Lønn for strevet

Da Alexander Cappelen begynte å studere økonomi, var det nærmest som et nødvendig onde.

– Jeg ønsket å lære meg økonomi for å ha verktøyene til å svare på det spørsmålet jeg var brennende opptatt av, nemlig hvordan vi skal utforme skattesystemet på en rettferdig måte. Jeg har hatt mye glede av økonomifaget, samtidig var fagets tilnærming til omfordeling basert på en svært forenklet idé om hva som er rettferdig.

Cappelen skulle etter hvert få anledning til å jobbe mer med teorier om rettferdighet. Han deltok blant annet i Forskningsrådets etikkprogram, en tverrfaglig satsing på 90-tallet der ulike fag skulle bryne seg på hverandre for å bedre forståelsen av etikk.

– Det ga meg et bedre grunnlag i filosofi enn det de fleste andre økonomer har. Så det å ta noen omveier kan vise seg være en kjempefordel. Hvis du har gått gjennom akkurat det samme løpet som alle andre, blir du ganske lik alle andre også.

Interessen for rettferdighet ledet Cappelen inn i atferdsøkonomien og et mangeårig samarbeid med kollega Bertil Tungodden. De har kombinert økonomi og psykologi for å undersøke hva vanlige folk faktisk oppfatter som rettferdig og ikke. Det mener Cappelen er viktig kunnskap både for gode skatteregler og for god ledelse.

– Når vi snakker om belønningssystemer, handler det ofte bare om insentiver: at folk skal jobbe mer i fremtiden hvis de blir belønnet i dag. Men belønning handler også om noe mer grunnleggende – nemlig rettferdighet. Hvis noen legger ned en ekstra innsats, opplever folk at det er rettferdig at de får uttelling for det, uavhengig av hvilken effekt det har på fremtidig innsats.

– Hvordan da?

– Tenk om du har en ansatt som jobber hardt uansett, og som ikke har noen planer om å bytte jobb. Hvis vi bare tenker på insentiveffektene, så har du ikke noen grunn til å gi den personen høyere lønn. Mens du vil gi høy lønn til den kollegaen som er mindre lojal mot virksomheten, og som tenker på å flytte til konkurrenten. Du vil også gi mer lønn til den personen som bare jobber for å bli belønnet økonomisk. Veldig mange vil oppleve det som blodig urettferdig. Og når belønningssystemer oppfattes som urettferdige, kan de virke direkte demotiverende.

Når systemet gir ufortjent belønning, bryter tilliten sammen, ifølge Cappelen. Men det samme skjer også hvis systemet ikke gir ekstra belønning til de som fortjener det – nordmenn følger ikke det marxistiske mottoet «Yt etter evne, få etter behov».

– For meg har det vært en øyeåpner at nordmenn er mindre egalitære enn man av og til får inntrykk av når man hører på det offentlige ordskiftet.

– Men er ikke sosialdemokratiet nettopp bygd på prinsippet «gjør din plikt, krev din rett»?

– Nettopp. Fagforeningene sier at folk skal kompenseres for å jobbe i helger eller lange dager. Da sier man at ulikhet er rettferdig. Men så kommer de vanskelige spørsmålene: Gjelder den forskjellen i belønning bare for antall timer? Hva om én er flinkere enn en annen? Hva om én står på hardere? Da kan likhet være vel så provoserende som ulikhet.

– Dette handler vel mye om hvordan vi definerer «innsats», og hva folk selv kan kontrollere?

– Ja, folk synes det er helt greit at folk belønnes for å jobbe mer og hardere. I stor grad også for at de er flinkere. Men vi misliker ulikhet som skyldes flaks. Vi synes ikke det er så urettferdig at Erling Braut Haaland tjener mye, for eksempel. Men om det er en ulikhet mellom menn og kvinner som gjør akkurat samme jobb, da synes vi det er det blodig urettferdig. I den forstand er vi meritokrater (tilhengere av at folk skal belønnes etter sine prestasjoner, journ.anm.) – i alle fall i Norge.

