Historisk presens

Den mest skjellsettende opplevelsen i Mette Tveits karriere kom i 2019. Da jobbet hun for Norsk barnemuseum og gjorde et forskningsarbeid i forkant av en utstilling med arbeidstittelen «Fattige barn i verdens rikeste land».

– Den tittelen klang jo veldig bra. Men da vi dro rundt og snakket med barna, fant vi heldigvis raskt ut at det er stigmatiserende å kategorisere barn som fattige, og at vi måtte endre tittel på utstillingen. Det finnes ikke «fattige barn», men det finnes barn som vokser opp i fattige familier, som ikke har like stor oppstartsflaks og mulighet til å lykkes i samfunnet som de som vokser opp i rike familier. Det viser betydningen av å ha ressursgrupper med når vi lager en utstilling.

– Hvordan var prosessen?

– Utfordrende. Som del av det innledende forskningsprosjektet dro jeg rundt til skoleklasser og snakket, og jeg la igjen nummeret mitt, sånn at de kunne ringe meg. Men ingen vil ringe og si: «Hallo, jeg er et fattig barn.» Så jeg måtte tilbake flere ganger før de ble trygge på meg og trodde at vi virkelig ville høre historiene. Jeg kjente på et stort ansvar, både som fagperson og som medmenneske. Det ble viktig for meg – og for museet – å gi rom til disse fortellingene, å løfte fram stemmene som ikke kommer fram andre steder. For eksempel når de fortalte om hvor vanskelig spisetiden på skolen var for mange, fordi de ikke hadde med seg mat eller hadde annerledes mat. Det handlet ikke bare om formidling, men også om å gjøre en forskjell.

– Hva slags forskjell?

– Kari Nessa Nordtun, som da var Stavanger-ordfører, ble så berørt da hun fikk høre om det, at hun brukte et sitat fra en av informantene i sin åpningstale til bystyret i Stavanger. Hun argumenterte for gratis skolemat, og fikk gjennomslag. Selv om ordningen senere er blitt avviklet igjen, står det som et eksempel på at museet kan ha innvirkning på samfunnet.

Senere jobbet Tveit med utstillingen «Fra Hulda til hijab», som fortalte om den historiske utviklingen fra folkedrakter til bunader. Den tok også utgangspunkt i ulike menneskers erfaringer og opplevelser knyttet til bruk av bunad.

– Sahfana Mubarak Ali er opprinnelig fra Sri Lanka, men har bodd i Norge siden hun var barn. Hun hadde aldri blitt utsatt for rasisme før hun fikk sin egen bunad. Bunadsbutikken foreslo at de skulle lage en brodert hijab til henne, og hun sa ja takk. Men da butikken la ut et bilde på sosiale medier, ble det en storm uten like– så mye stygt ble skrevet! Flere truet med å rive av henne plagget dersom de så henne på gata i bunad. Hun sa det var første gang hun hadde opplevd rasisme i Norge, og hun ble helt knekt. Men det viser hvor mye følelser som er knyttet bunad – og mangelen på kunnskap.

– Og det ville dere bøte på med den utstillingen?

– Ja, den fortalte blant annet om den historiske utviklingen av det vi i dag kjenner som bunader, og om den korte tradisjonen med bunad til konfirmasjon. Vi hadde forventet mye bråk fra det såkalte bunadspolitiet, men da folk forsto at her finnes både kompetanse og historisk kontekst, innså mange at de faktisk hadde tatt feil. De skjønte at det vi kaller bunadsregler i dag, er noe ganske nytt, og noen sa at de følte de fikk «lov til å puste litt friere i egen tradisjon».

– Hvordan da?

– Utstillingen åpnet for diskusjoner om hva bunad kan være i vår tid, for eksempel inkluderte utstillingen menn som går i kvinnebunader, og damer som får sydd seg mannsbunad. Og så opplevde vi et voldsomt ønske om å bidra da vi via sosiale medier etterspurte innspill fra folk med opphav i andre land om deres folkedrakter. Deres historier og drakter ble også en del av utstillingen.

Da vi besøker Tveit i Stavanger museum, er det jubileumsutstillingen «Mitt Stavanger» som dominerer andreetasjen. På vei inn er det dunkelt, og i det første rommet møter vi et gammelt trestykke i en opplyst glassmonter. Det ser ut som en del av en rot eller en bit drivved. Men i det vi beveger oss rundt boksen, åpenbarer det seg en finskåret mannsfigur med bøyd nakke og markerte ribbein. Trestykket vi først så, var rett og slett baksiden av «Årdalskrusifikset» – restene av en Jesus-figur som en gang i middelalderen hang i Årdal kirke i Ryfylke.

– Vi museumsfolk ville stilt krusifikset inntil veggen der, sier Mette Tveit og peker mot inngangen til rommet.

– Så alle kunne se det med en gang de kom inn. Og vi ville gjemt den stygge biten bak. Men så kom kunstneren og sa «nei, nei, det skal stå sånn».

