Glomerulus er et så rart ord, sier Zandra Bettvik Løfgren.
Det er dagen før en av landets mest beryktede eksamener, nasjonal deleksamen i anatomi, fysiologi og biokjemi for førsteårsstudenter på sykepleie. Én av fire studenter stryker.
Aldri før har det vært så mange studenter i Norge, men det ser ikke alltid slik ut på campus. Studentene sitter hjemme, på kafé eller er på deltidsjobben sin.
Denne dagen står ingen bord tomme på Fakultet for helsevitenskap ved Oslomet. Løfgren og medstudentene jobber for ikke å bli en del av stryk-statistikken. Den siste tiden har denne gjengen vært mer på Oslomet enn hjemme.
– Det er et tungt fag, men jeg skjønner at det er strengt, for vi skal gjøre en viktig jobb, sier medstudent Andrea Johansen Mathisen.
Mathisen og medstudentene trår straks til med å forklare Løfgren hvordan glomerulær filtrasjon i nyrene fungerer, og at glomerulus heter karnøste på norsk.
– Alle navnene på latin gjør det ekstra vanskelig. Anatomi er et eget språk, men det er gøy når man skjønner det, sier Løfgren.
De seks sitter med hver sin datamaskin, og på bordet har de hjemmelagede puggekort, notatbøker, mobiler, vannflasker og bokser med energidrikk. Men én ting er ikke å se: den store pensumboken Menneskekroppen. I stedet har de et kompendium fra det eksterne læringsopplegget MedEasy.
– Ingen bruker pensumboken, sier Ingrid Krohn Næss.
Med 600 sider, med illustrasjoner, kliniske eksempler og margtekster, pluss en arbeidsbok er det mye å ta inn. Mani Sadredini, som er en av de emneansvarlige på anatomi, fysiologi og biokjemi, skjønner at det kan være overveldende.
– Hvis studentene ikke har gode studierutiner, er det forståelig at det blir veldig omfattende informasjon. Det kan demotivere, og så bruker de boken mindre, sier Sadredini.
Og det er ikke bare pensumboken studentene dropper når det er mye som skal innprentes på kort tid:
– Hvis jeg er på forelesning i fire timer, føler jeg nesten at jeg har kastet bort fire timer jeg kunne brukt på å lære, sier Ingeborg Aurora Lindberg, en av Løfgrens læringspartnere.
Sadredini bekrefter at det er langt flere enn Lindberg som ikke møter til forelesning. Emnet har 600 studenter, men det er ikke uvanlig at kun 100 møter opp.
– Å ha forelesninger som treffer alle, er en utfordring, sier Sadredini.
– De glemmer kanskje at for oss er det helt nytt og veldig omfattende å sette seg inn i. Det er derfor jeg har sluttet å gå på forelesning, sier Næss.
Sadredini mener studentene bruker forelesningen på ulike måter. Noen møter forberedt og ønsker seg omfattende PowerPoint-presentasjoner med dypdykk i detaljer, mens andre bruker den som en første introduksjon til fagstoffet.
– De foretrekker at jeg tegner på tavlen, for da går det saktere.
Sadredini har prøvd andre metoder, som «flipped classroom», der studentene skal ha lest læreboken eller sett en video på forhånd, for så å bruke tiden med foreleseren til diskusjon og oppgaver.
– Men det varierer hvor mange som er forberedt. De som ikke har lest, får mindre utbytte, og det påvirker om de møter opp neste gang.
Det er mye som skal læres til denne eksamenen, og nettopp derfor frister digitale verktøy med øvingsoppgaver som ligner eksamensoppgavene, mer enn pensumbok og forelesning.
– Det er ikke det lærerne vil høre, sier Ingeborg Aurora Lindberg. – Men de burde endre noe.
Allerede i faddergruppene fikk Lindbergs gruppe anbefalt å kjøpe MedEasy.