– I Norge – det er en viktig presisering?

– Ja, sammen med Ingvild Almås, Erik Sørensen og Bertil Tungodden ved NHH har jeg nettopp undersøkt hvordan 66 000 deltakere i 60 ulike land tar reelle økonomiske valg om hvordan de vil dele penger mellom andre. Vi lot deltakerne bestemme hva de ville gjøre i en reell situasjon hvor to arbeidere har gjort en jobb, men bare en av dem har fått en bonus. Vi varierte hvordan det ble bestemt hvem som skulle få bonusen: flaks eller forskjeller i prestasjon. Deltakerne kunne bestemme om de ville akseptere ulikheten mellom de to arbeiderne eller omfordele.

– Hva velger de?

– Hvis ulikheten skyldes flaks, så velger om lag 85 prosent av de norske deltakerne å dele helt likt – under 10 prosent velger å la ulikheten være som den er. I USA er det en lavere andel som deler likt, omtrent 50 prosent. Men i Kina og India er det bare 25 prosent. De er altså mer villige til å akseptere ulikhet som skyldes flaks. I vestlige land, som Norge og USA, ser vi at folk er mye mer villige til å akseptere ulikhet dersom den skyldes prestasjoner, altså at den mest produktive fikk bonusen. Vi er i større grad meritokrater. I Kina og India dominerer det vi kan kalle libertarianisme: De aksepterer ulikhet som skyldes både prestasjoner og flaks.

– Fordi de i større grad aksepterer «skjebnens luner» som styrt av guddommelige krefter?

– Nettopp – for hva er egentlig flaks? Hvis du tenker at det er noen som har en plan bak ting, så kan man akseptere at skjebnen styrer. Det kan for eksempel forklare tallene fra India. Et annet element er at en del av disse landene har så mange andre former for ulikhet. Når de med rett familie eller partibok får mye mer enn andre, er det kanskje ikke så ille at noen vinner et lotteri.

– Så hva er lærdommen av dette?

– For meg som forsker er det først og fremst at det kan være farlig å generalisere på grunnlag av det vi kaller «WEIRD samples» – altså mennesker fra vestlige, utdannede, industrialiserte, rike, demokratiske land – som utgjør 7 prosent av verdens befolkning.

– Også i Vesten har det i det siste kommet en del bøker som handler om problemene med meritokratiet?

– Ja, for eksempel har Michael Sandel, filosof ved Harvard, skrevet om The Tyranny of Merit: Når vi bruker prestasjonsbaserte belønningssystemer og bonuser, skaper det mer ulikhet og et stadig tydeligere skille mellom vinnere og tapere. Det blir viktig å komme inn på de gode studiene og å få de gode jobbene – og alt er knyttet til hvordan du presterer. Det fører til et voldsomt prestasjonspress. Og hva med de som ikke lykkes? Da sier det meritokratiske samfunnet at «det er din skyld».

– Hva fører det til på samfunnsnivå?

– Det kan være en av grunnene til at du ser et opprør mot eliter blant «vanlige arbeidere». Vi kan tolke eliteskepsis som et opprør mot det meritokratiske systemet.

– Eller mot at det meritokratiske systemet ikke belønner riktig? En ting er belønning av antall timer, men det handler vel også om hvorfor timene til en direktør eller konsulent verdsettes så mye høyere enn timene til en lagerarbeider?

– Ja, og hva er forholdet mellom samfunnsmessig verdi og markedsverdi?

– Nettopp – skaper reklamemannen eller sykepleieren mest verdi for samfunnet?

– De fleste vil svare sykepleieren. Og da blir det et gap mellom samfunnsmessig verdi og belønning.

