Av Julia Loge
Publisert 23. november 2022 kl. 16:46
– Dette er en gladnyhet – nå skal forskerne slippe å bekymre seg, publisere hvor de vil og bare huske å laste artikkelen opp i Cristin, sier Per Pippin Aspaas, som koordinerer arbeidet med åpen publisering ved biblioteket ved UiT – Norges arktiske universitet.
Aspaas arbeidsplass, UiT, har hatt et lignende vedtak siden 1. januar. I høst fulgte NTNU etter, og Universitetet i Oslo er i gang.
Både Forskningsrådet og EUs tildelinger fra Horisont Europa krever at vitenskapelige artikler som er medfinansiert av dem, blir åpent tilgjengelig med en gang, og regjeringen ønsker det for all norsk forskning innen 2024. Men det er ikke alle tidsskrifter som tilbyr dette. Noen har sperrefrister, embargo, på alt fra seks måneder til to år. Da kan forskeren måtte velge andre tidsskrifter enn de foretrekker for å etterkomme kravet.
«Krav om umiddelbar åpen tilgang kan komme i konflikt med forskernes rett til å selv velge hvor de vil publisere. I dette landskapet er det viktig for UiB å ivareta forskerne sine», står det UiB-forslaget.
UiB foreslår en rettighetsordning som innebærer at opphavpersonen bak et vitenskapelig arbeid, gir UiB delt lisens til å håndheve opphavsretten på deres vegne. Det betyr at alle artikler fra både studenter og ansatte skal få Creative Commons-lisens og legges ut i UiBs åpne vitenarkiv. «For artikler som ikke er publisert åpent, vil forfatters aksepterte manuskript som standard gjøres tilgjengelig med en Creative Commons Navngivelse – CC BY-lisens». Men alle kan også be om at enkeltartikler unntas fra ordningen.
UiB mener at dette sikrer ansattes rett til å velge publiseringskanal og samtidig innfri krav om åpen tilgang.
Ifølge UiB velger de en annen løsning enn Forskningsrådets foreslåtte rettighetsstrategi. De mener at med Forskningsrådets strategi blir den ansatte stående alene med ansvaret for å sikre åpenhet. «Dette kan oppleves som belastende», står det i sakspapirene.
I dag bruker universiteter og høyskoler mye penger på å betale for åpen tilgang, enten ved felles avtaler med forlagene om et visst antall artikler i året, eller ved å betale for at enkeltartikler legges utenfor betalingsmuren.
Aspaas mener dette kommer til å fortsette, også fordi mange forskere setter pris på å kunne legge ut artiklene med tidsskriftenes logo og formattering, heller enn siste godkjente versjon fra tekstbehandlingsprogrammet.
Artikkelforfattere får også mulighet til å be om at enkelte arbeider ikke legges ut åpent. Det kan være aktuelt for bøker og kapitler som er finansiert fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO). De ønsker nemlig ikke åpen publisering, fordi pengene de kan betale ut er hentet inn gjennom Kopinor-avtalen, og arbeider med åpen tilgang er ikke underlagt kopiavgifter.
Aspaas forklarer at når universitetets vedtak er gjort før forfatterne sender inn til tidsskriftet, får det høyere rang enn rettighetskontraktene forfatterne signerer med tidsskriftet.
Tidsskriftene vil fortsatt ha rettighetene til det de publiserer, men forskere og studenter kan legge det godkjente manuskriptet inn i Cristin-databasen. Derfra vil universitetene selv legge det over i sine vitenarkiv. Mye av dette skjer allerede, UiB skriver at 90 prosent av artiklene lastes opp frivillig allerede.
– Ved UiT synes vi det blir litt voldsomt at hver enkelt forsker skal gå inn i alle juridiske krumspring. De skal fortsette å forske, sende inn artikler og konsentrere seg om det, heller enn å lese det som står med liten skrift i arbeidsflyten ved innsending til tidsskriftene, sier han.
Han sammenligner det med personvernlover; hvis han laster ned en app til mobilen som bryter GDPR og likevel trykker ja til alt, så er det ikke han som har brutt loven, men produsenten.
Siden vedtaket er gjort av universitetet, er det også de som tar det juridiske ansvaret.
– Det skal ikke henge på den enkelte forsker å krangle med et forlag – det er juristmat. Hvis det – mot formodning – kommer en klage fra forlag, så er det rektoratet og deres jurister som tar det. Det er ikke den enkelte forsker som skal stå i en slik storm.
UiB skriver at Harvard og MIT har hatt lignende vedtak en stund, og Aspaas forteller at også store britiske universiteter, som Edinburgh og Cambridge nylig har kommet etter. Foreløpig har ikke forlagene protestert.
«Dette kan tyde på at det ikke er høy juridisk risiko forbundet med institusjonelle rettighetsordninger», skriver UiB.
Aspaas mener at forlagene kan vurdere det som strategisk riktig å ikke trekke forskere for retten for å kjempe mot en åpen tilgang som både forskere og politikere er for.
