Debatt | Islamske studier
Publisert 21. mai 2026 kl. 08:55
Tyskland åpner nå Europas første selvstendige fakultet for islamsk teologi ved Universität Münster. Fakultetet får rett til å tildele doktorgrader, utvikle egne studieprogrammer og bygge opp fagmiljøer på linje med andre teologiske disipliner. Dette er mer enn en institusjonell nyhet. Det er et tydelig signal om hva islamske studier er i ferd med å bli i Europa.
Rektor Johannes Wessels beskriver etableringen som en milepæl som «representerer et kall for mer toleranse i samfunnet og politikken». Den nye dekanen, Mouhanad Khorchide, fremhever at fakultetet er et sterkt signal om anerkjennelse av muslimer i Tyskland. Samtidig integreres islamsk teologi i et bredere teologisk landskap, side om side med protestantisk og katolsk teologi.
Spørsmålet for oss i Norge er ikke først og fremst hva dette betyr for Tyskland. Spørsmålet er hva det sier om situasjonen i vårt eget land.
Debatten om islamske studier i Norge har vært preget av usikkerhet om hva faget egentlig er, og blir ofte blandet sammen med imam-utdanning. Er islamske studier religionsvitenskap? Er det teologi? Eller er det noe som også må bygges på språk, nærlesing og islamske kunnskapstradisjoner? Sammen med professor i religionsvitenskap ved NTNU, Ulrika Mårtensson, har jeg nylig argumentert for det sistnevnte.
Når et ledende europeisk universitet nå etablerer et eget fakultet, gir det et klart svar: Islamske studier forstås som et selvstendig fagområde som krever institusjoner, faglig fordypning og langsiktig oppbygging. Ved Münster har dette vært en prosess over mer enn et tiår, fra etableringen av et senter i 2012 til beslutningen om å opprette et fullverdig fakultet. Det nye fakultetet får betydelig faglig autonomi, med ansvar for egen undervisning, egne grader og egen forskningsprofil.
Samtidig er det viktig å erkjenne forskjellene. Tyskland er et langt større og mer ressurssterkt land enn Norge, med en lang akademisk tradisjon for studiet av islam. Det er derfor ikke realistisk å forvente at Norge skal etablere et eget fakultet for islamsk teologi med det første.
Nettopp derfor er utviklingen relevant. Den viser hvor langt Norge ligger etter.
For mens Tyskland nå bygger et eget fakultet, har vi i Norge fortsatt ikke etablert studier som systematisk underviser i islamske disipliner som tafsīr (koraneksegese), ḥadīth (profetens tradisjoner), fiqh (juss og lov) og klassisk arabisk tekstforståelse. Dette er ikke spesialiserte tillegg. Det er selve grunnmuren i de islamske disiplinene.
Europa har hatt en lang tradisjon for å studere Koranen som tekst, særlig gjennom filologiske metoder. Ikke minst i Tyskland vokste det frem en innflytelsesrik orientalistisk forskningstradisjon på 1800-tallet med dyp kunnskap om språk og tekst. Samtidig var dette i stor grad et utenfrablikk, hvor islam ble analysert som objekt.
Det nye fakultetet i Münster reiser derfor et interessant spørsmål: Representerer dette et brudd med denne tradisjonen, eller en videreføring i ny form? Vil islamsk teologi bli studert som en levende kunnskapstradisjon på egne premisser, eller fortsatt primært gjennom eksterne analytiske rammer? Muligens begge deler, og nettopp det kan være en styrke.
Uansett utfall peker utviklingen i én retning: Islamske studier tas på alvor som fag. Det er nettopp dette som mangler i Norge.
Her diskuterer vi fortsatt hva islamske studier bør være, mens andre land bygger institusjoner. Resultatet er en debatt som blir prinsipielt orientert, men uten tilstrekkelig faglig forankring. Faget diskuteres før det i det hele tatt er etablert.
Hvis islam er en del av det norske samfunnet, må også studiet av islam ha en faglig dybde som går utover overfladiske beskrivelser. Det krever kompetanse i språk, tekster og tradisjoner. De islamske disiplinene må studeres basert på deres egne premisser, og også i lys av moderne teorier og metoder.
Tyskland har brukt over et tiår på å bygge opp det som nå blir et eget fakultet. Norge har fortsatt ikke etablert det mest grunnleggende: systematisk undervisning i de islamske disiplinene.