– Antropologen David Graeber mener at reklamefolk på ett nivå misunner sykepleiere, fordi de underbevisst vet at de selv bare har «tullejobber». Og siden sykepleiere kan nyte den «eksistensielle belønningen» de får av å gjøre en nyttig jobb hver dag, er det bare rettferdig at reklamefolkene får mer penger fordi de må holde ut å jobbe med «meningsløse» ting og ikke føler seg like respektert som mennesker.

– Jeg synes dette er et utrolig interessant spørsmål: Er det sånn at anerkjennelse kan være et substitutt for penger? Vi husker jo hvordan alle klappet for sykepleierne under covid, for å anerkjenne hvor viktig jobben deres er. Men skal du da tenke at «nå har de fått anerkjennelse, så de trenger ikke så mye penger»? Eller skal man si at «når du anerkjenner hvor viktig jobben er, bør ikke det da også reflekteres i større grad i lønna»?

– Et lignende verdispørsmål dukker ofte opp om kunstnere og musikere: «Du får lov å drive med det du elsker, med hobbyen din. Da kan du ikke forvente å få mye penger i tillegg?»

– Mange tenker sånn rundt forskeryrket også. Det er et yrke som er respektert av mange, og som mange dessuten tenker på som en fin tilværelse. Skal de i tillegg ha høy lønn?

– Det spørsmålet er kanskje særlig aktuelt for økonomer – som faktisk har muligheten til å få jobber som gir stor økonomisk belønning?

– Det finnes definitivt akademikere som kunne tjent mer penger hvis de jobbet i næringslivet. Og mange i næringslivet kunne vært fremragende forskere. På Handelshøyskolen ser vi ofte at våre mest lovende studenter velger bort en ph.d. for å følge andre karriereveier. Hva vi velger, handler i stor grad om hva vi verdsetter mest – penger eller intellektuell anerkjennelse.

– Hvordan skal akademia tenke om belønning og anerkjennelse, da?

– Det er en kjerneutfordring: Skal vi i størst grad anerkjenne publikasjon i topptidsskrifter, eller innsats knyttet til undervisning gjennom meritteringsordningen? Hva med formidlingsaktivitet? Jeg tror i alle fall at det er utrolig viktig at vi ikke bare belønner økonomisk, men også signaliserer hva vi anerkjenner som verdifullt. På NHH får du en økonomisk bonus hvis du publiserer i gode tidsskrifter. Men du blir også kalt frem på juleavslutningen, du får en blomsterbukett, og folk klapper. Jeg tror den siste delen er vel så viktig.

– Kan det være at penger som belønningssystem er ineffektivt på samfunnsnivå? Fordi det over tid fører til store ulikheter, mens gevinsten i motivasjon og produksjon ikke er tilsvarende? Hvis folk uansett er mest motivert av pengenes symbolverdi, ville de fått den samme motivasjonen om forskjellene mellom de rikeste og fattigste var noen hundre tusen, ikke milliarder?

– Ja, hvis folk er opptatt av relativ lønn, eller bare rangeringen, behøver det ikke spille så stor rolle hvor stor forskjell det er mellom trinnene. Men er det bare insentiv-effektene vi skal være opptatt av? Mange vil mene at store forskjeller noen ganger kan være rettferdig – at folk faktisk fortjener ulik belønning.

– Hva skal vi tenke om meritokratiske verdier på nasjonalt nivå? Hva med pengene vi har tjent på å ta opp olje som tilfeldigvis lå på vår sokkel?

– Er oljeformuen noe vi fortjener? Det er opplagt utenfor vår kontroll at det er olje og gass på norsk sokkel. Samtidig kan en argumentere for at vi har klart noe ganske unikt. Det er slett ikke gitt at land med store naturressurser blir rike – tvert imot snakker man ofte om «ressursforbannelsen»: at lett tilgjengelige ressurser kan skape ødeleggende maktkamper og finansiere regimer uten folkelig støtte. Men i Norge har vi både klart å utvinne og forvalte ressursene på en måte som har kommet samfunnet til gode.

