Verdensbevegeren

Da han var 20 år, hadde Siddharth Sareen sitt første møte med en nordmann: en tre timer lang middag med daværende statsminister Jens Stoltenberg under Delhi Sustainable Development Summit i 2009, der Sareen deltok som ungdomsrepresentant.

– Stoltenberg kunne sikkert snakket med andre statsministere i stedet for med meg. Jeg synes det sier noe positivt om Norge som land at han var så interessert i å lytte til en ung mann fra India og spurte meg ut om mine tanker om global klimapolitikk.

Etter å ha studert skogbruk og rettferdighet i India søkte Sareen seg til København for å utvide perspektivene sine. Han lærte om konflikter og ressursspørsmål i både afrikanske og europeiske land før han begynte å fokusere på energiomstilling, på et tidspunkt da solenergi var i sterk utvikling. Han følte at ideene fortsatt var i flyt, og beslutningstakere var villige til å lytte til kunnskap fra forskere.

I dag er Sareen seniorforsker ved Fridtjof Nansens Institutt i Oslo, etter å ha forsket på ressursforvaltning, energiomstilling og rettferdighet ved institusjoner i Danmark, Italia, India, Tyskland, USA og Storbritannia. På Nansen-instituttet mener han å være i en perfekt posisjon, «i skjæringsfeltet mellom fri grunnforskning og forskning som er veldig policyrelevant og kan ha innflytelse på politikkutviklingen».

– Kan du peke på noe konkret du har hatt innflytelse på?

– Jeg snakket en gang med en leder i Stavanger kommune og fortalte at Bergen hadde en tilskuddsordning for el-lastesykler for barnefamilier som valgte bort bil. Jeg foreslo at de kunne kopiere den. «Det kommer aldri til å skje», sa han. Noen år senere dukket ordningen opp der likevel. Da jeg spurte ham om det, sa han: «Jeg elsker gode ideer, jeg stjeler dem hele tiden.» Men det er sjelden man ser en så direkte sammenheng.

– Hvordan skjer påvirkning oftest?

– Vi fikk nylig 40 millioner fra Forskningsrådet til et «Toppforsk»-prosjekt, FEASIBILITY, om gjennomførbarheten av «twin transitions» i Norge, Storbritannia, Tyskland og Portugal. Det handler om å bygge et kunnskapsgrunnlag. Samtidig settes kunnskapen i spill, fordi vi snakker med flere hundre eksperter og beslutningstakere i løpet av et slikt prosjekt.

– Hva er beslutningstakerne mest opptatt av?

– Politisk gjennomførbarhet. Det hjelper også om det finnes tall eller suksesshistorier. Nullvekstmålet for biltrafikk er effektivt fordi det er lett å overvåke. Men bilbruk handler om mer enn utslipp, det handler også om arealbruk. Da er det fint å kunne vise til studier av bildelingsordninger, som International Transport Forums studie av Lisboa fra 2015. Den viser at antall biler kan reduseres med over 90 prosent. Det åpner byrom for folk flest, slik Amsterdam og København har gjort gjennom tilrettelegging for aktiv- og kollektivtransport i bybildet.

– Hva tenker du om forskjellen mellom kunnskapsproduksjon, påvirkning og aktivisme?

– Når jeg velger forskningstemaer, er jeg opptatt av å bidra til en mer sosioøkologisk rettferdig verden, samtidig som mitt valg av emner er nysgjerrighetsdrevet. Etter over 15 års erfaring fra forskning i mange land og sektorer vet jeg at ytelsen til lavkarbonteknologier i dag er smertelig lav sammenlignet med det teknisk-økonomiske potensialet, og at det først og fremst skyldes politisk maktspill og lobbyvirksomhet. Min primære rolle er å fremme vitenskapelig forståelse av disse utfordringene, slik at andre kan iverksette kunnskapen.

– Den mest omtalte norske konflikten om energiomstilling de siste årene er vindkraftutbyggingen på Fosen. Hva tenker du om den?

– Ved mange anledninger har jeg uttalt meg sterkt imot at regjeringen brukte nesten to år på å respondere på Høyesteretts dom. Når en slik dom ikke fører til rask handling, er det en krise for demokratiet.

– Hvorfor skjedde det?

– Utbyggerne fikk starte utbyggingen, noe som i praksis fungerte som en tillatelse, og de fikk fortsette før rettssaken var avgjort. Investeringen var gjort, og om tillatelsen ble trukket, ville staten bare bli sittende igjen med en stor regning.

– Hvorfor forutså de ikke problemene?

– En tolkning kan være at man lot det skje – fordi når noe først er bygget, må man bare betale kompensasjon i ettertid. Men kan man egentlig betale tilbake tapet av sosioøkologiske livsformer?

– Kjenner du igjen slik overkjøring av lokale interesser fra andre land?

