Lesetips | Dark academia
Publisert 14. april 2026 kl. 10:10
Jeg leste nettopp boka Katabasis av Rebecca F. Kuang, og som akademiker traff den meg umiddelbart.
Katabasis er en engelskspråklig roman som tar det indre livet i akademia på kornet på en humoristisk, kunnskapsrik og til tider ubehagelig presis måte. Samtidig stiller den grunnleggende spørsmål om meningen med livet i akademia, ispedd dramatikk og romantikk.
Dette er en bok mange i akademia vil kjenne seg igjen i, og treffer også noe ubehagelig aktuelt i sektoren akkurat nå.
I Katabasis møter vi to unge lovende stipendiater i magi ved Cambridge, Alice Law og Peter Murdoch. De ofrer halvparten av sine leveår for å reise til helvete på jakt etter sin avdøde veileder, den eminente professor James Grimes. Målet er å få et anbefalingsbrev som kan sikre dem videre karriere.
Romanen beskriver det indre livet i akademia på en måte som er lett å kjenne seg igjen i: det konstante presset om å publisere, konkurranse om midler og stillinger, krevende veilederforhold, og usikre karrierer for unge forskere. Dette er vanlige problemstillinger jeg møter i min egen arbeidshverdag, både som forsker og leder.
I helvete får vi oss også en satirisk introduksjon i akademiske synder.
Her møter vi avdøde akademikere som pyntet CV-en med prestisjefulle institusjoner og artikler de aldri har skrevet eller de har hevdet å ha lest bøker de aldri har åpnet. Som for eksempel marxisten som aldri har lest Marx.
Like gjenkjennelig er beskrivelsene av forskerne som er dømt til å skrive avhandlinger uten å vite hva som kreves av dem, hvem som vurderer arbeidet eller hvor lang tid det tar de får svar. De befinner seg i et slags akademisk limbo, i evig venting på sensur. For hvor mange av oss har ikke ventet på fagfellevurderinger og lurt på hvor lang tid det egentlig kan ta før noe skjer?
Samtidig er det vanskelig ikke å trekke paralleller til utviklingen av dagens publiseringssystem. Med et stadig økende antall artikler, mangel på fagfeller, fremvekst av røvertidsskrift og forlag som tjener millioner på forskeres gratisarbeid, kan det til tider føles som om virkeligheten nærmer seg det satiriske universet Kuang beskriver.
Når kunstig intelligens i tillegg er i ferd med å både overta skriving, vurdering og lesing av forskningen vår, er det også et spørsmål om virkeligheten er i ferd med å bli mørkere enn fiksjonen.
Kuang retter også et skarpt blikk mot unge forskere usikre arbeidsforhold.
I jakten på en fast jobb har Alice og Peter brukte utallige netter på laboratoriet, forsaket søvn, helse og sosialt liv under en manipulativ veileder.
At de til slutt ofrer halvparten av sine gjenlevende leveår for en mulig akademisk fremtid, fremstår som en overdrivelse, men samtidig ikke helt fjern fra realiteten mange unge forskere opplever i dag. Enkelte studier viser at økonomer er villig til å ofre deler av en finger for en topp publikasjon.
Romanen er morsom og full av treffende formuleringer, men stiller også et mer grunnleggende spørsmål: Hvorfor jobber vi egentlig i akademia? Handler det om et genuint ønske om å forstå verden, eller om behov for anerkjennelse?
Og er det verdt å ofre vennskap, familie og kjærlighet for forskningen? I en tid der kunstig intelligens holder på å endre akademia i et svært høyt tempo, er disse spørsmålene mer aktuelle enn på lenge.
Kuang skriver med et lett og ledig språk, og er rik på referanser til filosofi, logikk, litteratur og språk. Hun evner å formidle kunnskap uten at går på bekostning av fortellingen.
Med flere bestselgende romaner bak seg, parallelt med å ha levert en doktorgrad i østasiatisk språk og litteratur ved Yale før fylte 30, er hun en forfatter flere i akademia burde bli kjent med.
