd» natur. Selv om det både er dyreliv, planteliv, og mennesker som lever av reindrift og fisken i elva. Mens for eksempel samisk ontologi erkjenner naturens liv og åndelighet, og menneskets plass som del av og ikke over omgivelsene. Og det ser du også komme til uttrykk i mye samisk kunst og i utøvelsen av duodji i dag.

– Hvordan da?

– I Britta Marakatt-Labbas arbeider, for eksempel. Hennes hovedverk Historjá henger til vanlig på Universitetet i Tromsø. Det er et langstrakt broderi som kan minne om Bayeuxteppet, som ble laget i England på 1000-tallet, og viser hendelsene som ledet opp mot normannernes erobring av England, med slaget om Hastings i 1066. Men i motsetning til Bayeuxteppet og europeiske historiemalerier, er Marakatt-Labbas Historjá ikke bygd opp rundt en hovedhendelse i historien, dominert av hvite, mannlige figurer.Hennes historie kan begynne fra hver side, og viser samisk dagligliv, mytologi og åndelighet. Et gjentatt motiv i flere av hennes verk er urmødrene, som passer på naturen. Dette ersmå kvinnehoder med ládjogahpir. I Historjá er de bittesmå figurer som er gjemt blant bjørketrærne, i andre verk er de i undergrunnen, der jordsmonnet har blitt revet bort for å gjøre plass til gruvedrift.

– Vent, så du mener at til forskjell fra den eneveldige Gud i vestlig kunst, som peker på Adam i Michelangelos fresker i Det sixtinske kapell, representerer urmødrene en slags distribuert natur-guddom?

– Ja, i et verdensbilde der alt har en iboende egenverdi.

– Mens i vestlig verdensforståelse er formynderskapet av naturen delegert fra Gud til hvite menn?

– Det var akkurat det som skjedde mange steder på 1700- og 1800-tallet da europeerne gikk ut og etablerte kolonier, lagde plantasjer, gjorde urfolk til slaver og trakk ut dyrepopulasjoner, planter og mineraler fra naturen.

Høvik forteller at hennes egen forståelse av arktiske framstillinger og bilder er blitt rikere etter at hun fikk anledning til å jobbe sammen med akademikere som historiker Axl Ingemann-Jeremiassen, som trekker på kunnskap både som historiker og som inuitt. De samarbeidet blant annet om en artikkel i det grønlandsk-språklige tidsskriftet Kalaaleq, da de møtte redaktør og forfatter Hans Anthon Lynge i Nuuk.

– De to ble sittende og snakke om bildene i en av Knud Rasmussens bøker, blant annet reproduksjoner av fotografier den grønlandske politikeren og fotografen Ujuut (John) Møller tok tidlig på 1900-tallet. Et av bildene viser en mann og en kajakk, og det heter bare «Kajakmand fra Godthaab». Men de humret, og Axl sa: «Der har vi jo Raamu Møller». De visste akkurat hvem han var – en svært dyktig kajakkbygger som padlet til Nuuk fra Maniitsoq, 150 km lenger nord. Lokalt var han kjent for sitt flotte håndverk, og folk beundret kajakken og alt utstyret han laget. Det er et eksempel på noe en forsker basert i Norge ikke kan vite. Men det endrer alt. Det er to helt forskjellige synsvinkler.

– Det er litt som hvis grønlenderne hadde skrevet om fransk historie – og de hadde brukt Jacques-Louis Davids maleri av Napoleon som krysser Alpene, og bare kalt det «Mann på hest»?

– Haha, ja. Akkurat det «kajakkmann»-bildet er ikke det verste eksemplet, selv om Rasmussens anonymisering og rekontekstualisering av fotografiet i boka synes å framstille Raamu Møller som del av et forsvinnende folk. Men om du ser på alle de «antropometriske portrettene», er det langt mer problematisk.

De såkalt antropometriske maleriene og fotografiene fra 1800-tallet avbilder inuitter, samer eller andre urfolk i to vinkler – forfra og i profil. Flere slike portretter er undersøkt i prosjektet Arctic Voices, som Høvik har ledet. De inngikk i en rasevitenskapelig tankegang med rot i opplysningstiden, der urinnvånere ble betraktet som en slags undermennesker, som skulle forskes på for å beskrive ulike rasers egenart og deres intellektuelle kapabilitet.

