Det Norge burde lært av Sverige på 1960-tallet

I 1968 fylte Sveriges riksbank 300 år. I stedet for en fest bestemte politikerne seg for å bygge noe som skulle vare: Riksbankens Jubileumsfond. Formålet var enkelt — finansiere forskning til nytte for det svenske samfunnet, uavhengig av politisk styring. En jubileumsfeiring ble til en varig institusjon som fortsatt gir milliarder tilbake til samfunnet gjennom solide forskningstildelinger innen humaniora og samfunnsvitenskap.

Norge har ikke valgt det samme. Selv med en brøkdel av Oljefondet, kunne dette vært en realitet også her.

Da Statens petroleumsfond ble opprettet, var tanken også langsiktighet. Det ble faktisk foreslått å bruke deler av fondet på forskning. Det ble det ikke noe av. Vi har vært gode på å spare i Norge. Vi er mindre gode på å bygge strukturer som får pengene til å jobbe for forskning.

Ikke helt svart

Norske bedrifter og stiftelser bruker i dag 0,89 prosent av BNP på forskning og utvikling. I 2003 var tallet 0,82 prosent. Sju tiendedels prosentpoeng på 21 år. Målet er to prosent innen 2030.

Til sammenligning: Novo Nordisk Foundation i Danmark bruker mer på forskning enn hele Norges forskningsråd. Det svensk-britiske selskapet AstraZeneca bruker alene mer enn hele norsk næringsliv til sammen. Wallenbergstiftelsene i Sverige er blant Europas største private forskningsfinansører og investerer tungt i kunstig intelligens.

Helt svart er det likevel ikke. I Stiftelsen Dam støtter vi akkurat nå 150 forskningsprosjekter over hele landet. Kavlifondet har brukt 172 millioner på barn og unges psykiske helse de siste åtte årene. Trond Mohn forskningsstiftelse og Hjerneforskningsfondet bygger fagmiljøer over tid. Og i 2025 ble DNV Foundation opprettet med et fond på to milliarder kroner til blant annet grunnforskning. Det viser at norske eiere kan tenke stort.

Tre forslag

Men det går tregt. Vi trenger strukturer, ikke bare enkeltinitiativer. Sammen med Abelia, Tekna og flere har Stiftelsesforeningen foreslått tre ting tiltak:

• Et offentlig næringsrettet forskningsfond, finansiert med to prosent av statens utbytte fra statseide selskaper — rundt to milliarder kroner i året. Riktig utformet kan det utløse opptil åtte milliarder til forskning, der hoveddelen betales av private.

• Statlig matching av stiftelsenes forskningsbevilgninger, 25 prosent ekstra på hver krone. Det er nettopp skatteinsentiver som har gjort Danmark til et stiftelsesland.

• En gjennomgang av stiftelsesloven og tilhørende skatteregler for stiftelser. Loven er 25 år gammel og trenger enkle endringer som bidrar til at samfunnskontrakten med norske stiftelser blir tydeligere. Gjør det tydelig at forskning er en del av det allmennyttige.

Staten må også bidra

Og så det paradokset vi sjelden snakker om: Staten ber næringsliv og stiftelser investere to prosent av BNP i forskning, mens statseide selskaper selv ligger godt under. Skal vi mene noe om kunnskapssamfunnet, må også staten bygge egne strukturer — og gi privat kapital grunn til å følge etter.

Sverige bygde en struktur da de var på sitt rikest. Det kan vi også gjøre, det kan vise seg å være klokt.

Kultur for forskning kommer ikke av seg selv. Den kommer av at vi hever ambisjonene i fellesskap. Politikere, akademia, stiftelser og næringsliv sammen. Jeg opplever at den dialogen så vidt har begynt.

Teksten ble først publisert på LinkedIn og er basert på et innlegg Lillehagen holdt på et seminar om stiftelser og forskningsfinansering 21. april, i regi av Norges forskningsråd og Stiftelsesforeningen.