Kunstneren Maiken Stene har hatt ansvaret for å utforme dette rommet, og hun har utnyttet publikums bevegelse og skifte av synsvinkel. Fra inngangssiden av rommet ser vi skog og natur og det ru seljetreet som krusifikset er lagd av. Fra den andre siden ser vi krusifiksets forside omkranset av strukturene til en by i emning – Stavanger. Slik blir bevegelsen gjennom rommet også en fortelling med et vendepunkt.

– Veggene symboliserer folketroen og naturen som regulerte menneskenes liv. Og på den andre siden ser du hvordan kristendommen har endret byen med kultur og arkitektur etter at domkirken kom.

Stene er én av flere kunstnere som er hentet inn for å forme rommene som i denne utstillingen representerer hver sin historiske periode. Underveis har de gjort mange valg for å gjøre utstillingen inkluderende og engasjerende.

– Vi har tenkt at publikum skal bli omsluttet av utstillingen. For å gjøre det knyttet vi til oss komponist Nils Henrik Asheim ved siden av kunstnerne, og vi lagde oss et dogme om at det skal være bare tre gjenstander i hvert rom som får tekst. På kulturhistoriske museum har det vært vanlig å fortelle med mye tekst, men det viser seg at det er veldig få som leser plakatene.

De siste årene har det skjedd en endring i tilnærmingen som hun sammenligner med den parallelle endringen i pedagogikken.

– Før var det sånn at læreren viste fram algebra på tavla og gikk ut døra, og da var jobben gjort – uavhengig av om elevene hadde lært noe. Nå tenker vi at læreren ikke har gjort jobben før elevene sitter med den kunnskapen de skal ha. Sånn må vi tenke om utstillinger også. Det er ikke nok bare å sette fram en gjenstand og skrive en tekst på en vegg. Vi må tenke større for å få publikum med.

– Ungdomsskoleklasser er kanskje ikke blant dem som er mest tilbøyelige til å gå rundt og lese tekst?

– Nei, og det var et viktig mål å nå dem, for vi oppdaget at elever i Stavanger kjenner lite til sin egen lokalhistorie, og det er veldig viktig for demokratiet vårt og for deres selvfølelse at de har kontroll på sin egen historie. Vi fant ut at nøkkelen til å få dem interessert er å få historien til å handle om vanlige folk fra hver historiske periode. Ungdommer er ikke like interessert i konger, dronninger og andre «viktige» personer.

– Ikke? Jeg tenker at de ser på Game of Thrones og sånn, men det er kanskje min generasjon?

– Jeg tror kanskje TikTok og mediebildet i dag har bidratt til at de synes det er mer spennende med vanlige folks historier – for der følger de jo vanlige folk. Det er lettere å identifisere seg med vanlige folk fra historien enn med en konge. Og da er det lettere å skape historisk empati og sette seg inn i hvordan det var å bo i byen på den tida.

– Har du et eksempel?

– Astrid er den historiske personen som har hovedrollen i 1500–1600-tallsrommet. Hun drev et skjenkested, og kunnskap om henne er bevart gjennom rettsdokumentene. Hun ble dømt til døden for heksekunster, basert på rykter. Den historiske empatien handler om å kunne forstå menneskers handlinger innenfor de rammene som var på den tiden. Astrid ble halshugd, men rykter holder vi fortsatt på med i dag, selv om det er andre konsekvenser.

Når vi entrer 1800-tallsrommet, er hovedpersonen Malene, representert ved en skuespiller i flere projiserte videoer, lagd av kunstner Arne Nøst.

– Malene var tjenestepike, og det er jeg som har lett henne fram i ulike primærkilder, som i protokollene til «Den kombinerte innretning», som var sykehus, tvangsarbeideranstalt og asyl i byen den gangen. Som mange andre tjenestepiker var hun innlagt på grunn av psykiske problemer. Tre diagnoser gikk igjen: mania, melankolia og nymfomania. Det var alltid en mann involvert, men mannen var aldri nevnt ved navn.

– Så det betyr at disse kvinnene hadde hatt sex med en fyr, og så ble de straffet for det?

– Sånn var det – kvinnene måtte ta ansvar for all sex utenfor ekteskap. Mennene skulle jo ha seksuell erfaring, men det skulle ingen dame ha.

– Føler ungdommen historisk empati med det?

– Det var en ung besøkende som sa vi skulle hatt en kampanje der man valgte hvilken av personene fra utstillingen man identifiserte seg mest med, som «Je suis Malene».

– Nesten som at folk velger sin favoritt i tv-serier som «Friends» – bare mer deprimerende og pedagogisk?

– Ja, folk får lyst til å forstå mer av disse menneskene, analysere dem, gå inn i dem. Og jeg føler at ungdommer opplever en større dybde når de ser hvilke andre premisser mennesker måtte forholde seg til da: Hvordan løste de problemer ut fra de samfunnsstrukturene de levde i? Hvilke strukturer må jeg forholde meg til? Hvordan kan jeg handle annerledes enn Malene – er det fortsatt sånn at menn har mer makt enn kvinner på det seksuelle planet, for eksempel? Slik åpner den historiske empatien for gode diskusjoner og forståelse.

