Livet uten smarttelefon

Kan man leve uten smarttelefon i 2026? Kan man reise uten e-post, google maps, ruter-appen og flybillett på telefonen? Naturligvis kan man det. Det gikk fint før smarttelefonen kom, og det går fortsatt fint nå – det krever bare litt ekstra planlegging og en god porsjon tålmodighet.

Jeg byttet aldri

Når kollegaer oppdager at jeg ikke har smarttelefon, er det første spørsmålet som regel: «Når byttet du tilbake?» Sannheten er at jeg aldri byttet til smarttelefon.

Da smarttelefonen kom, var jeg riktignok fascinert av Apples design, men noen iphone fikk jeg aldri. Jeg har trosset bølger av nye og stadig mer tiltrekkende smarttelefoner med en liten Nokia dumtelefon i baklommen. Batteritiden er lang og telefonen solid – den har til og med overlevd tre trassige vinterdøgn i strandkanten på Bleikøya i Oslofjorden.

Konsentrasjon og dagdrømming

Etter det forbausede «hva?!» som gjerne følger, kommer ofte et «hvorfor?»

Det er en forståelig reaksjon: Jeg har base både i Norge og USA og mye jobbreising på begge sider av Atlanterhavet. De siste årene har reaksjonene likevel endret seg, og jeg møtes oftere med et sukkende: «Det må være deilig». Ja, det er deilig. Så deilig at jeg har vært uvillig til å gi det opp, alt ekstra bry til tross. 

Jeg setter evnen til konsentrasjon ekstremt høyt: å synke inn i et arbeidsmateriale, timevis med en bok, det være seg fagbok eller en roman. Og jeg er såre klar over at dybdeoppmerksomhet ikke kommer av seg selv; den er sant og si blitt en mangelvare. Ved mac-en må jeg aktivt skru av internett, for ikke si laste ned programmer av typen self-control som stopper meg fra å gå online når jeg skriver. Den type sug – den type refleks etter adspredelse og rastløsheten som uvegerlig følger – vil jeg helst ikke gi inn til.

Jeg er såre klar over at dybdeoppmerksomhet ikke kommer av seg selv; den er sant og si blitt en mangelvare.

Både personlig og jobbmessig er fordypning helt avgjørende for meg. Ikke-travel tid like så. En trikketur der jeg ikke gjør annet enn å se ut av vinduet er ikke tom tid. Det er heller et gode jeg ganske enkelt ikke er villig til å si fra meg. Hadde jeg hatt en smarttelefon i lommen når jeg sitter på trikken eller er ute på løpetur ville jeg sjekket epost før jeg visste ord av det. Det er ikke viljestyrke som gjør at jeg holder meg unna smarttelefonen, men min bevissthet om at viljestyrken min er heller skrøpelig.

Er det mulig? Selvfølgelig

Det tredje spørsmålet jeg får er som regel: «Hvordan er det mulig?» Enkelt er det ikke. Men det er en villfarelse å tro at det er umulig. Selvfølgelig er det mulig, og de av oss som er gamle nok klarte oss utmerket bra før smarttelefonen kom.

Billetter må skrives ut. Jeg ankommer gjesteforelesninger med ruten fra hotellet til universitetet tegnet opp med blyant på forelesningsmanuset. To-faktorautentifisering for jobbepost krevde en ekstra tur innom teknologiavdelingen for å få satt opp en oppringingsbasert modell.

Det verste er likevel at jeg – slik en festrøyker bommer røyk – ofte tvinges til å trekke på veibeskrivelser, åpningstider og billett-tilgang når jeg er ute med mann, barn eller venner. Men ingenting av dette er umulig, og sammenlignet med tiden jeg ville mistet til halvbevisste internettsøk, er det småkluss og hverdagsforviklinger det dreier seg om.

Hverdagsforviklinger

Det hender jeg får bøter fordi ruter-kortet mitt er tomt. Det hender jeg går meg bort i nye byer.