– De bildene handler også om å rettferdiggjøre politikken og fornorskinga av samene, så avbildningene er del av et voldelig prosjekt. Senere har du kunstnere som Nils-Aslak Valkeapää – også kjent som Áillohaš – som tar de fotografiene tilbake og setter dem i en ny og estetisk sammenheng. På 1970- og 80-tallet reiste Áillohaš rundt i verden og samla inn nærmere fire hundre etnografiske bilder, som han satte inn i det lyriske verket Beaivi, áhčážan.

Høvik har liten tro på å fjerne sporene etter kolonialismen, men mer på å legge til nye lag av forståelse. Hun forteller om «folkebevegelsen» Nordting, et performativt kunstprosjekt ledet av scenekunstner Amund Sjølie Sveen, som har reist rundt og utstyrt statuer av Hans Egede med plaketter som gir ekstra kontekst om mannens rolle i «det dansk-norske kongerikets kolonisering av Kalaallit Nunaat».

– Egede kalles «Grønlands apostel», fordi han markerer starten på kristninga av Grønland i 1721– og at inuittenes egen religion etter hvert ble ulovlig og fortrengt. Jeg mener det rette er å synliggjøre den underfortalte delen av historien om nordmenns rolle i koloniseringen av Grønland.

– I motsetning til å undertrykke den – men også i motsetning til å rive ned alle skulpturene fordi han var kolonialist?

– Ja, og i motsetning til for eksempel å endre tittel på et kunstverk fordi det har n-ordet i seg. Det du faktisk gjør da er å hvitvaske og gjøre den usynlige historien enda mer usynlig. Samtidig er det viktig at det tas opp og problematiseres i formidlingen av verkene, som for eksempel Munchmuseet gjorde med utstillingen Gi meg et navn, som viste Munchs malerier av Abdul Karem, der n-ordet figurerer i verkstitlene.

– Men om Egede-plakettene er en viktig synliggjøring, burde noen også satt opp plaketter på alle statuer av Olav den hellige og minnet om hvor voldelig tvangskristninga av landet var?

– Ja, kanskje det. Selv om «vi», altså den dominerende gruppen i samfunnet, ikke tynges av dette i dag. Men folk fikk blant annet valget mellom å la seg kristne eller å få kroppsdeler hugget av. Det var ganske grusomt. Kanskje man også kunne gjøre en større innsats i å duplisere slike statuer med verk om og av de som ble skrevet ut av den historiske og kunsthistoriske kanon.

Sommeren 2024 kuraterte Høvik utstillingen Visualizing Arctic Voices i samarbeid med Arctic Voices kollektivet, Riddu Riđđu Festivála og Senter for Nordlige folk i Olmmáivággi (Kåfjord). En ung student fra Grønland snakket med henne etter å ha sett gjengivelser av Qalaherriaq sine tegninger og andre gjenstander som er lagret i England.

– Studenten sa det var så synd at hun ikke visste om dem før, for hun hadde vært i Canterbury, og kunne sett originalene. Hun spurte om bildene kunne sendes til Qaanaaq. Det er trist at alle disse tingene eksisterer, men at ikke folk i Kalaallit Nunaat i dag vet om dem. Det er deres kunst og materielle kultur, som de ikke har tilgang til.

– I motsetning til oss nordmenn, som kan gå og se på vikingskipene og gamle malerier når vi vil?

– Ja, vi savner vel fortsatt det gullet som ble tatt fra oss da vi gikk over til protestantismen, men i det store og hele har vi fått beholde vår kulturarv, mens urfolk er blitt fratatt mye av sin. Jeg tenker også at det er viktig at disse tingene blir tilbakeført fysisk, men det er for så vidt ikke min jobb. Mitt ansvar er å bidra til bygge kunsthistorie – akademisk kunnskap om kunst og kultur – som kan bli alles kunnskap etter hvert.