Kronikk | Forskningsfinansiering
Publisert 05. mai 2026 kl. 14:59
I et oppslag i Nettavisen 12.04.2026 fikk professor Frode Steen kritikk for å ha mottatt støtte fra NorgesGruppen, som representerer matindustrien i Norge. Steen har kommet med et godt forsvar. Jeg tror kritikken han ble utsatt for, skyldes en altfor sterk tro på betydningen av hva enkeltforskere eller forskergrupper finner ut, som igjen bunner i mangel på innsikt i hvordan ny kunnskap blir til.
Ingen forskere presenterer noe endelig; deres arbeid er kun bidrag inn i en faglig diskusjon som stadig pågår. Gode forskere er bevisste på dette – de er ydmyke på vegne av seg selv og det fagmiljøet de representerer. Da Einstein ble spurt om han visste nøyaktig hva han drev med, svarte han: «Nei, for da hadde det ikke vært forskning».
Det tar ofte mange år før fagmiljøet kommer frem til noe de mener er så bra at det fortjener en plass i lærebøker. Det tok ti år før Einsteins spesielle relativitetsteori (1905) ble anerkjent av fysikkmiljøet. Det tok flere tiår før Newtons gravitasjonsteori (1687) og Einsteins generelle relativitetsteori (i 1915) fikk innpass i lærebøker. Denne tregheten ser vi også utspille seg ved utdeling av Nobelpriser. Den får de som regel for noe de har oppdaget flere tiår tidligere.
Det er en tøff silingsprosess, der bare en liten andel – noen få prosent – av konklusjonene slipper gjennom nåløyet. Vi må være tålmodige – la fagmiljøene få gjøre jobben sin. De tilegner seg ny kunnskap gjennom kontinuerlig kritikk og etterprøving av det som publiseres. Vi er etisk forpliktet til dette: Vi må sørge for å «eliminere det som er feil i våre teorier før de eliminerer oss», for å parafrasere Karl Popper.
Silen trenger imidlertid påfyll, og all forskning som bidrar med fakta, fortjener en plass i silen med mindre de er et resultat av uetisk forskning, slik som forskningen på mennesker i Tyskland under andre verdenskrig.
Verdien av fakta ligger i at forskere har ulikt syn på hvordan fakta skal tolkes (fakta «snakker» ikke). Å si nei til økonomisk støtte fra noen med særinteresser som bidra med flere fakta, betyr at det blir mindre fakta som andre kan tolke – eller bestride. Einstein baserte all sin forskning på fakta som andre hadde publisert.
Dette betyr at vi i utgangspunktet bør være åpne for å motta økonomisk støtte fra alle seriøse aktører. Vi kan kanskje lære noe av USA, som er ledende innen forskning og utvikling. Her står næringslivet står for omtrent 70 % av finansieringen.
I USA er det åpenhet som vektlegges, ikke hvilke særinteresser giverne måtte ha. Skjevheter som kan oppstå når særinteresser støtter forskning, blir i stor grad utlignet gjennom mangfoldet av bidragsytere – og den tiden det tar før fagmiljøet samler seg om resultatene.
Problemet med ekstern finansiering av forskning oppstår når én aktør blir for dominerende, slik Rockefeller Foundation i USA «blokkerte» forskning på helse som la vekt på forebygging av sykdom. Dette er ikke et problem i Norge. Vårt problem er snarere at ikke-statlige aktører bidrar for lite til forskningen.
Vi kan imidlertid ikke forvente at private aktører skal støtte oss når de blir mistenkeliggjort eller sågar blir beskyldt for korrupsjon. Jeg har selv vært på giversiden – som sjefforsker for leting i Statoil (2001–2006). Det lå et slør av mistenksomhet over den støtten vi ga; noe av dette skyldtes også ideologiske årsaker.
Valget om å takke ja til ikke-statlig støtte bør ligge hos hver enkelt forsker. Den akademiske friheten gir forskere denne retten. Det er også denne særegne friheten, fri for ideologiske føringer og ekstern kontroll, som gjør at samfunnet – når alt kommer til stykket – kan ha tillit til at kunnskapen forskerne skaper er så god som den kan bli på det aktuelle tidspunktet. Det er til slutt opp til politikerne å avgjøre når kunnskapen er så solid at den kan danne grunnlag for deres politikk.
Forskerforbundet har kommet med et forsvar for ikke-statlig finansiering og påpekt at vi har et solid lovverk. Jeg har argumentert for at den endelige verdien av forskningen ikke først og fremst avhenger av lovverket eller hvem som finansierer den; vi må bare erkjenne at all forskning kun er et bidrag til en faglig diskusjon – det er ikke noe vi skal handle på umiddelbart.
