Av Julia Loge
Publisert 13. februar 2024 kl. 14:20
– De som står bak Plan S, har fått kalde føtter. De hadde ikke tenkt på at Nature skal ha 120 000 kroner per artikkel. Nå kan bare de rikeste publisere i de fineste tidsskriftene.
Det sier professor Göran Erik Nilsson. Han sitter i styret for det ideelle forlaget The Company of Biologists, som utgir fem biologitidsskrift.
I 2018, da flere store forskningsfond og forskningsråd gikk sammen i cOAlition S og presenterte Plan S for åpen tilgang til vitenskapelige artikler, fryktet Nilsson at det kom til å ta livet av tidsskriftene.
Han mener fortsatt at det kommer til å gå dårlig.
Nå har Universitetet i Oslo (UiO), der Nilsson jobber, en PAR (Publish and Read)-avtale med The Company of Biologists. Det vil si at de betaler et abonnement som også inkluderer at artiklene UiO publiserer, blir gjort åpent tilgjengelig.
Andre som vil publisere i tidsskriftene Nilsson jobber med, må ut med over 50 000 kroner. Nilsson mener det må til for å dekke kostnadene, men det er dyrere enn mange andre.
– En aktiv forskergruppe kan publisere fem til ti artikler i året. Da er det en halv million i året bare for å publisere i et helt normalt tidsskrift, sier Nilsson.
Han frykter fortsatt at hvis forfatterne må betale alt, vil tidsskriftene få færre manuskripter og dermed lavere inntekter. En stund kan de tære på oppsparte midler, men når det er tomt, blir kanskje løsningen å selge til et megaforlag.
– Hvis alt skal være åpent fra 2025, må vi gjøre det. Men da går pengene, og om ti år er det slutt, sier Nilsson.
Nilsson er ikke den eneste som ser at Plan S og åpen tilgang-omveltningen har ført forskerne fra én dårlig modell, med dyre abonnementer, til en enda verre modell.
– Modellen med forfatterbetaling har blitt grellere enn det man så for seg. Hvis man synes det er harry at lesing er bak en betalingsmur, så synes jeg det er enda mer harry at publisering er bak en betalingsmur, sier latinprofessor Mathilde Skoie.
Som prodekan for forskning på Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo leder hun Det nasjonale publiseringsutvalgets undergruppe for humaniora, og derfra har det «ballet på seg» med arbeid med åpen publisering. Nå har hun vært med på å utforme en ny norsk strategi: Strategi for norsk vitenskapelig publisering etter 2024, som ble lansert i desember.
– Plan S har gjort at veldig mye har blitt åpent, men det har ikke gjort noe med maktforholdene og økonomien, sier Skoie.
cOAlition S, som står bak Plan S, har også skjønt at forfatterbetaling ikke var en god løsning.
– Og det siste initiativet deres går ut på det, sier Skoie.
Plan S har nemlig et nytt initiativ. Denne gangen er det ute på høring fram til april, blant annet for å få råd om mulige utilsiktede konsekvenser.
I det nye forslaget skal forskerne ta tilbake makt over publiseringsprosessen. Plan S kaller dette «publiser-vurder-kurater», og mener vitenskapelige resultater skal publiseres raskt på egnede, åpne plattformer. Deretter kan fagfeller gi tilbakemeldinger som publiseres sammen med artikkelen, og så kan artikkelen utbedres etter hvert. Forlagene som tredjeparter kan fortsatt bidra som tjenesteytere, men innenfor Plan S’ retningslinjer.
Skoie håper forskersamfunnet engasjerer seg, for hun er skeptisk til åpen fagfellevurdering i alle fag, og mener det er dumt at Plan S eksperimenterer med både publiseringsplattformer og fagfellemodellen samtidig.
– Hvis du har et eksperiment, så tester du én ting av gangen, sånn at du vet hva som har virket, sier hun.
Dessuten synes hun heller ikke at finansiørene, som er drivkreftene i cOAlition S, skal gå så langt inn i hvordan forskersamfunnet driver kvalitetssikring.
Da den nye norske strategien skulle utformes, var PAR-avtalene et omdreiningspunkt. Norge har slike PAR-avtaler med alle de store forlagene, og planen var at tidsskriftene skulle transformeres og bli åpne.
– Det er helt klart at de ikke har vært transformative. Tidsskriftene i seg selv blir ikke åpne.
Samtidig er mange av prestisjetidsskriftene inkludert i slike avtaler, og de lar norske forskere lese og publisere som de alltid har gjort, uten å tenke så mye på kostnadene.
Dessuten har det blitt klart at overgang til ren forfatterbetaling heller ikke er lurt.
Noe av det første som skjedde da Plan S fikk fart på seg, var at «gulltidsskriftene» vokste: I stedet for at et universitetsbibliotek kjøper et abonnement og de med tilknytning til biblioteket kan lese artiklene, betaler forskere for at tidsskriftet publiserer artikkelen – og så kan alle lese.
– Det høres jo veldig flott ut, og den som fant på ordet «gull» for den modellen, burde få en pris i retorikk, vitser Skoie.
Ifølge den nye norske strategien bør PAR-avtalene avsluttes om et par år, dette for ikke å bruke mye penger på gull-modellen, penger som kanskje heller kunne gått til noe bedre: diamant-modellen.
Aller helst skulle nok mange ønske seg at det var gratis å publisere og gratis å lese, nå som tidsskriftene ikke lenger trenger penger til distribusjon. Noen er slik, og kalles diamant.
– Foreløpig er ikke dette en type tidsskrift som de fleste vil publisere i. Det er stort sett enten idealister og små nisjetidsskrift, eller så er det veldig store plattformer som egentlig ikke har så veldig mye kuratering, sier Skoie.
– Det ene som vi ikke vet om blir en gamechanger, er rettighetsstrategiene. Vi legger ut siste forfatterversjon i vitenarkiver, uavhengig av om forlagene tillater det. Det er jo å ta tilbake makten, sier Skoie.
Rettighetsstrategier er en måte å hjelpe fram de «grønne åpne publiseringene», det betyr at den nest siste versjonen av artikkelen legges ut i et åpent arkiv samtidig som den siste versjonen publiseres i et lukket tidsskrift. I stedet for at tidsskriftet får overta alle rettighetene, får de ofte beskjed om å akseptere en creative commons-lisens. Disse strategiene blir vedtatt av universitetsstyrene, og ved å være vedtatt før artikkelen sendes til et tidsskrift, skal de få forrang foran forlagets krav. UiT Norges arktiske universitet var først ute, og NTNU, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Sørøst-Norge, Universitetet i Stavanger og NMBU, samt SINTEF har fulgt etter.
Foreløpig har dette ikke blitt prøvd juridisk, men muligheten for at et stort forlag kan ta en konflikt, gjør at mindre institusjoner, for eksempel forskningsinstitutter og sykehus, vegrer seg.
I den nye norske strategien foreslås det at det bør lages en nasjonal rettighetsstrategi, og kanskje på sikt en internasjonal.
Et forslag som Skoie har sansen for, heter Subscribe to Open, det vil si at tidsskriftet tilbyr en avtale der hele årgangen gjøres åpen hvis alle institusjonene opprettholder abonnementet sitt. Slik unngår tidsskriftet å tape inntekt, forfattere slipper å betale, og artiklene blir åpne.
Skoie forteller at et annet forslag de «lekte med» i arbeidsgruppen, var at de store forskningsfinansiørene kan lyse ut konkurranser der noen av de beste tidsskriftene som i dag gis ut utenfor de store forlagene, blir fullfinansiert som åpne tidsskrift uten betaling fra verken lesere eller forfattere.
