Av Anne Birgitta Nilsen, vitenskapsombud ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier Oslomet, professor II ved Norsk Gestaltinstitutt Høyskole
Publisert 25. juni 2025 kl. 09:36
Arbeidsmiljøundersøkelsen ARK viser igjen at alt for mange tilsatte ved høyskoler og universiteter opplever uakseptabel oppførsel. Den uakseptable oppførselen kommer til uttrykk som trakassering, diskriminering, mobbing, vold og/eller trusler og seksuell trakassering. I alle disse handlingene spiller språk og makt en viktig rolle, for den uakseptable oppførselen foregår ved hjelp av en form for språkbruk, verbal og ikke-verbal, som gir en opplevelse av makt til den som snakker og skaper en opplevelse av avmakt hos den som rammes.
Som lingvist ser jeg på denne uakseptable oppførselen som språkhandlinger, der den som snakker eller skriver, rakker ned på og/eller bidrar til å svekke en annens status og rykte, for språk brukes ikke bare til å beskrive verden. Når vi sier noe, så gjør vi også noe. Vi utfører språkhandlinger, som for eksempel å rakke ned på, mobbe eller erte noen.
Når jeg leser om denne uakseptable oppførselen, blir jeg som lingvist, sittende og lure på hva som er blitt sagt. Som vitenskapsombud blir jeg bekymret for den forskningsetiske kulturen jeg mener bør ha vekt på respekt og kollegialitet. Hva er det veilederne har sagt eller skrevet til de 95 som svarer at uakseptabel oppførsel kommer fra veileder?
I et eksempel fra en norsk forskningsinstitusjon tiltalte en eldre forsker stadig sin yngre og mindre erfarne kollega som gutten min. Gutten min kan oppfattes som et nedsettende kallenavn som er godt egnet til å få den yngre til å føle seg liten og dum. Den eldre forskeren kjente seg antakelig overlegen den yngre kollegaen og hadde et behov for å understreke egen overlegenhet.
Ordet professorkjerring forteller oss noe om at en kvinnelig professor skiller seg fra andre professorer, og ettersom kjerring er et negativt ladet ord i min dialekt, kan vi tolke oss til at den som brukte ordet, har et negativt syn på kvinnelige professorer. Det er nærliggende å tenke at vedkommende mener kvinnelige professorer ikke er like gode som mannlige professorer. Altså at mannen representerer normen for professorer, mens kvinnen representerer avviket. Kanskje mener vedkommende at vi kvinner ikke har noe i akademiske toppstillinger å gjøre.
En måte å motvirke uakseptabel oppførsel på, er å be om en tydeliggjøring av innholdet i det som blir sagt. På den måten kan du kanskje reversere maktforholdet ved å ansvarliggjøre den som har sagt noe du synes er uakseptabelt:
Jeg blir verken krenket eller støtt av å bli omtalt som professorkjerring. Som lingvist tenker jeg at både professorkjerring og professorgubbe bare er ord noen bruker og at disse ordene ikke har noe med meg å gjøre. I den grad professorkjerringer og professorgubber finnes, så er det bare i enkeltes forestillinger om verden. Ordet professorkjerring har antakelig sitt opphav i en nedlatende holdning til kvinner generelt, og om kvinner i akademia spesielt. Jeg mener dette er holdninger som ikke hører hjemme i 2025.
Det er imidlertid ikke så lett å avgjøre hva som er akseptabel oppførsel og hva som er uakseptabel oppførsel. Er latterliggjøring som retorisk virkemiddel, uakseptabel oppførsel? Dette virkemiddelet er godt kjent fra akademia og kanskje særlig i offentlige debatter.
Hvorvidt en ytring er akseptabel eller ikke, vil alltid ha med konteksten å gjøre, og vi vil antakelig ikke vurdere ytringene likt. Hva hver og en av oss aksepterer og tåler, vil spille en rolle i våre vurderinger, og noen er mer hardhudet enn andre.
Når jeg har blitt forsøkt latterliggjort i offentlige medier har det ikke vært like lett å tenke at latterliggjøringen ikke har noe med meg å gjøre og at den bare tilhørte skribentenes forestillinger, slik som i eksempelet med professorkjerring. Jeg husker godt en sommer jeg så meg litt ekstra over skulderen når jeg gikk rundt på universitetsområdet til OsloMet. Det er verdt å tenke over at det vi tåler, kan være veldig ulikt fra person til person og fra situasjon til situasjon.
Den akademiske kulturen skaper vi sammen gjennom bidrag fra hver og en av oss, og jeg mener vi har alle et ansvar for å motvirke uakseptabel oppførsel.
