Publisert 12. juni 2025 kl. 18:09
I april kom rapporten Det gikk på engelsk og norsk, skrevet for Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) av medieforskerne Tore Slaatta og Helge Rønning. De advarer i den mot dreininger i publiseringssystemet i norsk forskningssektor som de mener representerer et domenetap for norsk språk og norsk bokforleggeri. Rapporten har møtt sterk motbør fra Det nasjonale publiseringsutvalget og Universitets- og høgskolerådet (UHR). Vidar Røeggen fra utvalget advarte i et innlegg i Forskerforum i forrige uke NFFO om at rapporten inneholdt mangler og misforståelser som gjorde den uegnet som beslutningsgrunnlag, mens konstituert leder for NFFO, Jørgen Lorentzen gikk i tur ut og etterspurte feilene.
− Rapporten handler om norsk språkbruk i akademia, men også om kunnskaps- og litteraturpolitikk, publiseringssystemet og åpen tilgang. Hvordan ser du på utviklingen av publiseringssystemet i sammenheng med vilkår for akademisk skriving og publisering for forskere generelt?
− Jeg ser mye bra med åpen tilgang, men jeg har hele tiden tenkt – er vi klare over hvilke konsekvenser dette får? For det akademiske arbeidet? For våre måter å være forskere og formidlere på? Har vi utredet dette fra et akademisk perspektiv, eller mer stilltiende akseptert at det kommer fra et ledelsesperspektiv og er et forsøk på å spare penger i biblioteksektoren? Jeg tenkte da åpen tilgang kom, at det ikke var forskerne selv som sto i spissen for dette. Det var bibliotek- og UHR-systemet som hadde et politisk mål for skiftet. Jeg hadde forsket på bøker og litteratur og publisering i noen år, og så dette miljøet som en ny aktør og endringsagent i den akademiske offentligheten. Det er etter hvert blitt sterke byråkratiske interesser i universitetssektoren som leder an og bryter ned det som var igjen av de tradisjonelle relasjonene mellom forskerforfattere, forlag og tidsskriftutgivere. Jeg er ikke alltid overbevist om at vi har hatt oversikt over alle konsekvensene, underveis.
− Hva ser du som konsekvensene?
− Jeg har vært mest opptatt av det språkpolitiske, og det som har med offentligheten å gjøre. En av begrunnelsene for åpen tilgang er at man tilgjengeliggjør alt, for alle, og uten at man må betale for tilgang. Offentligheten som nå etableres i åpen tilgang er i prinsippet mer tilgjengelig, men likevel ikke: Den er engelsk, og den er ikke tilrettelagt for det samfunnet vi stort sett lever og arbeider i: Det norske.
− Hvordan kommer det til uttrykk, mener du?
− Blant annet i det at forlagene ikke lenger tror på det de driver med, i relasjon til å formidle fag og forskning, for eksempel. I undersøkelsen vi nå gjorde for NFFO tok vi på alvor det forlagene sa, at de ikke tror det vil finnes faglitterære redaksjoner om få år. Man kommer ikke til å få utgitt norske fagbøker lenger. Forlagene og bokhandlene selger lite av både fagbøker og lærebøker fordi de engelske utgivelsene dominerer på pensumlistene. Det er heller ikke en bærekraftig økonomi i det å publisere med åpen tilgang.
− La oss si de norske bøkene forsvinner fra universitetslandskapet – hva gjør det med forskeren som forfatter?
− Det er et godt spørsmål. Jeg savner generelt mer kritisk selvrefleksjon hos forskere og forfattere. Hvordan påvirker de pågående endringene hvordan vi arbeider som forskere? Hva gjør det med forskningen og måten vi reflekterer faglig på, at vi hele tiden skriver og formidler på et fremmedspråk? Er den akademiske friheten blitt større eller mindre? Jeg savner at vi forsker på oss selv, og det som skjer i den akademiske offentligheten. Det trengs et forskningssenter som kan ta slike problemstillinger på alvor. Inntil videre er vi heldige som har gode formidlere til den norske offentligheten i mange fag. Men i stedet for å ta dem som en selvfølge, burde vi vite mer om hva som skaper dem og holder dem gående.
