Aktuelt | Publiseringssystemet
Publisert 28. januar 2026 kl. 14:13
Hvorfor er det høyere forekomst av testikkelkreft hos norske menn enn i nabolandet vårt Sverige? Hvis det ikke skyldes genene, er det kanskje noe i miljøet? Dette forsker Viola Lobert på i et nyetablert forskningsmiljø på Oslomet, blant annet ved å dyrke kreftceller.
Rundt henne vrimler bioteknologi og kjemiingeniør-studentene hennes med en laboppgave om endringer i genet som gjør at koriander smaker som såpe.
Lobert har forsket i mange år, og er glad i undervisningsoppgavene hun har som førsteamanuensis. Men å stille opp til fagfellevurderinger, det har hun sluttet med.
– Jeg er trett av at veldig mange av våre arbeidsoppgaver må gjøres på fritiden. Det må starte med en boikott.
Lobert oppfordrer til å droppe både publisering og vurdering for de store kommersielle forlagene, og heller sende inn artikler til tidsskrift som er eid av forskersamfunnet.
For noen år siden publiserte Lobert en artikkel i tidsskriftet Nature Cell Biology. Tidsskriftet gis ut av forlaget Nature Springer, som går så det suser. Forlagets overskudd økte med 7 prosent fra 2023 til 2024, til nesten 6 milliarder norske kroner, ifølge en pressemelding.
En av forklaringene er at det er et prestisjefylt tidsskrift som kan kreve 125.000 kroner i forfatterbetaling for at artiklene skal bli åpne for lesere uten abonnement, i tillegg til det abonnentene allerede betaler. Kundene er gjerne store, betalingsvillige forskningsinstitusjoner. Dess viktigere forskning som kommer i et tidsskrift, dess mer er forskningsbibliotekene villige til å betale for abonnementene, eller dess mer er forskerne villige til å betale for å få sin forskning publisert der.
Som forretningsmodell kan vitenskapelig publisering være en gullgruve. Råmaterialet, manuskriptene, er gratis for tidsskriftene, for de produseres av forskere betalt av universiteter og forskningsstiftelser. Mesteparten av bearbeidelsen er også gratis, for det gjøres gratis av samme type forskere og kalles fagfellevurdering.
Det er dette arbeidet Lobert nå sier nei til. Hvorfor skal hun bruke kveldene sine på å jobbe gratis med å lese og kommentere artikler for tidsskrift som Nature Cell Biology, uten at de trenger å dele av overskuddet sitt?
– Det føles uetisk når du ser at enkelte forlag tjener så mye.
Tove Godskesen har hatt en fot på innsiden av ett av disse forlagene som gjerne nevnes i samme åndedrag som Elsevier, for hun er professor i sykepleie ved Nord universitet, og har sittet i redaksjonsrådet for Springer Nature-tidsskriftet BMC Nursing i mange år.
Det er også en ulønnet oppgave, men hun har sett hvordan tidsskriftverdenen har endret seg på kort tid.
– Rundt 2022 eksploderte det. Det kom så mange artikler, det bare veller inn, sier hun på telefon fra Bodø.
Kina alene står for nesten en tredel av alle verdens forskningsartikler, men det er ikke like lett å rekruttere fagfeller derfra:
– Jeg vet ikke hvor mange hundre i Kina jeg har spurt om å vurdere artikler, men de vil absolutt ikke, sier hun.
Er det nok et argument for å betale for fagfellevurderinger? Kan betaling bidra til å rekruttere fagfeller i fattigere land?
Det finnes forsøk på å betale for fagfellevurderingene. Tidsskriftet Collabra setter av 250 dollar av publiseringsavgiften (APC) til et fond, og ved slutten av året får fagfellene utbetalt sin andel etter et poengsystem som kan ligne aksjeutbytte.
Tidsskriftet Advances.in betaler fagfellene 100 dollar per vurdering og sier at det gjør det enklere å finne kvalifiserte fagfeller, som får høyere motivasjon til å levere bedre vurderinger, slik at hele publiseringsprosessen går raskere og ryddigere.
Are Brean er sjefredaktør i Tidsskrift for Den norske Legeforening, og ser det fristende med et slikt system:
– Det er irriterende når man har lett og lett for å finne fagfeller, så må du purre og det eneste som står i vurderingen er «OK». Det hadde vert greit å kunne sende en «denne er verdiløs, det kan vi ikke betale for», sier Brean.
Likevel er ikke Brean tilhenger av å skulle betale for fagfellevurderinger. Det er det flere grunner til.
– Jeg tror det er en dårlig ide. Jeg kan ikke se hvordan det skal løse problemet, og det vil skape nye problemer. Hovedinnvendingen min er at jeg er redd det ender med at regningen dyttes over på forfatterne, sier Brean, som også er visepresident i European Association of Science Editors.
