Publisert 8. mai 2023 kl. 12:45
– Jeg tror mange vil kjenne seg igjen følelsen av å være en dinosaur, og at man sitter på kunnskap som er under press, sier Janne S. Drangsholt, forfatter og professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Stavanger (UiS).
Hun snakker om romankarakteren Ingrid Winter, den litt nevrotiske, klossete og virkelighetsfjerne akademikeren som forsøker å balansere familieliv og akademikerkarriere. 9. mai kommer den fjerde boka i serien, Winterferie.
Ingrid Winter er, i likhet med Drangsholt selv, litteraturprofessor og trebarnsmor. I den nye boka forsøker romankarakteren å håndtere en universitetspolitikk som truer eksistensen til humaniora, og frykten for tomheten og hva som skal skje med ekteskapet når barna flytter hjemmefra.
Det er skrevet mye om barneårene, men ikke så mye om perioden når barna flytter ut, forteller Drangsholt. Hun skisserer en foreldregenerasjon som har kjørt og hentet, vært trenere og klassekontakter. Men når barna flytter ut, kommer andre spørsmål snikende. Har jeg valgt det riktige yrket? Har jeg valgt riktig partner? Hvem er jeg egentlig?
– Det som tidligere var en førtiårskrise, er nå blitt en femtiårskrise, sier Drangsholt, på skjerm fra sitt hjemmekontor i Sandnes.
For romankarakteren Ingrid Winter er idealet å bli det hun selv definerer som en klassisk professor, altså en som får studentene gjennom, veileder ph.d.er og som i ny og ne publiserer artikler. Forskningssøknader til Forskningsrådet eller EU, er viktig, men ikke viktigst.
– Hun vil sitte og holde med sine egne ting. Hun er ikke interessert i å sitte i utvalg, gå på møter, skrive rapporter eller alle de byråkratiske oppgavene som vitenskapelig ansatte har fått de siste årene, sier Drangsholt.
Men Ingrid Winters tilværelse som klassisk professor trues av den nyansatte instituttlederen med master i endringsledelse. Han vil ha forskningssøknader, samarbeid med myndigheter og næringsliv og podkast. Det er kanskje ikke så relevant å samarbeide med myndighetene når man driver med engelsk litteratur med mindre man er spesialist på George Orwell, innvender Ingrid Winter. Hun får som svar at litteratur er veldig «1997».
– Hun opplever en grunnleggende mangel på respekt for hennes fagfelt, for det hun er ekspert på og for det hun står for, sier Drangsholt.
Det er ikke lenger mulig å være en klassisk professor, slik Ingrid Winter ser for seg, mener Drangsholt. Presset på at universitetene skal tjene penger og at forskning skal være anvendbart, er for stort. Drangsholt opplever at det akademiske prosjektet kommer i konflikt med stadig nye effektiviseringstiltak og administrative gjøremål.
– Jeg tror mange kjenner seg igjen i følelsen av at økonomiske hensyn tar over for den akademiske visjonen, og at det er under press fra andre hensyn som de ikke er så interessert i, sier Drangsholt.
Drangsholt refererer til en artikkel som nylig stod på trykk i the New Yorker som tar for seg fallende søkertall til humanistiske studier i USA, og hvordan litteraturen konkurrerer med teknologi, internett og podkaster. Å be en student om å lese den britiske forfatteren George Eliots roman Middelmarch i dette landskapet, er som å lande en Boeing på en vanlig landevei, skriver journalisten.
– Det er krav om å kutte ned pensum, ha færre romaner, få inn flere multimediale tekster eller å lage podkaster. Det er et stort skritt å ta for noen som har bygd sin karriere på litterære tekster, så det sitter litt langt inne, sier Drangsholt.
Humaniora-krisen er todelt, ifølge Drangsholt: Humaniora blir i mindre grad sett på som en interessant karrierevei, og humaniora opplever også at statusen som forklaringsmodell for samfunnet i stor grad er tapt. Det er ikke humanister som blir spurt om å sitte i komiteer og utvalg eller blir brukt som ekspertkilder i pressen, men økonomer og samfunnsvitere, mener hun.
– Humaniora blir sett mer på som en hobby, mens fag som økonomi og jus oppleves som relevante karrierefag. På samme måte synes det for meg som samfunnet og kulturen er mer interessert i å få en økonom til å forklare hvorfor ting skjer enn en som har kjennskap til litteratur og historie til å forklare tendenser i tiden, sier Drangsholt.
Drangsholt tror mange akademikere tenker som Ingrid Winter – at de savner den akademiske friheten de hadde da de selv utdannet seg på 1990-tallet. Et hovedfag i teatervitenskap kunne kombineres med grunnfag i etnologi, japansk eller litteraturvitenskap. Folk tok fag nærmest uten en plan. Motsatsen til dette, og det som i boka som kommer til utrykk som Ingrid Winters store skrekk, er å bli omplassert til Institutt for lærerutdanning, der utdanningen er strukturert mellom studier og praksis og forskningsprosjekter har navn som «CLUNPUN – digitale vurderingsverktøy for bedre læring».
– Man kan le litt av det nå, men samtidig var det en frihet. Man kunne ta fag fordi det virket spennende. Det er en akademisk frihet som har totalt forsvunnet.
– Er dagens generasjon litteraturprofessorer de siste?
– Når det blir lyst ut stillinger i dag er det som regel både litteratur og didaktikk. Så det å være en ren litteraturprofessor, er under press, sier Drangsholt.
Hun tror ikke at humaniora vil forsvinne, men at det er behov for en holdningsendring.
– Det er en kunnskap som menneskeheten trenger. Humaniora er en måte å analysere, forstå og kontekstualisere fortellinger, og fortellingen er utrolig viktig for oss. Det er jo det vi bygger hele livet vår samfunnet kulturen på.
– Hva med litteraturvitenskap?
– Litteraturfaget vil overleve, men se annerledes ut fordi mye har endret seg i hverdagen. Mitt yngste barn er født i 2010, og hun vokste opp med skjerm. Det er noe nytt, vårt behov for skjerm vil endre seg. Litteraturen har overlevd hele tiden, og når du tenker på at det med å sette seg ned å fortelle, var det første vi gjorde, så tenker jeg at det også vil være det siste vi gjør, sier Drangsholt.
Les også:
