Læring før næring

I mange tiår har vi levd i en forestilling om at fabrikkarbeideren i Vesten er en utdøende rase, erstattet av «kunnskapsarbeidere», mens dingsene våre skulle produseres i andre land. Nå har denne globaliseringshistorien slått sprekker uhyggelig raskt. Først begynte vi å bekymre oss for at de stadig smartere produktene fra Kina var en sikkerhetsrisiko. Så viste det seg at det samme kunne gjelde produkter fra USA. Og til sist har det økende internasjonale konfliktnivået rokket ved selve idealet om fri og uhindret flyt av varer og arbeidskraft.

Emma Østerbø befinner seg midt i denne omveltningen, og har i flere år jobbet ved «Katapultsenteret» i fabrikkområdet på Raufoss, der den tradisjonsrike industrien skal utvikles med moderne kunnskap.

– Det er gøy at det endelig er medvind for at Europa igjen skal ha industrielle verdikjeder, selv om det er på grunn av litt triste omstendigheter i verden. Nå som «den dype freden» ikke finnes lenger, blir det igjen viktig å lage ting av hensyn til resiliens. Og i Norge kan vi ikke konkurrere på billig arbeidskraft, så da må vi gjøre ting smartere. Vi må generere ny kunnskap.

– Er ikke kunnskap også en flyktig verdi i dag?

– Hvis vi bare utvikler kompetanse, er det ingenting som forankrer den i Norge. Men hvis vi også utvikler en ny metallpresse-teknologi og investerer i en metallpresse, vil den stå her i alle fall de neste 50 åra.

Ifølge Østerbø representerer den vesle Toten-byen Raufoss en «genial kombinasjon av kompetansemiljøer».

– Du har forsvarssektoren som betaler for de store kompetanseløftene innen materialutvikling, og så kommer det også sivile markeder til gode.

I Katapult-lokalene får vi se blant annet støtfangere og hjuloppheng i aluminium – populære lettvektprodukter i elbilproduksjon. Det meste er komponenter, men innimellom noe som den alminnelige forbruker vil kjenne igjen, som en propantank i glassfiberarmert polymer.

– Teknologien kommer egentlig fra rakettmotorteknologi. Og så er materialet tatt i bruk sivilt og produksjonen effektivisert. Hvert tiende sekund kommer det en sånn ut av en fullautomatisert produksjonslinje nede i høgget her. Det er nettopp den kombinasjonen av innovasjon på materialer og produktivitet som gjør at vi fortsatt har industri her på Raufoss. Hvis vi kombinerer kompleksiteten til Kongsberg-industrien, som innoverer mye på komplekse systemer for forsvar, fly og offshore, med produktiviteten til Raufoss-industrien, som klarer å lage bildeler som er konkurransedyktige også på pris, da har Norge noe å leve av etter oljen.

Katapult-senteret er også åpent for gründere som vil ta sine ideer til lønnsom produksjon. Delvis fungerer det som en slags opplæring i strømlinjeforming av produksjon. Her kan besøkende for eksempel prøve ut en mini-fabrikkhall drevet etter Lean-metodologien Østerbø viser fram produktet Wheely, som ser ut som en forsterket, rullende stekespade, et produkt som skal gjøre det lettere å skifte hjul på bilen.

– Opphavsmannen kom til oss med noe som lignet mer på en sekketralle, med fire komponenter og 14 skruer. Vi måtte endre det til noe som kan produseres rasjonelt – en hoveddel som er sprøytestøpt i glassfiberarmert plastmateriale, og så bare to hjul som monteres etterpå.

Østerbø mener det er en fordel også for utenlandske investorer å ha både materialforskere og automatiseringsingeniører i samme nabolag.

– Våre forskere på universitetene, SINTEF og andre forskningsinstitutter er i front i sine forskningsfelt. Og siden det er relativt små miljøer, er det ganske enkelt å få disse personene til å møtes og få tillit til hverandre. I Tyskland har hver bedrift en spesialisert metallurg på atomnivå på aluminium. Men her hos oss deler bedriftene på kunnskapen.

– Er det ikke en motsetning mellom konkurranse og kunnskapsdeling?

– Industrien her kan konkurrere i vidt forskjellige markeder, selv om man bruker samme kunnskap. Fordi det vi selger her, er ikke metallurgi, men hjuloppheng og støtfangere.

På sosiale medier titulerer Østerbø seg som «industryfluencer». En av de viktigste jobbene som «industriens representant» har vært å snakke med politikere og sørge for at de forstår behovet for strøm – av hensyn til både vareproduksjon og sikkerhet.

– Kanskje først og fremst sikkerhet. Hvis vi får postadresse i Russland, kan vi glemme mye av det andre vi driver med. Og her har vi en stor forsvarsprodusent, Nammo, som skal bygge mellom 10 og 20 nye bygg, inkludert fabrikker og kontorbygg.

– Du mener at strømtilgangen sikrer utbygging av forsvarsprodusentens anlegg, og at disse anleggenes produksjon er med på å sikre at vi ikke blir okkupert av russerne?

– Ja. Og for meg som klyngeleder er jobben å sikre rammebetingelsene for industrien. Nammo kan ikke bruke masse tid på å sikre seg strøm når de har stort trøkk på å få levert varer til sine kunder.

– Men også bortsett fra det militærindustrielle komplekset, er det et sikkerhetsaspekt ved å ha egen vareproduksjon?

– Ja, når verdikjeder er veldig globale, er det også blitt få aktører som har monopol. Mange kritiske mineraler og medisinske virkestoffer kommer for eksempel fra Kina. Hvis Kina slutter å sende det ut, har vi ikke forutsetninger for å produsere kritiske komponenter og medisiner. Slik konsentrasjon er ikke gunstig for noen, spesielt ikke i urolige geopolitiske tider.

– Ser du også noen sammenheng mellom mer lokal produksjon og miljøhensyn?

– Jeg synes det er veldig positivt at samtidig som EU er mer opptatt av forsvar og sikkerhet, har de ikke slakket noe av på den grønne omstillingen. Hvis de globale verdikjedene i noen grad erstattes av mer regionale kjeder på hvert kontinent, kan det føre til bedre kontroll på innsatsfaktorene, så det ikke blir så mye sløsing underveis. Det er helt forkastelig at halvparten av alle klær som produseres i verden, aldri kommer til kundene, men dumpes i produksjonsprosessen. Tenk om vi skulle produsert dobbelt så mange hjuloppheng som vi trengte.

På sin nettside kommuniserer industriparken ivrig at «det grønne skiftet skjer på Raufoss», og løfter fram prosjektet «Planet 2030», der industriparken og klyngen i samarbeid vil bevise at industriell produksjon kan gjøres klimanøytral. Men hva betyr egentlig det?

– Industriproduksjonen tar et råstoff og lager et produkt, så den vil alltid ha et fotavtrykk. Men om man bruker overskuddsenergi fra den produksjonen til å varme opp badelandet eller kommunehuset på Raufoss, så vil man spare energi der. Og da kan man gjøre håndavtrykket større enn fotavtrykket.

– Håndavtrykket? Altså at man «løfter opp» mer enn man tråkker ned?

– Nettopp.

– Men hvem har det endelige ansvaret for industriens miljøavtrykk? Er det bare gulrot og pisk fra myndighetene som gjelder, eller har selskapene et eget ansvar?

– Privat næringsliv har forenklet sett ett oppdrag, og det er å skape verdier for sine eiere. Når forutsetningen er at eiere investerer i industrien for å tjene penger, må det komme en forretningsmessig gevinst ut av det grønne skiftet.

– Så du har mest tro på gulrot?

– Ja, at man skaper insentiver som gjør at det lønner seg å være grønn. Og det synes jeg EU har jobbet bra med, for eksempel gjennom kundekrav om resirkulert aluminium. Du må gjennomføre den grønne omstillingen hvis du skal levere bildeler til Volvo.

– Fordi Volvo krever det, og de igjen gjør det på grunn av reguleringer og krav? Så det er kanskje egentlig mer pisk enn gulrot?

– Ja, mest sannsynlig, men også fordi de konkurrerer om å lage de grønneste bilene for miljøbevisste forbrukere. Men vi kan ikke tro at folk skal være villige til å betale dobbelt så mye for en grønn bil. Vi må være konkurransedyktige, og det er kunnskapskrevende. Derfor er det så sørgelig at næringslivet i Norge legger mindre penger i FoU (forskning og utvikling) enn hva svensk næringsliv gjør.

– Hvorfor tenker du at det er sånn?

– Vi er en råvarebasert industrinasjon. Prosessindustrien er mye mer konstant enn vareproduksjon, som er mer kunnskapsintensiv. Men om den norske staten kan skyte inn en nasjonal medfinansiering, da kan kanskje eieren i Tyskland legge mer av sin FoU-aktivitet i Norge.

Idealet er altså at forskere og industrifolk i harmoni skal skape grønnere, mer effektiv og lønnsom vareproduksjon. Men slike samarbeid har noen tilbakevendende utfordringer, forteller Østerbø.

– Et eksempel, satt litt på spissen, er når en liten bedrift går inn i et forskningsprosjekt, og så gjemmer forskeren seg og forsker litt i et år eller to, før han eller hun leverer et forskningsresultat som bedriften synes er helt verdiløst – fordi markedet eller problemet har endret seg i mellomtiden.

– Er det noen viktige kulturforskjeller her?

– Ja. En sentral del av forskningsmetodikken er for eksempel å definere problemstillingen. Men bedriftene opplever at de vet akkurat hva problemet er, og skjønner ikke hvorfor forskeren bruker et halvt år på å definere problemstillingen.

– Men forskeren trenger det til artikkelen sin?

– Nettopp. Men vår opplevelse er også at bedriftene ikke alltid er bevisste på grunnårsaken til problemet og dermed bestiller løsning på feil problem. Et eksempel er en bedrift som hadde et problem med en automatisert sveiselinje. Vi fikk inn forskere for å se på sveiseprosessen. Men det viste seg at problemet var det som skjedde i forkant av sveisingen – for dårlig toleransespesifikasjon.