− Hva mener du må til for å få flere til å ville skrive og formidle?
− Jeg tenker at insentivstrukturen for å skrive og publisere er vesentlig endret, og selv om vi har fått vekk noe av tellekantsystemet, mangler det en forståelse for betydningen av faglig formidling på norsk på fakultetene, synes jeg, en forståelse for at man faktisk må ha insentiver på plass. Bare for å gi et lite eksempel: NFFO gir stipender til faglitterære forfattere for å skrive bøker på norsk. Men du får ikke noe frikjøp fra instituttene for småpenger som dette. Så det er garantert ekstra arbeid, noe du velger på bekostning av noe annet. Nå melder det språkpolitiske imperativet seg ganske tydelig, som noe vi må håndtere som en fremtidig krise. Vi kan ikke late som det ikke eksisterer et domenetap og at norsk som fagspråk er i ferd med å forsvinne.
− Her møtte dere motstand fra Vidar Røeggen i Det nasjonale publiseringsutvalget. Han skriver om dette i sitt innlegg om rapporten – at formidling jo i hovedsak foregår på norsk?
− Ja, og heldigvis tror jeg også at mange pensumsbesluttere fortsatt vil ha norske fagbøker og norske tekster på pensum. Men det er en akademisk bokkultur som er i ferd med å forsvinne. Det handler ikke om den enkelte bok i ett enkelt fag. Det handler om at bokens verdi og lesingens verdi faller i samfunnet generelt. Og de norske bøkene og den norskspråklige bokoffentligheten ryker først. Bøker blir ikke lenger utgitt verken på de store fagene eller i de fagene hvor man forventer at de som utdannes skal ut i profesjoner hvor norsk er arbeidsspråket. Jeg tenker vi skal være veldig oppmerksomme og følge veldig godt med fremover på det som skjer med forlagene og tidsskriftene, og hvordan de klarer seg i denne sammenhengen.
− Hvorfor er forlagene så viktige?
− Norsk akademia hadde ikke vært der de er i dag, med såpass høy kvalitet, hvis ikke vi hadde hatt en litt større offentlighet og leserskare enn den rent akademiske – fra byråkratiet, det sivile samfunnet, kirken, uavhengige fagmiljøer og enkeltpersoner utenfor universitetene. Det å ha en akademisk offentlighet som overlapper og samtidig henvender seg til den store offentligheten, er det jeg ser på som et ideal. Det er denne overlappen og broen forlagene og tidsskriftene har vært en opprettholder av, og den ser ut til å bli stadig mindre.
− Er det bøkene som er broen?
− Ja, det er bøkene og tidsskriftene som i hvert fall har vært det, til nå. Nå er vi veldig opptatt av barn og lesing i skolen, men spør forskere hvor mange bøker de leste forrige uke, og hvor lange tekster de leste? Og hva med studentene? Det er, tenker jeg, et ganske deprimerende scenario. Vi har ikke lenger bøker på kontorene, forventer ikke at det neste funnet eller perspektivet kommer i en 200-siders bok, men at det kommer i en 12-siders artikkel med de vanlige formatene og funnene. Og studentene har for lengst skjønt at nettet er nok og at KI blir fantastisk. Der er vi.
− Hva gjør det med akademia, tror du?
− Noe av forestillingen i åpen tilgang handler om at forskningsfronten finnes der ute, at du må være der – og den tror jeg i mange tilfeller er grunnleggende feil. For jeg tenker at det stedet du må være, det er der du faktisk er og bor og lever og samhandler. Og vi flytter på en måte det faglige fokuset ut i et tomrom, som jeg tror gjør at akademia egentlig trekker seg tilbake, mens man tror man strekker seg ut.