Sadredini skjønner at det eksterne opplegget lokker, med humor, pedagogiske forenklinger og språklige bilder. Opplegget er bra, mener han, men ikke tilstrekkelig som eneste fagkilde.
– Jeg er overbevist om at fysisk tilstedeværelse på campus, der man kan utforske og diskutere fagstoffet i et fellesskap med medstudenter og faglige veiledere, har stor betydning for et varig læringsutbytte, sier han.
Sykepleiestudentene er ikke alene om å stri med omfattende emner tidlig i studieløpet. Lærerstudentene har også nasjonale deleksamener med høy strykprosent. Andre sliter med høyt frafall blant førsteårsstudentene. Kan et spill redde førstesemesterstudentene?
Klokken ti en tilfeldig tirsdag i mars er det god plass i de åpne områdene i informatikk-bygningen ved Universitetet i Oslo (UiO). I kantinen sitter tre studenter. En annen sitter alene ved et stort arbeidsbord. På biblioteket er til og med vindusplassene ledige.
Her er også noen som håper at de kan ha laget et opplegg som får studentene tilbake til campus og helskinnet gjennom sine første eksamener. Det er førsteamanuensis Omid Mirmotahari og professor Yngvar Berg.
– Jeg og Yngvar har diskutert noe: Når vi ser på VM og OL, så gleder jo utøverne seg, det er ingen som sier at de gruer seg til å delta. Hvorfor gruer våre studenter seg til eksamen?
UiOs informatikkstudenter skal spisses i seks studieprogrammer, men først må de lære hvordan teknologien henger sammen. Derfor har de et felles innføringsemne i datateknologi som skal dekke litt av alt.
– Da kan du ikke gå i dybden, men det er komplisert å fortelle hvordan nuller og enere blir til at du kan sende e-post. For studentene er dette et veldig vanskelig fag fordi det er så mange begreper og mye nytt hele tiden. Og da er det vanskelig forstå sammenhenger og se den røde tråden, sier Mirmotahari.
Resultatet har vært høy strykprosent og stort frafall, der studentene helst burde fått en bekreftelse på at de har valgt riktig, og motivasjon til å fortsette i tre år til.
Mye står på spill for både studenter og toppidrettsutøvere, men Berg og Mirmotahari så at idrettsutøverne har mange flere muligheter til å trene.
– Og hva slags muligheter gir vi våre studenter? Noen innleveringsoppgaver, men hvis studentene får en arena hvor de kan øve og jobbe sammen, så vil mange ta det i bruk og prestere godt på eksamen, sier Mirmotahari.
Berg og Mirmotahari begynte med et escaperoom-inspirert spill på papir der studentene skulle løse oppgaver og finne ledetråder. Studentene elsket det, men det var vanskelig å skalere opp. Resultatet ble en digital versjon, og studentene hev seg også over alle bonusoppgavene.
– De sier de vil ha flere bonusoppgaver. Men hvor mange?
De erfarne foreleserne skjønte at de burde lagre informasjonen om hvordan studentene løste oppgavene, for å videreutvikle kurset. Berg og Mirmotahari laget 1800 oppgaver, delte studentene i grupper og håpet hver gruppe ville løse rundt 40 oppgaver, 3000 til sammen.
– Da er vi fornøyd, tenkte vi. Løser de 5000 oppgaver, spretter vi sjampanjen.
I løpet av de seks–sju ukene kurset varte, fikk Berg og Mirmotahari et innblikk i hva studentene faktisk hadde ment når de ville ha flere oppgaver.
– Studentene løste 150 000 oppgaver.
Det ble sjampanje. Og etter hvert har det blitt mer enn det. Oppgavene ble til et spill. Spillet har fått navnet Universet.
– Vi har et narrativ, men det er i hovedsak en oppgavebank som inneholder masse oppgaver på forskjellige nivåer. Det er ikke spill for spillets skyld, sier Mirmotahari.
Gruppen skal bekjempe en «boss», skurken Madam Malware. For å komme dit må de innom fem planeter, der hver planet er et tema i faget, og fullføre oppgaver på tre vanskelighetsnivåer.