– Hva betyr det, er det et problem i produksjonsmaskineriet?

– Nettopp, sier hun og viser med hendene: – Om du skal sveise sammen to plater, så må de komme inn slik. Men om de kommer inn litt slik eller slik, går det ikke.

– Så forskeren fikk feil problem å løse?

– Det var feil forsker, en som hadde kompetanse på sveising og ikke på komponentproduksjon. Dette er det vi prøver å løse med våre «industrieksperter» – folk med langvarig erfaring fra industrien. De kommer inn i forkant, og etablerer «samsyn».

– Altså sikrer at man ser samme problem på samme måte?

– Ja, og det er mye vanskeligere enn man tror. Folk kan fort bruke samme terminologi og likevel ikke forstå hverandre. Derfor er det viktig med kontinuerlig kontakt mellom bedrifter og fagmiljøer. Man må henge så mye sammen at alle har samme forståelse. Industriforskning er ikke bare et stunt.

– Men henger ikke dette sammen med sprikende mål? Forskeren vil ha anerkjennelse for en artikkel, mens industrien vil lage et produkt?

– Ja, og man får dessverre ikke noen akademisk anerkjennelse for å hjelpe industrien med å løse problemer. Og hva skal vi egentlig leve av? Er det publiseringspoeng, eller er det eksport fra industrien? Noen må skaffe godene før de kan fordeles – fra skatteinntekter til forskningsbudsjett.

– Hvordan mener du at det problemet kan løses?

– Politikk og bevilgninger. Nå får instituttsektoren stadig mindre av forskningstildelingene, og det er instituttene som hjelper bedriftene å løse spesifikke problemstillinger. Det er kutt på alle bauger og kanter for tiltak som understøtter industriell utvikling og innovasjon. Slik kan vi ikke ha det om vi skal dreie økonomien fra oljebasert til landbasert.

– Hvis det er sentralt for økonomien, hvorfor prioriterer ikke politikerne da instituttene?

– Jeg tror problemet er siloer – Næringsdepartementet og Kunnskapsdepartementet snakker like dårlig sammen som næringslivet og universitetet gjør. Men vår samfunnsutfordring er tverrfaglig og tverrpolitisk. Og vi som er et så lite land, som kjenner hverandre på tvers av geografi og bransjer, burde egentlig ha gode forutsetninger for å overvinne de barrierene.

– Så hvis du var minister, hva ville du ha gjort for å endre silo-fenomenet?

– Når du kommer på et akuttmottak i helsevesenet, møter du først en turnuslege. Men hvis problemet ditt er komplisert, må du videre i systemet og vente helt til du kommer til en overlege som kan hjelpe deg. Her på Raufoss har vi tenkt at det første du skal møte, er fire overleger, sammen – et tverrfaglig, kompetent og erfarent team som hjelper deg å definere en problemstilling og skape samsyn. Og så blir du sendt til rett sted.

– Og sånn vil du også ha det i departementet?

– Det jeg mener, er at vi har feil arbeidsmetodikk i byråkratiet. Vi har jobbet med å få en trafo her oppe for mer strømtilgang. Da har byggesaksbehandlingen gått hele veien gjennom kommunen og fylkeskommunen, og så til slutt kommer Statsforvalteren og sier at nei, det går ikke på grunn av reinsdyrene. Men hvor var Statsforvalteren mens vi andre jobbet med å finne en løsning som alle kunne leve med?

– Men vent litt, i det sykehus-eksempelet er vel bakgrunnen at de har mange flere turnusleger å ta av enn spesialister?

– Ja, men også fordi de driver med ressursoptimalisering, ikke verdikjedeoptimalisering, som vi gjør. Vi tenker at produkter skal flyte så raskt som mulig gjennom prosessen. Men de tenker at røntgenmaskinen skal fylles opp så mye som mulig, og overlegen, som er en dyr ressurs, må optimalisere tiden som brukes på pasienter. Det de ikke tenker på, er at om pasienten flyter så raskt som mulig gjennom systemet, så tjener vi alle på det.

Østerbø smiler.

– Lean-verktøy, vet du.

– I akademia har Lean møtt en del motstand, fordi metoden har truet med å slanke vekk den «utforskende» forskningen som fører til oppdagelser som først senere finner sine formål?

– Om den litt «planløse» utforskingen er viktig for en forskningsinstitusjon, så kan jo Lean være en måte å optimere at man får mest mulig tid til akkurat det. Vi hadde et Lean-prosjekt i Vestre Toten kommune for optimering av prosessen «frokostservering». Men det handlet ikke om å servere mat så effektivt som mulig – morgenstell og tid med pasientene var det viktige. Vi endret oppgavefordelingen og lot rengjøringspersonell dekke på og forberede frokost, så pleiepersonell kunne bruke mer tid med pasientene, samtidig som vi sparte 14 arbeidstimer på en dag. Lean – som andre verktøy – forutsetter en forståelse av hva som er den faktiske verdiskapingen.