Kronikk | Kunstig intelligens
Publisert 28. mai 2026 kl. 12:54
KIs inntog i den mangfoldige hagen av alt menneskeskapt har bragt med seg mye velbegrunnet og berettiget skepsis og kritikk. Kanskje aller sterkest har motstanden vært mot KIs kunst og kreative bidrag, der den ofte blir fremstilt som et ugress som står i fare for å spolere hele hagen og utrydde annen verdifull flora om den ikke straks blir dratt opp, og da selvfølgelig med roten.
Et ugress som står i fare for å spolere hele hagen
Men selv flere av disse bekymringene er overbevisende, klarer jeg ikke helt å la være å se en del paralleller med en annen teknologisk innovasjon som også i sin tid brakte med seg lignende bekymringer. Med denne ble det også argumentert for at bruken av verktøyet for kunsterlige formål, uten unntak, burde ansees som juks, og i forlengelse av dette at produkter av dens bruk automatisk var å ansees som en trussel mot alt det som hadde gjort seg fortjent en plass i kunstens flora.
Tross kritikken og skepsisen den ble møtt med da den kom, tror jeg det er ytterst få som vil si dette om mikrofoner i dag, men mikrofonen ble oppfunnet i en tid da opera dominerte sangmusikk på den offentlige arena. All annen sang var nødvendigvis forbeholdt mer private rom grunnet rent praktiske begrensninger ved menneskestemmen. I denne tiden var det å lykkes som sanger i stor grad derfor avhengig, ikke bare evnen til å formidle noe verdifullt menneskelig, men også en mestring av stemmeteknikker som ville la stemmen og budskapet ditt bære over større avstander og menneskemengder.
Mikrofoner var derfor å ansees som juks. Plutselig var det mulig for alle og enhver å inntre den offentlige sangarenaen uten å ha investert den tid og innsats som krevdes for å beherske sangteknikkene som til da hadde vært nødvendig. Dette ble regnet som en trussel for datidens kunstflora, for hva ville ikke offentlig sang med mikrofoner (eller crooning som var skjellsordet brukt for den typen kunsterlig fordervelse) gjøre med opera som kunstform, når operateknikker ikke lenger var en nødvendighet for å synge i det offentlige rom.
Premisset for hva som ansees som verdifullt endret seg
Absurd som den kanskje høres ut i dag er allikevel datidens kritikk av mikrofoner i kunst forståelig innenfor premissene for vurdering av menneskeskapt verdi som eksisterte på den tiden. Å bli hørt av de som sitter bakerst i en stor konsertsal er i seg selv et verdifullt menneskelig bidrag dersom det er oppnådd ved hjelp av teknikker som utfordrer naturlige begrensninger ved den menneskelige stemmen. Bruken av mikrofon, derimot, gjør det å bli hørt på bakerste rekke tilgjengelig for folk flest og derfor er samme effekt, at man høres på bakerste rad, ikke lenger å regnes som et verdifullt menneskelig bidrag. På denne måten gjør bruken av mikrofon at premisset for hva som ansees som verdifullt endret seg, men denne endringen bestod ikke utelukkende av begrensninger.
Inntoget av mikrofon tillot for eksempel at sangteksten ble mer tilgjengelig for tilskuerne, spesielt under fremførelsen. Dette ga mer spillerom og muligheter for kunstbidrag gjennom sangtekst. Mye av sangmusikken fremdrevet i dette spillerommet, skapt av mikrofonen, har opp gjennom tidene blitt brukt til betydningsfulle menneskelige bidrag (og noe av den har ikke det).
På samme måte blir jeg sittende i dag og lure på om KI, heller enn å bli sett på som ett verktøy som legger til rette for juks, burde bli sett på som et verktøy som utfordrer premissene for hva vi anser som verdifullt.
