Hva betyr det å tenke selv?

Mennesket er vesenet som er utfordret til å tenke selv.

Denne tanken er en av de grunnleggende byggesteinene i vestlig kultur. Et velfungerende demokrati er avhengig av borgere som tenker selv. Å tenke selv er en beskrivelse av å bli og å være myndig.

Kants to krav til det tenkende mennesket

For Immanuel Kant er det to vesentlige egenskaper som tilhører mennesket som et tenkende vesen.

Det er (i) evnen til å kunne på andres sted. Jeg må kunne forstå andres tanker og se at også de kan være av verdi i seg selv og for meg. Å tenke selv betyr å kunne tenke med andre. Denne evnen forutsetter at jeg har interesse av å lære hva andre tenker. Jeg er nysgjerrig og vil lære av å delta i andres tanker.

(ii) Utfordringen er å kunne integrere det andre tenker i det jeg tenker. Det betyr å utvikle en koherens med meg selv. Jeg må kunne tenke konsekvent og kunne angi hvordan mine tanker henger sammen i min personlighet. Greier jeg det, formidler det karakter og troverdighet. Å ha integritet betyr å vite med seg selv at du må leve med deg selv hele livet. Hvis du bestemmer deg for en handling, er du den som har gjort denne handlingen. Du må leve med denne personen hele livet. Det er deg. Å ha et eierskap til egne tanker betyr å ha denne integriteten og å bygge livet på verdier.

Å tenke selv, å tenke med andre og å tenke konsekvent er egenskaper jeg lever i og med som et fornuftig menneske. Dette er Immanuel Kants vei til opplysning og til et liv i ansvar og frihet.

Den indre dialogen

Skal jeg lykkes i dette, trenger å ha en samtalepartner som alltid er der. Det er meg selv. Å føre en indre dialog med og i seg selv har helt fra antikken vært et kjennetegn på å tenke.

Jeg fører en samtale med meg selv om alt. Da blir spørsmålet hvordan er jeg som dialogpartner overfor meg selv: Er jeg venn med meg selv? Er jeg i konflikt med meg selv? Hva tenker jeg om meg selv i møtet med meg selv og andre? Denne indre dialogen kan fort bli et drama. Jeg kan merke at jeg ikke har et godt forhold til meg. Jeg kan gå på akkord med meg selv og merke at andre utøver for stor makt over meg. Alle mennesker som har en pågående indre dialog, kjenner til smerten av å nettopp ha med seg selv å gjøre 24 timer i døgnet.

Å føre en indre dialog kan sammenliknes med et ekteskap som ikke kan bli skilt. Ekteskapet kan være helt fantastisk hvis begge elsker hverandre. Å tenke selv på en god måte blir et spørsmål om kjærligheten du har til deg selv er gjensidig. I gode og onde dager. Greier du å utstå deg selv og å føre en dialog med deg selv i onde dager?

Å tåle motstridende meninger

I jødisk tro og kultur finner vi tanken om Machloket (hebraisk). Det betyr strid. Det betyr å kunne utstå å ha to motstridende posisjoner i hodet, uten å bryte sammen. Dette dreier seg ikke enhver uenighet, krig eller kamp, men en sannhetssøken. Når to motstridende meninger søker sannheten, må begge verdsettes for sin sannhetssøken. Dette kalte man strid for himmelens skyld.

Selv om jeg må foreta et valg mellom to motstridende posisjoner, skal jeg alltid vite om og fortelle om den posisjonen jeg valgte vekk. Da man for eksempel bestemte seg for følge Shammai i mange lærespørsmål, ble man lært opp til å samtidig si hva Hillel mente om samme sak. Vi kommer bare til sannheten når vi har begge tanker, både Shammai og Hillel, i hodet. Det finnes en jødisk vits om dette:

Hva gjør en jøde som har strandet på en ensom øy?

Han bygger to synagoger.

Og hva sier jøden når man finner ham etter mange år?

Den første synagogen er for meg. Den andre er den jeg aldri går inn i.

Finnes det egentlig noe mer aktuelt enn denne tanken om striden for himmelens skyld? Jeg mener det handler om å lære å komme ut av posisjoneringen, hevdelsen og polariseringen ved å la synagogen vi aldri går inn være en del av oss ved siden av den vi går inn i.

Når posisjonering erstatter sannhetssøken

Tanken om striden og om mennesket som vesenet som kan romme to motstridende oppfatninger er grunnleggende for vår kultur og vårt politiske system.

I akademia er denne dialogen og striden vi bør ha med oss selv en offentlig diskurs. Forskning fører en kontinuerlig samtale med seg selv om seg selv. Det betyr at den hele tiden stiller spørsmål ved seg selv og diskuterer alt den måtte komme frem til.

Forskning er en diskusjon basert på argumenter og kunnskapsutveksling. Dette vet alle som arbeider med forskning.

Likevel er akademia blitt et sted der tvangen til å posisjonere seg og hevde seg blir stadig mer gjeldende. Det bryter radikalt med vitenskapens ideal om fri sannhetssøken og vår evne til å tenke selv.

Kamp om makt – ikke argumenter

Å posisjonere seg blir en kamp om midler og et ønske om å vinne makt gjennom aktivisme. Da motarbeider man implisitt ideen om en herredømmefri diskurs (Habermas) i akademia.

Å hevde seg blir en kamp om å overbevise offentligheten om at man har rett, istedenfor å stille sine resultater, metoder og tanker til diskusjon. Når man vil hevde seg, er det lite rom for å stille spørsmål. Det kjenner vi igjen fra mellom-menneskelige forhold. Hevdelsen motstrider forskningens åpenhet om man til enhver tid kan ta feil.

Evnen til å tenke selv står på spill. Og med denne evnen står hele vår kultur og vårt vestlige samfunn også på spill. Dette spillet bør ikke vinnes av verken KI, krig eller president, men av oss selv som tenkende vesener.

Hva skjer med kunstens spill med skinn, løgn og bedrag, når kunstnerisk forskning forplikter seg til sannheten?