På en jobbreise til Zürich gikk jeg en hel formiddag og lurte på hva i all verden kunne forklare tilstedeværelsen av kameler, hester og mengder av fulle sveisere ikledd bisarre orientalske gevanter, til og med ansiktsmaling av en type jeg trodde tilhørte en godt forgangen tid. Hadde Zürich-borgerne mistet forstanden? Først da jeg kom til seminarrommet på ettermiddagen ble det klart at det dreiet seg om den årlige Sächsilüüte-festivalen der laugsmedlemmer kler seg ut i tråd med tradisjonelle (tidvis til og med rasistiske) laugssymboler.

Denne uken reiser jeg videre fra Venezia for å holde et foredrag i Padua. Jeg antar at jeg nok kommer til å ta en taxi fra togstasjonen til hotellet, der de forhåpentligvis kan utstyre meg med et kart. Så får jeg plotte inn med kulepenn hvor seminarrommene er, håpe på at vi beveger oss som en gruppe fra forelesningene til middagen etterpå, og at noen får dyttet meg i retning av hotellet når kvelden er over.

Nye tider for oss uten smarttelefon

Jeg kjenner selv bare én annen seiglivet smarttelefon-vegrer, en forfatter- og komponistvenn som også holder seg med en dumtelefon. I likhet med meg er han gift med en smarttelefonbruker og i likhet med meg kan jeg forestille meg at han tidvis «bommer» google maps og ruter-billetter.

Det er likevel nye tider for oss som lever uten smarttelefon. Tidligere hadde jeg praktisk talt forbud mot å vise meg i nærheten av barnas skole med den gamle telefonen min. I dag er begge dumbphone curious, som de sier i USA, og datteren min gikk, i likhet med mange av vennene sine, nettopp til anskaffelse av en bitteliten «jelly star».

Stadig flere av studentene mine kjøper usmarte telefoner. De er tydelige på at telefonen har blitt mer enn et verktøy; den har blitt en kroppsdel eller, som en av dem sa, en eksistensiell protese. Men i motsetning til studentene som prøver seg på dumtelefon i 2026 har jeg ingen abstinenser, retningssansen min er ikke verre enn den var fra naturens side og dagdrømmeren i meg lever i beste velgående. Ekstrabonus? Jeg reiser inn og ut av USA uten bekymring for at grensepolitiet skal gjennomsøke telefonen min ved ankomst.

Ekstrabonus? Jeg reiser inn og ut av USA uten bekymring for at grensepolitiet skal gjennomsøke telefonen min ved ankomst.

En ny (gammel) telefon

De siste årene har den gamle nokia-telefonen min blitt stadig dårligere og kan knapt ta innkommende samtaler. Jeg har etter hvert skaffet meg en uanstendig kostbar light phone III. Tilsynelatende sto halvparten av Williamsburgs hipstere foran meg i køen og ventetiden var lang. Telefonen ser ut som en krysning mellom en kurér transistor-radio og en walkietalkie. Den er koblet til nettet, men gir meg ikke mer enn sms, telefonkontakt, hot spot i nødstilfeller hvor jeg må ty til nettet på ipad-en, og podkaster og musikk som må lastes ned fra et eget dashbord på datamaskinen min. 

Det kan være nyttig – uten å ville gjøre meg til en dumtelefon-misjonær – å minne oss om at selv bruk av moderne teknologi som smarttelefon innebærer et valg. Vi må ikke ha dem. Har vi en smarttelefon er det fremdeles noe vi velger. Så å klage over telefonen er ikke annet enn en sosialt akseptert type selvbedrag. For meg har det vært lettere å ikke ha smarttelefon enn å prøve å begrense bruken – jeg vet ganske enkelt at jeg ikke ville klart det.

Er jeg fremdeles litt brydd over å skrible ned nye telefonnummer på krøllete handlekvitteringer og vipse min andel av en restaurantmiddag neste dag når jeg er på nettet? Ja, det hender. Er det verdt det? Sikkert ikke for alle. Men for meg er svaret: uten tvil – for arbeidet, for skrivingen og aller mest for hverdagen som helhet.