Debatt | Møtet mellom undervisere og studenter
Publisert 15. april 2026 kl. 09:25
I kronikken «Vi er ikke lenger et lag», argumenterer Camilla Selstad Stenberg og Karianne Sørgård for at det har blitt mer effektivisering og New Public Management-styring i akademia. Dette mener de truer det faglige fellesskapet mellom undervisere og studenter.
Vi studenter kjenner oss igjen i flere av beskrivelsene. Likevel er det viktig å understreke at disse trekkene ikke er unike for høyere utdanning. De speiler i stor grad erfaringer fra grunnskole og videregående opplæring, og er sannsynlig noe som følger dagens generasjon i stor grad heller enn å være et rent studentfenomen.
Når studenttallet øker samtidig som antall årsverk presses ned, utfordres også utdanningskvaliteten. Vi er en mer mangfoldig gruppe i dag en tidligere, og har ulike behov. Mindre tid til veiledning og én-til-én-oppfølging svekker relasjonen mellom student og underviser, uavhengig av hvilken «kategori» studenten plasseres i.
Kronikkforfatterne presenterer fire typiske måter å stå i relasjon til studentene på. Poenget er at i en undervisningssituasjon kan de møte alle disse ulike studentkategoriene, med ganske ulike oppfatninger om forventninger tilknyttet student-underviser-relasjonen.
En studentgruppe hvor vi er nysgjerrige på faget, og ikke nødvendigvis ute etter karakteren tilhørende emnet. Studentene i denne kategorien utvikler seg som fagperson, som ofte er tilknyttet motivasjonen deres for faget, slik vi forstår det. Når vi studerer noe vi opplever som meningsfullt, øker også forutsetningene for aktiv deltakelse og fordypning.
Hjelperelasjonen minner mye om rammene som har blitt lagt gjennom hele vårt skoleløp. Overgangen til høyere utdanning oppleves i dag som brå, særlig for unge studenter. Forventningen om mer selvstendighet er ikke tydelig nok kommunisert, derfor må studieforberedthet i større grad handle om nettopp dette: evnen til å arbeide selvstendig og tenke kritisk. Man har fått påminnelser, tett oppfølging og pensum servert gjennom hele skoleløpet, og denne vanen tar tid å endre uten en tydelig forventningsavklaring fra videregående opplæring.
For noen blir karakteren selve målet. Dette må forstås i lys av både karakterpress fra videregående og det konkurrerende arbeidslivet vi skal inn i. Når vurderingsformene styrer hva som oppleves som viktig å lære, er det ikke overraskende at studenter prioriterer strategisk. I tillegg tvinger trange økonomiske rammer mange til å studere mest mulig effektivt, sånn at vi ved siden av studiene har tid til å jobbe nok på deltidsjobben for å få endene til å møtes. Samtidig må vi fullføre innen normert tid for å unngå for stor gjeld, da det er et krav for å få omgjort noe av studielånet til stipend. For studenter som er avhengige av deltidsjobben for å kunne studere, og må prioritere timene i døgnet hardt, kan det lett føre til en mål-middel-tenkning, fordi man rett og slett ikke har noe annet valg.
Dagens studenter er mer bevisste på egne rettigheter og krav, noe som i utgangspunktet er positivt. Samtidig kan økte forventninger til tilrettelegging legge press på underviserne, særlig når ressursene ikke øker tilsvarende – men heller blir innskrenket. Det er også synd at det trekkes frem at undervisere føler de må innskrenke ytringsrommet sitt slik som eksemplifisering i undervisning, i frykt for hva studentene måtte tenke. Hensikten er jo god, men når det kan virke ødeleggende for en engasjerende undervisning, er det ikke det som er intensjonen eller målet. En undersøkelse gjennomført av Sentio på vegne av Norsk studentorganisasjon og Khrono i 2025 viser at én av fem studenter ikke opplever det som trygt å ytre egne meninger. Utfordringen er altså gjensidig.
Avslutningsvis vil vi peke på to forutsetninger for god studiekvalitet. For det første må studenter ha mulighet til å velge utdanninger de er motiverte for, uten for sterk politisk styring. For det andre må det legges til rette for læringsfremmende undervisning, ikke bare tradisjonelle passive forelesninger. Dette forutsetter tilstrekkelige ressurser. Når studenttallet øker, bør derfor også det skje en tilsvarende styrking av undervisningskapasiteten. I tillegg er en studiestøtte det går an å leve av avgjørende, slik at flere kan prioritere studiene fremfor deltidsarbeid.