Tidsskriftene som allerede tar enorme summer for å publisere artikler, kan presse dette opp enda mer. De minste tidsskriftene drives allerede på marginen og vil måtte kreve høyere forfatterbetaling for å ha noe som helst å betale fagfeller. Og Tidsskriftet, der Brean er redaktør, som verken tar betalt av forfattere eller lesere, har ingen steder å sende ekstraregningen.
Ekstraregningen er ikke liten. En beregning fra 2020 anslår at 15 000 årsverk brukes på fagfellevurdering årlig. Artikkelforfatterne anslår at den tidsbruken tilsvarer nesten 25 milliarder kroner for bare tre land – USA, Kina og Storbritannia.
– Hvem skal betale det? Skal det bli enda dyrere å få publisert? De store utgiverne internasjonalt har høye profittmarginer som kunne dekket det, men jeg tror utgiften blir lagt på forfatterbetalingen. Ikke noe kommersielt firma vil gi fra seg profitt så lenge det fungerer uten, sier Brean.
Viola Loberts arbeidsdager er fylt med forskning og undervisning. Hun brukte kveldene på fagfellevurderinger, men det er også mange som bruker av arbeidstiden sin. Hvem er det da som skal ha pengene?
– Veldig mange gjør det i arbeidstiden – da vil en del arbeidsgivere forvente å beholde pengene. Hvis alt må gjøres på fritiden, da vil mange betakke seg, mener Brean.
Hvis fagfellen får betalt, men så må overføre pengene til arbeidsgiver, oppstår enda mer papirarbeid, for noe som kan være relativt beskjedne summer.
På den andre siden er det mange oppgaver i akademia som er betalt, for eksempel eksterne sensorer, komitearbeid og vurdering av forskningssøknader i Forskningsrådet og Stiftelsen Dam, samt bistillinger. Så hvorfor ikke dette også?
– De andre oppgavene er ofte mer lokale, du gjør det for nabouniversitetet. Fagfellevurdering detter inn fra hele verden, sier Brean.
– Jeg tror at det eneste som kan fikse systemet en gang for alle er institusjonell anerkjennelse, sier Brean.
Han mener det burde bli et krav, eller noe som telles i de interne «tellekantene». Fra Tidsskriftet har de tilrettelagt for måling ved at når noen vurderer for dem, så registreres det i Orcid.
– Det er bare å levere det inn til universitetet. Det blir ikke mer byråkrati med det, sier Brean.
Godskesen er enig med Brean i at løsningen sannsynligvis ligger i annerkjennelse:
– Vi sitter jo og regner på hvor mange artikler man forfatter, det burde være like interessant hvor mange artikler man vurderer på et år. Alt bygger på at vi gir og tar, vi må være interessert i å være med i maskineriet, sier Godskesen.
Men enn så lenge er det ingen som spør etter det, og det er ikke alle tidsskrift som registrerer fagfellene i tjenester som Orcid eller Publons.
– Jeg synes det er artig å vurdere artikler, men ingen er interessert i det når man går gjennom hva jeg har gjort, verken i medarbeidersamtaler, jobbsøknader eller forskningssøknader. Ingen bryr seg. Det er et større problem, for hele vitenskapen bygger på at vi gransker hverandre.
Betaling har Godskesen lite tro på:
– Jeg tror det åpner opp for nye problemer, som kanskje kan være enda mer alvorlige. Vi løser mye bare ved å si at det er like viktig å vurdere artikler som å skrive artikler, og regne det som arbeidstid.
Og det passer godt med Breans argumenter:
– Det burde ikke være sånn at akademikere forventes å jobbe utenfor arbeidstid med noe så viktig, sier Brean.
Lobert forstår disse argumentene, og det er ikke lett å få gjennomslag for å boikotte.
Hun gjør sin del av å vedlikeholde maskineriet på andre måter enn som fagfelle, ved å bidra til Store medisinske leksikon eller ved å være ekstern sensor for master- og doktorgrader.
– Der gjør jeg min del av dugnaden. Det er betalt, men det er ikke mye. Jeg gjør det ikke for pengene, men for prinsippet – man stiller opp for nettverket og man blir anerkjent for å ha gjort en jobb.
Misforholdet mellom forlagenes inntjening og forskernes gratisarbeid har blitt tatt opp i minst ti år, og forslagene om anerkjennelse, betaling eller andre løsninger på er ikke nye.
Lobert er lei av å vente på løsninger:
– Det er ikke nytt at publiseringssystemet er i krise. Men ingenting forandrer seg. Det tar for lang tid å få andre gode ideer på plass.