Hvis vi for eksempel tar utgangspunkt i to realistiske bilder av et eple, den ene håndtegnet og den andre produsert av KI med prompten lag et bilde av et realistisk eple som ser ut som at den er tegnet for hånd. Selv om vi sitter igjen med to ganske like bilder ved første øyekast, utgjør allikevel tegningen utført for hånd et mye større menneskelig bidrag. Denne demonstrerer ferdigheter og teknikker som ikke er oppnåelige for de fleste mennesker (lik operateknikker som lar stemmen bære til bakerste rad), og derfor bidrar tegningen i seg selv til å utfordre vår forståelse av hva som er menneskelig mulig. Det er i mindre grad tilfellet ved ferdigheter som trengs for å skrive og sende prompten, gitt tilgang på de nødvendige KI-verktøyene.
I lederartikkelen Den ukjende nazists chatt fra årets første Forskerforum-utgave benytter redaktør Kjetil A. Brottveit seg av ChatGPT. Deler av kommentaren består av seksjoner fra en samtale han hadde med dette KI-verktøyet og har til hensikt å utvise farer ved bruk av ChatGPT som pålitelig informasjonskilde. I kommentaren ligger ikke det imponerende i at Brottveit evner å spørre ChatGPT «Kvifor var det så mange nazistar i Valle i Setesdal under krigen?», og det verdifulle bidraget er derfor heller ikke historisk kunnskap om nazisme i Setesdal. Det imponerende menneskelige bidraget ligger i hvordan han gjennom spørsmålene sine fant en måte å bruke KI til å utvise svakheter ved seg selv, og slik illustrere bruksfarene ved ChatGPT til advarsel for leserne av artikkelen. Er ikke dette å regne som verdifull og legitim bruk av KI for kreative formål?
Det er vanskelig å spå fremtiden. Siden det nå er over 150 år siden mikrofonen ble oppfunnet kan vi si med stor sikkerhet at mikrofonen ikke ble operaens bane. Den har nok preget utviklingen av operamiljøet og opera som kunstform, men opera i dag har allikevel fortsatt en prestisje og status som strekker seg langt utenfor sangkunstens virke, hvor det stadig investeres i nye storslåtte bygg til dens ære. Samtidig er jeg av den oppfatning at kunstens flora hadde vært betydelig fattigere uten bidrag som benyttet seg av mikrofonen som verktøy.
Hvilke premisser og muligheter står igjen med KI som verktøy?
Jeg har ikke noe klart svar på hvordan verdifull og legitim bruk av KI ser ut, hverken i artikkelform eller i andre kunstformer. Det er også mange gode grunner for å være bekymret for hvordan KI sitt inntog i det menneskeskapte kommer til å forme både det vi har i dag og det som vil bli laget i fremtiden, og dette er det viktig å snakke om. Samtidig savner jeg en diskusjon om hvordan premissene av hva som er av verdi endrer seg som følge av det KI-verktøy muliggjør. Hvilke premisser og muligheter står igjen med KI som verktøy?
Når er KI-verktøy for eksempel iboende galt for å benytte seg av andres verk den ikke har kjøpt rettighetene til, og når vil det i stedet regnes på linje med at mennesker inspireres av bøker de ikke har kjøpt selv, men lånt på biblioteket eller av en venn (eller inspireres av Forskerforum-blader man fant i resepsjonen på jobb – rent hypotetisk, selvfølgelig). Det er for all del galt med plagiat og urettmessig bruk av andres verk, uavhengig av om det gjøres av mennesker eller KI, men hvilke begrensninger legger disse hensynene på bruk av KI? Eller enda viktigere, hva er det som da står igjen, ikke bare som lov, men som potensielt verdifullt?
Jeg savner en diskusjon rundt hvordan det kreative bidraget til KI-verktøy, i likhet med mikrofonen, ikke nødvendigvis burde avskrives i kraft av det de muliggjør, men at de heller kanskje introduserer en nødvendig endring i premisser for hva vi anser som verdifullt.