– I Rajasthan i India tillot staten at solkraftutbyggere tok over tusenvis av mål uten hensyn til lokale behov. Folk måtte plutselig gå en ti kilometers omvei i ørkenen med kamelene sine for å nå områder de hadde bruksrett til. En beslutningstaker sa rett ut til meg under et møte: Vi hadde et nasjonalt mål om å bygge 100 gigawatt solkraft frem til 2022. Vi satt der med politistyrken, det var den siste dagen før utviklernes bankgaranti utløp, og vi måtte sikre at de klarte å koble anlegget til strømnettet.

– Så de innrømte i større grad enn i Norge at de ofret lokalbefolkningen på elektrifiseringens alter?

– Nei da, man sier ikke «den stille delen» offentlig. Utbyggerne bare «ønsker utvikling i tråd med nasjonale interesser», og fremstiller andre som motstandere av denne innsatsen. I Norge undervurderte myndighetene motreaksjonen. I tillegg til at reindriftssamene ble overkjørt, har nå utbyggingen av landbasert vindkraft i Norge bremset opp som følge av dette, noe som er svært uheldig for omstillingen.

– Kunne konflikten vært unngått?

– Ja. Med litt høyere kostnader, litt lavere tempo eller ved å velge andre områder. I sin iver etter å tiltrekke seg investorer må ikke myndighetene svikte sin egen befolkning.

– Finnes det eksempler på at myndigheter andre steder har løst det bedre?

– Ja, for eksempel i Danmark. Vindkraft der har tjent lokalbefolkningen godt økonomisk, fordi anleggene ble bygget med lokal eierandel, og prosessen har vært ansvarlig og inkludert folkeopplysning om fordelene med vindkraft.

– Så essensen for deg er at det blir trøbbel både for rettferdighet og omstilling når økonomi og næringshensyn går foran alle andre hensyn?

– Ja, og det ligner norsk oljepolitikk, som besluttes i tråd med sektorens egne interesser og på tross av etablert kunnskap og hensyn til klimaendringer. Midt i januar 2026 ble det delt ut 57 nye utvinningstillatelser, som om oljealderen ikke har noen sluttdato.

– Argumentet er vel at «noen andre vil gjøre det hvis ikke vi gjør det», og at vi trenger pengene til velferd i fremtiden?

– Vi har tjent oss søkkrike på olje, og vi har en ganske unik historisk erfaring i at de pengene i stor grad har gått til fellesskapet. Men det å si at «Norge trenger mer inntekt fra olje», til tross for Parisavtalen, er det samme som å si at «Trump trenger Grønland», til tross for den regelbaserte verdensordenen. Man kan ikke oppnå det ene uten å ødelegge det andre. Om man går med på løgn, så finnes det ingen begrensninger for grådighet.

– Men det er logisk ut fra nasjonal egeninteresse?

– Ikke nødvendigvis. Norge er et lite land, og vi er mer avhengige av verden enn omvendt. Kina og EU er enige om at vind og sol er vinnerteknologiene på 2020-tallet. Vind og sol er konkurransedyktige, lagringskostnader faller, og digitalisering gir fleksibilitet. Men på tross av at Norge har god økonomi og en avansert elektrisitetssektor, risikerer vi å tape i kappløpet om fremtidens teknologier og energisystemer.

– Hvorfor det?

– Ordninger som oljeskattepakken og prioritert strøm til sokkelen gjør det lønnsomt å fortsette å henge igjen i oljealderen. Når oljesektoren har bedre jobbmuligheter enn i sol- og vindkraftutbygging, da går de beste folkene dit. Og derfor har vi ikke utviklet vind- og solkraft i like stor grad som Danmark, Tyskland, Spania og Kina. Eller Portugal – for ni år siden utgjorde solkraft bare én prosent av den nasjonale strømproduksjonen. Så begynte store aktører der å inngå langsiktige kraftkjøpsavtaler. Staten fulgte etter, og diskursen endret seg i retning av at «energiomstilling er noe vi kommer til å tjene på».

– Hva skal til for at omstillingen skal akselerere i Norge?

– Man må bygge tillit og stabilitet for utviklerne. Vi har hatt noen aktører i Norge, som Solcellespesialisten, som har bygd opp kompetanse på solceller over mange år. Så kom staten med Norgespris, og før jul gikk Solcellespesialisten konkurs. Slik forsvinner både aktører og kompetanse.

– Norgespris ble innført med en argumentasjon om sosiale hensyn og trygghet. Er ikke dette et kroneksempel på at rettferdighet kommer i konflikt med energiomstilling?

– Norgespris er et kortsiktig og populistisk tilskudd. I praksis subsidierer staten høyt forbruk av dyr strøm som strømselskapene tjener godt på, mens disse pengene i stedet kunne ha støttet langsiktig investering i energieffektiviseringstiltak. En utrolig høy grense som 5 000 kWh per måned legger til rette for sløsing og luksusforbruk. Og det er urettferdig at de med høyt forbruk får mye høyere støtte fra staten gjennom denne ordningen.