I fjor ble det avholdt en arkitektkonkurranse om nye teater- og museumsbygg i Stavanger. I praksis skal hele Kannikhøyden, der de gamle teater- og museumsbyggene ligger, bygges om. Før og under konkurransen ble det diskutert hvilken rolle de gamle bygningene skulle få, og hvorvidt området hadde plass til alle de nye kvadratmeterne. Før jul ble vinneren offentliggjort: «Etter Eckhoff – mellom trær, bygg og by». Her er de nye arealene plassert i vindmølleform, slik at de ikke skygger for det historiske bygget.

– Mange har vært bekymret for det estetiske uttrykket og bybildet, hva tenker du som kurator om planene?

– For meg handler moderne bygg om mer enn form og funksjon. De skal være inkluderende og tilgjengelige for alle – uavhengig av alder, bakgrunn og funksjonsevne. Derfor har vi ønsket muligheten til å knytte flere aktiviteter til utstillingene, for eksempel i form av et naturlaboratorium hvor vi kan ha formidling direkte knyttet til den naturhistoriske samlingen, der de besøkende får dissekere og utforske. Og så vil vi ha åpne magasin.

– Ja, vinnerforslaget har fått magasin på nivå med utstillingene, er det viktig?

– Et av hovedmålene våre er å etablere åpent magasin som gir publikum mulighet til økt innsikt og innsyn i deler av samlingsforvalternes arbeid. Nå viser vi bare fire prosent av gjenstandene våre, og det er forsvinnende lite. Vi vil at publikum får innsikt i samlingene på en helt ny måte, hvor de kan være med på å velge ut både hvilke gjenstander vi skal stille ut, og hvilke vi skal ta vare på.

– Men dette bygget forteller også en historie i seg selv?

– Ja, og det skal brukes til det som vi kaller dynamiske basisutstillinger, slike som ikke skiftes så ofte ut, men forteller byens historie. I et museum fra 1893 ligger det ikke til rette for å lage en moderne utstilling i 2025. For «Mitt Stavanger» måtte vi for eksempel trekke seks kilometer med kabler og bruke 1,1 million kroner bare på elektrikere. Med et mer moderne bygg og moderne utstillingssaler vil vi lettere kunne lage spennende utstillinger og skifte hyppigere. Det skyldes også at moderne utstillingssaler gir store muligheter for å kontrollere temperatur og luftfuktighet, noe en del utstillinger krever.

I 1500–1600-tallsrommet i jubileumsutstillingen står et skap som i 1918 ble kjøpt inn av museet for 9000 kroner, tilsvarende hele museets budsjett det året. Opphavsmannen, Anders Lauritsen Smith, har sine treskjæringsarbeider representert i en rekke andre norske museer. Men under en nylig gjennomgang oppdaget en av Tveits kolleger noe muffens da han studerte de intrikate utskjæringene og håndverket.

– Michael Heng er møbelsnekker her, og han så på hva slags verktøy som var brukt, på vinklene og på merkene på baksiden her, og han fikk det ikke til å stemme. Det var et skikkelig detektivarbeid, som førte ham tilbake til primærkildene, og til slutt kom han, sammen med kolleger fra Arkeologisk museum, fram til at mye av det som Anders Lauritsen Smith har fått æren for – fra skap til prekestoler – i virkeligheten er arbeidet til en fyr som kaltes Peiter Billedhugger. Store deler av kunsthistorien må skrives om.

– Men hvorfor fikk Smith æren?

– Vel, han var en maler som døde som en fattig mann på Sola, men han var stamfaren til Alexander Kielland, så etterkommerne hans hadde politisk påvirkningskraft. De har etter alt å dømme bestilt denne historieskrivingen, og framstillingen er blitt så anerkjent at ingen har sådd tvil om den før nå. Kjartan Fløgstad har til og med skrevet en bok hvor Anders Lauritsen Smith er med som treskjærer, nemlig Kron og mynt. Så nå har Fløgstad skrevet en ny bok for oss, Kniving i katedralen, der han tar et oppgjør med myten han selv har vært med på å spre.

– Det er greit å vite at falske framstillinger og manglende kildekritikk sannelig også fantes før sosiale medier?

– Ja, og jeg tenker at når unge folk ser at Michael Heng får skrevet om kunsthistorien fordi han var kritisk til kilder og dro ut og forsket selv, da kan jo de gjøre det samme. Hvis en tenker «kan dette stemme?», så er det en mulighet for at det ikke gjør det. Da må en undersøke litt grundigere og begynne å stille spørsmål. I klasserommet, her – eller hvor som helst.

Kunsthistoriker Ingeborg Høvik mener historien om Arktis må fortelles på nytt