Når språket mister stemmen

Det skrives mye om kunstig intelligens i dag. Om KI og utdanning, KI og læring, KI og konsentrasjon. Mange analyser er kloke og nødvendige. Noen retter oppmerksomheten mot bruken av KI og uttrykker bekymring. Andre fremhever teknologien som en revolusjon vi må tilpasse oss for ikke å falle utenfor.

Jeg vil forsøke noe annet. Ikke først og fremst skrive om KI som fenomen, men om det som langsomt trekker seg tilbake når KI blir en naturlig del av språket vårt. For det er noe ved språket selv som er i ferd med å forsvinne.

En ny språksituasjon

Jeg vil begynne med en setning jeg ofte har lest den siste tiden i masteroppgaver jeg har sensurert: «Jeg har brukt KI til generering av ideer og språkvask.» Setningen er enkel og ærlig. Den er også i ferd med å bli normal. Nettopp derfor er den viktig. Den viser en grunnleggende endring i hvordan vi forstår språk. Hva er det som går tapt i denne utviklingen?

Vi befinner oss i en ny språksituasjon. Det vil fortsatt finnes mennesker som skriver uten KI, men det vil bli mer uvanlig. Språket formes i økende grad av systemer som standardiserer uttrykk, struktur og tone. Dette betyr ikke at språket nødvendigvis blir dårligere. Ofte blir det klarere og mer korrekt. Men det kan samtidig miste noe som ikke lar seg måle. Det kan miste nærheten til erfaring. Det kan miste stemmen.

Språket som erfaring

For å forstå dette tapet bedre vender jeg meg til filosofen Martin Heidegger. Han har et helt annet perspektiv på språk enn bare å være et redskap for informasjon og kommunikasjon. Språket er en erfaring. Det er en måte å være i verden på. Det er et hjem som vi mennesker bor i. Når man leser Heidegger, merker man nettopp hvordan språket blir et hjem. Tekstene er krevende, noen ganger vanskelige å følge. Men de bærer en tydelig stemme. Man kjenner at det er et menneske som forsøker å tenke gjennom språket.

Språket blir en slags fødsel av en smertelig og lang tankeprosess der erfaring modnes, bearbeides og vokser naturlig. Dette er noe annet enn et språk som er produsert av en algoritme.

Heidegger skriver om det han kaller en språkmaskin. En utvikling der språket tas i bruk på en måte som gjør at mennesket selv blir styrt av det. Det er vanskelig ikke å se en parallell til vår tid. Når vi overlater deler av skrivingen til kunstig intelligens, skjer det en forskyvning i forholdet mellom menneske og språk. Vi mister et eget språk for å uttrykke vår eksistens, vår væren.

Stemmen som forsvinner

Heidegger peker også på noe annet. Han skriver om språkets kilde. Om hvordan levende språk springer ut fra en erfart sammenheng mellom mennesker, verden og tingene rundt oss. Denne forbindelsen gir språket liv. Når den svekkes, mister språket noe av sin kraft.

KI-språk har ikke en slik kilde. Det har ingen erfaring bak seg. Det er ikke forankret i et levd liv. Det kan være korrekt og velformulert, men det bærer ikke samme nærhet til det som sies. Resultatet kan bli et språk som fungerer godt, men som samtidig virker tomt.

Her oppstår et paradoks. KI produserer setninger som gir mening. Men jo mer vi omgir oss med slike setninger, desto større er risikoen for at språket mister sin dypere betydning og mening for oss. Språk er ikke bare informasjon. Det er også noe sanselig og kroppslig. Det er knyttet til en stemme, til et menneske som står i og til det som sies. Når denne forbindelsen svekkes, kan det oppstå en følelse av meningsløshet. Vi må være oppmerksomme på hva vi mister når språket ikke har en stemme lenger.

Heidegger som fremmed

I denne situasjonen vi befinner oss i blir Heidegger en fremmed. Ikke bare fordi språket hans er vanskelig, men fordi det representerer en annen måte å bruke språk på. Å lese Heidegger kan være å møte en stemme som ikke er tilpasset eller standardisert. En stemme som forsøker å holde fast ved en nærhet mellom tanke, erfaring og språk. Spørsmålet er om vi fortsatt vil være i stand til å møte en slik stemme.

Heidegger er bare et eksempel. Litteratur og filosofi generelt kan spille en viktig rolle her. De kan minne oss om at språket ikke bare er et verktøy, men et sted vi lever. De kan hjelpe oss å erfare språk på en annen måte enn det standardiserte KI-språket vi i økende grad omgir oss med og bruker til å beskrive oss selv og verden vi lever i.

Et valg

Hvordan vil vi forholde oss til språket i en tid der stadig mer av det produseres av noe som ikke er menneskelig? Vi trenger ikke velge enten eller, men vi må bli bevisste på hva som går tapt. For det er i det som trekker seg tilbake at vi kanskje tydeligst ser hva språk egentlig er og kan være.

Blir vi hjemløse uten stemmen i språket?