Kronikk | Kunstig intelligens
Publisert 18. august 2026 kl. 08:36
Produsenter av kunstig intelligens behøver ikke bevise om KI er bedre eller dårligere enn menneskelig intelligens. De behøver bare utvide den labyrint av usikkerhet som de allerede har startet på, som forvrenger standarder for god kommunikasjon og forskning. Så lenge de kan sikre seg at forskere, forfattere, studenter, elever eller journalister ikke er sikre på hvor de befinner seg i kunnskapslabyrinten, vil de kunne dominere kunnskapsproduksjonen i samfunnet.
Jeg oppdaget ved nærmest en tilfeldighet at jeg nylig befant meg i en KI-skapt labyrint. Det var en skjellsettende opplevelse for meg som forsker da jeg en dag testet et program som skilter med at det kan oppdage bruk av KI med over 98 prosent nøyaktighet. Som underviser har jeg ventet på dette. For et par år siden var slike programmer så unøyaktige at de ikke kunne brukes for å avdekke ulovlig bruk av KI blant studenter. Men med 98 prosent nøyaktighet kan jeg eventuelt bruke det på oppgaver hvor jeg mistenker ulovlig bruk av KI hvis institusjonen tillater det.
For å teste programmet brukte jeg det på en vitenskapelig artikkel jeg selv har skrevet, som ennå ikke er publisert. Det er en nokså spesiell artikkel, som handler om hvordan jeg opplevet tid mens jeg padlet 620 km alene i min havkajakk fra København til Oslo sist år. Artikkelen er basert på den franske filosof Henri Bergsons tidsforståelse og er skrevet som et bidrag til forskning på tid i organisasjoner. Dermed er det vel ganske klart at artikkelen ikke akkurat er «mainstream». Jeg har overhodet ikke brukt KI til idéer, strukturering eller skrivning av artikkelen, noe jeg heller aldri har gjort med andre tekster. Med andre ord, teksten er jomfruelig fra A til Å.
Som en slags «benchmarking» kjørte jeg teksten gjennom det program som skilter med 98 prosent nøyaktighet i å spore bruk av KI. Jeg var helt rolig og avslappet fordi jeg visste at hvert eneste ord (bortsett fra noen få sitater» var skrevet av meg. Programmet arbeider seg systematisk gjennom teksten og viser diverse kilder eller standarder som det sjekker teksten mot. Så kommer resultatet. En betydelig del av teksten er generert av KI! Jeg blir fortalt at det resterende er skrevet av et menneske. Dette mennesket er meg selv. Dette mennesket har tilbragt nesten tre uker i en havkajakk med unike opplevelser, som så er oversatt til et vitenskapelig tekst. For eksempel forteller jeg hvordan jeg i vind og bølger alene møter skipstrafikk og må ta hurtige avgjørelser, hvordan jeg reagerer kroppslig på å være ute på vannet hvor bare 4mm glassfiber skiller meg fra omgivelsene. Hvordan jeg håndterer usikkerhet, tretthet, mestring.
Men så kommer om mulig noe enda mer mystisk. Jeg tenkte at den «egentlige» testen er plagiat. Jeg har ikke publisert noe fra opplevelsen før, unntatt en meget kort versjon i et dansk tidsskrift for kajakk. Plagiattesten forteller meg at deler av artikkelen også er plagiat. Det skulle tyde på at en person som jeg aldri har hørt om før skulle opplevd og skrevet mye av det samme. Jeg kan nok garantere at Henri Bergson ikke padlet havkajakk. Han reiste over Atlanteren med luksusskipet France i 1913 men jeg har aldri hørt at han skrev noe om den turen. Det er mer sannsynlig at han tilbragte tid i salongene mens jeg padlet i en 5 meter lang havkajakk langs svenskekysten.