Når de blir ferdige med en planet innen fristen, får de frem planetens satellitt, og oppgaven der er den samme som den obligatoriske oppgaven for studentene som har valgt det ordinære løpet.
Når gruppen har svart, får de møte en (ekte) læringsassistent som gir dem tilbakemelding på oppgaven.
Universets skapere har fått UiOs utdanningspris, Olav Thon Stiftelsens pris for fremragende undervisning, Innovasjonsprisen fra Inven2 og Utdanningskvalitetsprisen fra HK-dir og Nokut.
Berg og Mirmotahari tror ikke studentene gleder seg til eksamen, men de spør mindre om de kan slippe å lære enkelte pensumdeler, og mer om på hvilket vanskelighetsnivå fra spillet eksamen vil være.
Studentene var faktisk ikke så langt unna å glede seg til eksamen, og de tok med seg noen erfaringer også til neste emne og neste eksamen, forteller Veronica Corsepius Melen. Hun går andre året på bacheloren «Informatikk: design, bruk, interaksjon» og spilte seg gjennom innføringsemnet for drøyt et år siden.
– Vi hadde jo verdens beste eksamensperiode etter det, sier Melen.
– Jeg håper vi kan gjøre det igjen, for det funka skikkelig bra.
Da mener hun ikke at alle emnene burde ha spillbaserte elementer, men at gruppen hennes utviklet en god studieteknikk.
Hun viser frem kontrakten de laget, med avtale om å møtes to ganger i uken og jobbe i to timer. «Ambisjonsnivå: Bestå :), Mestre tema, Forstå faget». I kontrakten står det også at det er viktig med pauser. Melens gruppe tok pausene på alvor, 45 minutter hardt arbeid, 15 minutter med dansespillet Just Dance.
I Universet måtte planetene reddes innen satte frister. Det tok Melens gruppe med seg til neste fag og laget nærmest fasiten på god studieteknikk:
– Vi delte opp pensum på den tiden vi hadde, og tok ett tema hver dag. Først fant vi ut hva vi visste fra før av, og noterte det, så gikk vi gjennom slides og notater, og på slutten av dagen løste vi eksamensoppgaver som var relevante for dagens tema. Vi jobbet tre kvarter, hadde et kvarter pause med bevegelse, og så jobbet vi fokusert i tre kvarter igjen. For det var litt sånn vi gjorde i løpet av Universet, forteller hun.
Melen hadde allerede tatt en hel bachelorgrad, men aldri jobbet sånn som dette. Når planen var laget og ble fulgt, forsvant stresset.
– Jeg tenkte: «Herlighet, kunne eksamensperioder være så gøy?»
Medstudent Gabriel Hasani Holland-Nell var på en gruppe uten dansepauser.
– Men jeg fikk utrolig god innsikt i egen læring, noe jeg har brukt videre i studieløpet.
Læringsspill må ikke være spesialdesignede digitale narrativ som Universet. Sykepleiestudentene har et brettspill om anatomi og et escaperoom (mysteriespill) om sykdomslære.
En form for spillifisering er bibliotekenes kampanje Sommerles, der barn kan lese valgfrie bøker og legge inn sidetallet de har lest, på en nettside. Slik samler de digitale medaljer og kommer opp på nye nivåer, og de kan se hvordan de ligger an sammenlignet med venner.
Det kan også være mye språklæring i å spille kommunikasjonsbaserte spill, som Roblox og World of Warcraft, på fremmedspråklige servere.
Duolingo er et annet læringsspill, der hele språklæringen kan foregå innad i spillet og motivasjonen bygges rundt streaks og poengtavler.
Universet-studentene må fortsatt lese pensum og gå på forelesninger. Spillet har en alenemodus, men Berg og Mirmotahari vet at studenter lærer best sammen, så kjernen i spillet er gruppearbeid.
