Av Asle Olav Rønning og Lina Christensen. Illustrasjoner: Hanne Berkaak
Publisert 13. januar 2025
Hva preger satsingen på forskning og utvikling (FoU) i de ulike nordiske landene? I denne artikkelen ser vi på Danmark.
– Det er helt vilt mye penger, sier Lise Degn, førsteamanuensis ved Aarhus universitet.
Hun snakker om summen Novo Nordisk-fondet spyttet inn i forskning i 2023: 9 milliarder danske kroner (14 mrd. NOK).
Jo mer fedme- og diabetesmedisin folk kjøper fra legemiddelfirmaet Novo Nordisk, jo mer øker pengebingen til fondet, som de siste tiårene har lønnet et stadig økende antall danske forskere. Etter at fondet i 2023 passerte både Bill og Melinda Gates Foundation og britiske Wellcome Trust, kan de smykke seg med tittelen verdens største forskningsfond.
Det er nettopp de mange fondene som gjør at dansk forskningsfinansiering skiller seg fra de andre nordiske landene, og særlig Norge, der muligheten til å benytte seg av private midler er begrenset. Gunstige skattefordeler for stiftelser gjør at danskene kan skilte med over 3000 fond som bevilger penger til allmennyttige formål, deriblant forskning.
– Fondene har kjempestor betydning og makt, sier Degn, som selv finansieres av Carlsbergfondet, Danmarks eldste forskningsfond og inspirasjonskilden for mange stiftelser som har kommet etterpå.
– Men hvis vi tar Novo Nordisk-fondet som eksempel, så gir de primært til biomedisinsk forskning. Det gjør at vi får noen skjevheter i systemet, sier hun.
For tiden jobber danskene med «Magtudredningen 2.0», et forskningsprosjekt bestilt av Folketinget som skal kartlegge dansk demokrati og maktfordeling. Degn har bidratt med å se på private fonds makt og betydning i forskningssystemet.
– Det er ingen tvil om at enkelte forskningsområder har veldig gode vilkår. Utfordringen er at det bare gjelder noen områder. Andre områder har vanskeligere for å klare seg, sier Degn, og nevner teoretisk fysikk som eksempel på et lite felt som er viktig å forske på, men vanskelig å skaffe penger til.
Etter hvert som fondene har vokst seg større, har kritiske røster pekt på at fondene fører til en ensretting av forskningen. Forskere som allerede har fått penger, og som kanskje har bygget en forskningsgruppe, har større sjanse til å tiltrekke seg enda mer penger. Det samme gjelder forskningsområder, og det er særlig helseforskning som får oppmerksomhet fra de største fondene.
– Problemstillingen er ikke at de gir penger til bestemte områder, det står i deres formålsparagraf. Men når man har et offentlig system som utelukkende baserer seg på eksellense, så går de offentlige pengene til de samme områdene, sier Degn.
Det er mange private velgjørere i Danmark, men er det politisk vilje til å satse på forskning? I likhet med Norge har Danmark mål om at det offentlige forskningsbudsjettet skal utgjøre 1 prosent av BNP. Men der Norge i varierende grad når målsettingen, har danskene en strategi for å nå målet. Danske politikere løser dette med den såkalte «forskningsreserven», en pengesum som justeres hvert år etter hvor mye offentlige penger som mangler for å nå målsettingen om 1 prosent. Ettersom dansk BNP har økt de siste årene, har også reserven vokst kraftig.
Mange er imidlertid frustrerte over at grunnbevilgningen til universitetene har stått på stedet hvil de siste årene. I tillegg spises mye av basismidlene opp til å betale for administrasjon og husleie til forskningsprosjekter finansiert av private fond. Men da den danske regjeringen i november lanserte neste års forskningsreserve, kom en gladnyhet til dem som har kjempet for mer fri forsking: Av 5,5 milliarder danske kroner (8,6 mrd. NOK) settes 1 milliard danske kroner (1,6 mrd. NOK) av til frie midler.
– Inntil videre gjelder det kun for neste år. Vi får se om det blir gjort permanent på et eller annet tidspunkt, men det virker som om det er en politisk forståelse for at det er et problem, sier Degn.