– Så vi kan meritokratisk sett si at vi fortjener de pengene?

– Vel, jeg sier ikke at jeg aksepterer de argumentene. Jeg vil tro at svenskene eller danskene hadde klart å forvalte de verdiene like bra som oss. Tidvis kan det i Norge nærmest høres ut som det er våre forfedre som har gravd ned oljen på kontinentalsokkelen, som «arvesølvet» vårt.

– Mens premisset for grunnrenteskatten er at utvinnerne ikke har æren for oljeforekomstene?

– Nettopp, og det styrker det moralske argumentet for å si at disse rikdommene skyldes ting utenfor vår kontroll. Men et annet viktig spørsmål er: Selv om det er avklart at dette rettmessig er våre penger, burde vi beholde dem selv? Jeg tror en viktig jobb for oss økonomer er å gjøre folk mer bevisste på slike normative antakelser.

Cappelen var del av Graver-utvalget, som lagde det første forslaget til etiske retningslinjer for oljefondet i 2003.

– Vi kom med forslag til hvilke retningslinjer som skulle ligge til grunn for å trekke seg ut av selskaper. Vi mente også at vi burde være aktive eiere, stemme i selskapenes generalforsamlinger og gi uttrykk for hva vi mente. Og selv om jeg har mye glede av å skrive artikler helt uavhengig av om noen leser dem eller bruker resultatene, var det utrolig motiverende som akademiker å se hvor mange av forslagene våre som ble implementert.

– Apropos motivasjon i form av anerkjennelse?

– Ja, og innflytelse og følelse av å gjøre noe meningsfullt. Det tror jeg at jeg har til felles med mange av mine kolleger ved NHH, ikke minst arbeidsmarkedsøkonomene, som deltar aktivt i offentlige utvalg. De mulighetene gir en viktig dimensjon til jobben vår.

– Men er det rettferdig at økonomer har så mye større makt til å påvirke enn andre akademikere?

– Det er et betimelig spørsmål. Økonomer har mye viktig å bidra med til politikkutforming, men vi har en tendens til å se alt i et effektivitetsperspektiv. Vi er litt som mannen med hammeren som ser spikre overalt. Derfor er det avgjørende at økonomer samarbeider med andre fag, slik at viktige spørsmål om verdier og rettferdighet ikke blir oversett.

Faste spørsmål

– Hvilket råd ville du i dag gitt til deg selv ved starten av karrieren?
– Det er vanlig å gi rådet om å «følge sin lidenskap». Det var nettopp det jeg gjorde da jeg startet, men resultatet ble at jeg valgte et felt – optimal skatteteori – som krevde ferdigheter innen matematikk som ikke var mine sterkeste. I ettertid ville jeg heller rådet meg selv til å tenke mer på egne «komparative fortrinn»: Det tok noen år før jeg byttet til eksperimentell økonomi, et felt hvor jeg føler jeg i større grad får utnyttet mine styrker, som kreativitet og samarbeidsevne.

– Hva har du endret mening om?
– Tidlig i karrieren fokuserte jeg på urettferdig ulikhet, og jeg tenkte lite på at også likhet kan oppleves som urettferdig. Min forskning har lært meg at folk oppfatter det som rettferdig å belønne innsats – og at systemer som fordeler likt uavhengig av innsats, lett oppleves som urettferdige.

– Hvilken endring i verden vil du at forskningen din skal forårsake?
– Mye av den økonomiske teorien som vi har lagt til grunn for politikkutforming og belønningssystemer, bygger på en feilaktig antakelse om at folk bare er opptatt av sin snevre egeninteresse og alltid tar rasjonelle beslutninger. Jeg håper at vårt arbeid med å utvikle et mer realistisk bilde av menneskelig adferd, basert på empirisk forskning, kan bidra til mer fornuftig politikk og ledelse.

Opprinnelig publisert i Forskerforum nr. 8 2025.