– Om man ikke forsto noe, fikk man det forklart av en medstudent som hadde funnet sin måte å forstå det på. Og om du var den første til å skjønne det, så får du mye læring av å formidle det videre, sier Melen.
Holland-Nell husker godt hvordan gruppens ønske om å komme videre i spillet ga et ekstra insentiv.
– Maskinvare var en av planetene. Der var det en PC som vi skulle fylle inn delene på, og jeg var skikkelig sta på at svaret mitt var riktig.
Men det var feil svar. Da mistet gruppen et liv og rykket tilbake til start. Neste gang ville de unngå feilen.
– Da fikk jeg en grundig gjennomgang fra alle tre. De sa nøyaktig hvorfor jeg tok feil, husker Holland-Nell.
På maskinvare-planeten var det også en oppgave om veien fra datamaskinens grunnleggende nuller og enere til porter og kretser som til sammen utgjør maskinens prosessor. For å stille forberedt til dette husker Holland-Nell at han så mange YouTube-videoer, og så tegnet de på tavlen og pekte og forklarte for hverandre.
Så selv om spillet er digitalt og kan brukes hvor som helst, falt valget oftest på grupperommene på campus fordi de har tavle.
Ett og et halvt år etter sitter kunnskapen om maskinvare fortsatt. Og det gjør gruppen også:
– Det er jo den gjengen jeg har fått nå, til resten av studiet, sier Holland-Nell.
– Men vi gjorde ikke de Just Dance-greiene.
Klokken har blitt 11, Holland-Nell og Melen haster videre for å møte medstudenter – på grupperom med tavle. Solen har kommet frem, og campus er ikke lenger like tom som det så ut som i 10-tiden.
Etter at maskinvarestoltheten fikk seg en knekk, følte Holland-Nell et ansvar for gruppen og et positivt press om å møte forberedt. Mirmotahari og Berg har fått høre det samme fra studentene.
– Det har vi aldri tenkt på. Vi vil at de møter forberedt til forelesningene, men det gjør de aldri. Så hva gjør at studentene føler at de må møte forberedt til gruppeaktiviteten?
De ser det samme i statistikken de samler inn i Universet, mange bruker alenemodus intenst rett før gruppemøtene.
– Det har ikke vi vært klar over. Da er det ikke så rart at de lærer mer og gjør det bedre på eksamen, sier Berg.
Rett før eksamen kommer et nytt oppsving i gruppemodus, selv om de obligatoriske gruppeoppgavene er overstått.
– De holder seg til gruppen også etter at kurset er ferdig, fordi de har blitt kjent. Jeg synes det er en av de fine tingene. Det er en dynamikk som funker, og som de fortsetter med, sier Mirmotahari.
– Det skal gjøre litt vondt å lære. For hjernen vår er jo som en muskel. Hvis du virkelig skal lære, så må du anstrenge deg, sier Mirmotahari.
Berg og Mirmotahari forteller at studentene som bruker Universet, gjør det bedre på eksamen, og det er mindre frafall. Men samtidig er det høy strykprosent. Høsten 2025 strøk 22 prosent av studentene på dette emnet, altså like høy andel som på anatomifaget på Oslomet. Mirmotahari sammenligner med det andre emnet disse studentene tar samme semester. Strykprosenten der er enda høyere, selv om emnet har karakterer, noe som kan motivere mange til å jobbe mer med det.
Halvparten av studentene til Mirmotahari velger bort Universet og deltar lite i den ordinære undervisningen. Av dem stryker nesten 40 prosent.
– Da har vi fått bevist at det er en sammenheng mellom å løse mange oppgaver og hvordan du gjør det på eksamen, konstaterer Mirmotahari.
Studentene bruker generelt sett mye mindre tid enn det foreleserne vil at de skal bruke, men når de har valgt Universet, bruker mange vesentlig mer tid på studiene.
– Vi er veldig tydelige når vi presenterer dette for studentene: «Dere skal ikke spille. Vi har laget dette for at dere skal lære.»