– Hva er alternativene?

– Alle husholdninger kunne fått et likt grunntilskudd. Da ville lavinntektshusholdninger vært sikret et minimum av strøm uten at det ødela for energifleksibilitetsløsning, investering i effektivisering og solkraftutbygging. Jeg liker også forslaget fra økonomiprofessorene Diderik Lund og Knut Einar Rosendahl: å betale mer for å forbruke mer enn gjennomsnittsforbruket per måned i hvert prisområde, og å få refusjon for å forbruke mindre.

– Men hvor realistisk er egentlig utfasing av olje? Prognosene for energibruk peker bare oppover, og jeg leste nylig at all fornybar energiproduksjon de siste årene har kommet i tillegg til fossil energi?

– Ja, det stemmer noen steder. Når man bygger et nytt energisystem som samfunnet er helt avhengig av, tar det tid å gjøre det helt pålitelig – og da kommer det nye i tillegg til det gamle. Men etter hvert kan man begynne å avvikle løsningene fra oljealderen. Både Portugal og Storbritannia har sluttet med kull tidligere enn forventet, og i Tyskland går utfasingen raskere enn forventet. Ungarn produserer en fjerdedel av elektrisiteten sin fra solenergi, og blir dermed mindre avhengige av gass til oppvarming.

– Jeg leste også et sted at oljen er blitt en så dominerende energikilde fordi den er i en fysisk form som er lett å monopolisere, noe som gir stor makt til få aktører?

– Ja, og det gjør fossil energi vanskelig å forene med demokratisk utvikling og ressursutnytting som tjener alle. En mer ønskelig retning er å etablere flere «energisamfunn» – lokale solkraftanlegg som folk eier i fellesskap.

– Men det ser ut som politikerne ikke prioriterer solkraft i statsbudsjett eller redningspakker, samtidig som det er mye oppmerksomhet rundt store prosjekter som havvind, vindparker og kjernekraft?

– Norges oljeindustri er godt posisjonert til å dra nytte av utvikling, drift og salg av teknologi for havvind, så det er naturlig at man søker kontinuitet for leverandørindustrien. Forskning og markedet er veldig tydelige på at sol- og vindkraft overgår kjernekraft. Det er for mye oppmerksomhet rundt store prosjekter fordi disse aktørene kan rope høyest, ofte for å presse ut offentlige midler til prosjekter som tar lengre tid og koster mer enn lovet.

– Norsk vindkraft ble upopulær fordi pengene endte hos utenlandske eiere – hvorfor ble det sånn?

– I Portugal skjedde det samme, på grunn av nasjonale økonomiske begrensinger. Men i Norge skyldes det manglende prioritering. Vi har rett og slett ikke prioritert å bygge vår egen innenlandske kapasitet for de viktigste energiteknologiene i det 21. århundre. Det er ironisk, for Norge har for lengst vist evnen til å utvikle sofistikerte modeller der lokalbefolkningen drar nytte av strømproduksjon, slik som i vår historie med vannkraft. Det samme har Danmark gjort i sin vindkraftutvikling, som jeg nevnte tidligere.

Sareen forteller om en rekke prosjekter der han jobber for å sette kunnskap i spill. Han står på farten til Nairobi for å bygge kompetanse om energiomstilling i Øst-Afrika i regi av Norad, og skal i gang med et prosjekt om «kritisk pragmatisme» for omstilling i mellomstore oljeproduserende nasjoner som Skottland, Canada og Norge. Men i tillegg til artikler og foredrag jobber han for å spre ideer på andre vis: På vei ut fra instituttet viser han frem et tekstilkunstverk han har samskapt med tekstilkunstner Margrethe Brekke.

– Hun har også et verk på Universitetet i Bergen med et dikt og et sitat fra meg: «Electric cargo bicycles are the unsung heroes of urban transport transitions.»

– Du skriver også klimapoesi?

– Noen ganger leser jeg dikt på slutten av konferanser, og jeg har sett folk gråte. Vi er estetiske vesener. Man kan forklare vitenskapelig, men man kan ikke overbevise dem som ikke vil. Da må man skape åpenhet og undring, noe jeg har forsøkt å gjøre gjennom utstillinger og tegneserier.

– Finnes det eksempler på at kunsten skaper åpenhet og undring også hos de som ikke allerede er overbevist om energiomstillingens mulighet og nødvendighet?

– Jeg har lest dikt mange steder verden rundt, og ser at folk blir rørt. Ofte vet man ikke helt hva man bidrar til, men sånn er det også med forskningen.

Intervjuet ble først publisert i Forskerforum nr. 2/2026.