Det er ingen tvil om at «analysen» til programmet er mer enn skjev. Jeg har senere sjekket den samme teksten mot en annen app, som viser nesten null KI og nesten null plagiat, som er det riktige resultat. Men poenget er ikke så mye hvordan eller hvor presist disse verktøyene virker. Det som er viktigere er den situasjon en sånn sjekk setter forfatteren i. Det er her situasjonen kan bli intet mindre enn Kafkaisk. Hva hvis noen (en uvennlig journalist, en redaktør, hvem som helst) kjører min tekst gjennom dette programmet? Som forskere er vi uglesett, og det minste tegn til plagiat kan ødelegge ens renommé og karriere.
Jeg ble først sjokkert. Så merket jeg angsten. Så avmakten. Følelsen er som å plutselig havne i en labyrint hvor jeg ikke vet hvor jeg skal gå. Det verste er at jeg ikke kjenner konsekvensene av å ta et neste skritt. Skal jeg slette alle slike programmer? Skal jeg late som at de ikke eksisterer? Eller skal jeg starte med systematisk utprøving av programmer på mine tekster? Men jeg har det som mange av mine forskerkolleger. Jeg arbeider mange og sene timer for å publisere artikler i krevende tidsskrifter hvor over 90 prosent av innsendte artikler blir refusert. Jeg har ikke tid eller energi til å forholde meg til et system som skaper en situasjon hvor man nærmest kan ende med selvpålagt intellektuell selvkontroll, som gjør det mindre sannsynlig at man kan produsere artikler som gjør en forskjell.
Men historien slutter ikke her. Det program som laget en kraftig feildiagnose av min tekst tilbyr meg generøst en mulighet. En fluktmulighet. Hvis jeg tar et betalt abonnement kan den menneskeliggjøre min tekst så KI-sjekken ikke vil slå ut hvis jeg for eksempel vil publisere den. Programmet har satt meg i en labyrint hvor jeg ikke kjenner konsekvensen av mitt neste skritt. Men i stedet for å hjelpe meg til å ta det neste skritt gjør den noe som fanger meg enda dypere i labyrinten. Den utvider labyrinten ved å tilby en tjeneste som skal få min tekst til å fremstå som skrevet av et menneske og ikke en maskin. En tekst som allerede var skrevet av et menneske uten maskinhjelp allerede.
Her kommer et merkelig paradoks inn i historien. I min gryende fortvilelse spurte jeg en chatbot hvordan det kan ha seg at en jomfruelig artikkel kan utsettes for en så feilslått diagnose. Her fikk jeg vite at programmene «bare» er språkmodeller, og hvis jeg skriver tett opp til det som er idealet i forhold til klarhet, argumentasjonsstruktur og konsistens, kan det forklare resultatet. Det kan stemme sånn noenlunde, da jeg har fått kommentarer i den retning fra fagfellevurderinger av teksten.
Tilbake til tilbudet om menneskeliggjøring av min tekst. Hvis jeg skulle ta i mot dette tilbudet med en tekst som ligger tett på idealet, ville det bety at for at den skulle bli mer «menneskelig», så skal den bli dårligere enn det den var i utgangspunktet. Dette skaper et merkverdig paradoks for dyktige studenter og samfunnsforskere. Det betyr at hvis man skriver en klar, logisk og konsistent tekst basert på et interessant case, så minker ikke risikoen for å bli feildiagnostisert. Den øker.
Så tilbake til debatter om hvorvidt KI er godt eller dårlig for forskning og utdannelse. Vi risikerer å tåkelegge problemet ved å liste fordeler og ulemper mot hverandre. Det min historie tyder på er at KI-aktører skaper uoversiktlige labyrinter som setter forfattere, studenter og forskere i situasjoner hvor de opplever å være maktesløse. Eller verre. De kan bli feilaktig anklaget for fusk, noe som kan ha fatale følger for dem.
Som en internasjonalt anerkjent og prisbelønnet forsker og professor nærmer jeg meg slutten på min karriere. Jeg har vært heldig å kunne handle i god tro i mange år og kunnet konsentrere meg om å skape ny kunnskap for samfunnet. Min nylige opplevelse med KI var et øyeblikks følelse av avmakt. Det ønsker jeg at andre ambisiøse studenter, forfattere og forskere skal unngå. Det kan gjøres ved at det skapes systemer som gir trygghet. Og trygghet er en hjørnesten i god forskning.
