Av Vidar Røeggen, seniorrådgiver i Det nasjonale publiseringsutvalget
Publisert 26. mai 2025 kl. 12:34
Vi kan altså observere at det allerede foregår en parallellspråklig praksis. Språkene brukes parallelt, men i ulike kontekster. Denne praksisen bør stimuleres ytterliggere, men den viser at institusjonene i stor grad tar sitt lovpålagte ansvar på alvor.
Medieforskerne Tore Slaatta og Helge Rønning har gitt råd til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) om forholdet mellom norsk og engelsk språk i det norske bokmarkedet, med særlig blikk på faglitteratur og forskningspublisering. Rapporten, som er gitt ut på Tore Slaatta sitt eget forlag, er så full av feil og mangler at Universitets- og høgskolerådet advarer NFFO mot å bruke den som kunnskapsgrunnlag. I denne kronikken vil jeg konsentrere meg om de delene av rapporten som kommer i berøring med Det nasjonale publiseringsutvalgets (NPU) mandat og gi en mer nyansert analyse av hvordan språket brukes av norske forskere.
Forfatterne er bekymret for utviklingen til de vitenskapelige monografiene og antologiene. Dette er en bekymring NPU deler da disse formatene er viktige og tradisjonsrike i mange fag. NPU bidro til rapporten Strategi for vitenskapelig publisering etter 2024, en rapport som inneholdt råd til myndighetene. Ett av rådene var å etablere en støtteordning for åpen tilgang til vitenskapelige bøker, tilsvarende den NPU har bidratt til for norskspråklige vitenskapelige tidsskrifter (NÅHST). En slik støtteordning ville kunne bidra til å skape bedre rammer for slike utgivelser når forventingen er at offentlig finansiert forskning skal være åpent tilgjengelig. De norske forlagene ville hatt en naturlig rolle i slike utgivelser, på linje med rollen de har i NÅHST-ordningen. Dessverre fulgte ikke regjeringen opp dette rådet, da de la frem stortingsmelding nr. 14 om forskningssystemet.
I forfatternes fortelling reduseres åpen tilgang-politikken til en syndebukk som driver frem en vekst av røvertidsskrifter. Røvertidsskrifter og tidsskrifter som opererer i gråsonen med hensyn til forskningskvalitet er et reelt og godt dokumentert problem. Men, åpen publisering er på samme tid en viktig grunnpilar i et større arbeid om åpen forskning. For å sitere Rektor Svein Stølen og prorektor Åse Gornitzka ved UIO:
«Dypest sett handler åpen forskning om demokratisering av kunnskap. Helt konkret innebærer det å gjøre forskningen tilgjengelig og dele kunnskap på tvers av sektorer, samfunnslag og landegrenser».
Denne agendaen forholder ikke forfatterne seg til. Et eksempel er når de refererer til vår kronikk i Forskerforum, der vi stiller det retoriske spørsmålet om forlagene bør av-kommersialiseres. De tar for gitt at vi mener JA på dette spørsmålet, mens vårt poeng var å få frem at forlagenes rolle må endres i takt med de endringer som skjer internasjonalt. Når tidsskriftene i større grad skal kontrolleres av forskersamfunnet, være åpne for leser og ikke koste penger for forsker, så må forlagenes modell endres. Forfatterne ser ut til å ta for gitt at forlagenes og forskningens interesser alltid er sammenfallende i disse endringsprosessene.
Forfatterne er bekymret for at formidling tillegges liten vekt i ansettelsesprosesser og verdivurderinger ved universitetene. Dette er nok riktig, og understøttes blant annet av Ingvild Reymert’s forskning på vitenskapelige ansettelsers på norske universiteter.
Under viser vi hvilket språk som brukes når norske forskere publiserer vitenskapelig:
Engelsk dominerer, og innslaget av norsk er mest frekvent i humaniora og samfunnsfag. Andre språk forekommer sjeldent. I 2011 rapporterte vi 19 292 vitenskapelige publikasjoner i Norge. I 2024 har dette økt til 28 701. Mønsteret i språkbruk når forskere kommuniserer vitenskapelig har over tid vært stabilt, særlig innenfor realfag, teknologi og medisin. I humaniora og samfunnsfag har veksten primært kommet gjennom internasjonale publikasjoner, men antallet norske publikasjoner er relativt stabilt i perioden. Går vi lenger inn i tallene ser vi at forskere som før bare publiserte på norsk nå publiserer både på norsk og engelsk. I rapporten Kvalitet i vitenskapelig publisering fra Det nasjonale publiseringsutvalget, diskuterer vi spørsmålet og finner ingen holdepunkter for at engelsk fortrenger norsk i vitenskapelig publisering.
Formidling er en av universitetenes hovedoppgaver. Forskernes ansvar for å kommunisere forskningsresultater stopper ikke når resultatene er publisert vitenskapelig. De har også et samfunnsansvar, å formilde resultater til en større offentlighet. Norske forskere er godt synlige og deltar aktivt i samfunnsdebatten, i offentlige utredninger, de skriver lærebøker, leksikonartikler, underviser, deltar i podkast, radio og på tv for å nevne noen arenaer. I disse kontekstene er norsk mer fremtredende.
Det nasjonale publiseringsutvalget fått hjelp av Henrik Karlstrøm ved NIFU til å inndele formidlingsbidragene etter de samme fagområdene som vi har statistikk for vitenskapelige publikasjoner. Da får vi dette bildet:
Statistikken viser at norsk fagspråk brukes svært aktivt av forskere, også i de fagene som tilnærmet utelukkende bruker engelsk når de publiserer vitenskapelig. Vi kan altså observere at det allerede foregår en parallellspråklig praksis. Valg av språk er kontekstavhengig. Denne praksisen bør stimuleres ytterliggere, men den viser at institusjonene i stor grad tar sitt lovpålagte ansvar på alvor. Samtidig er det viktig at fagenes tradisjoner for å finne relevante målgrupper gjennom flerspråklighet respekteres og at norsk og engelsk ikke settes opp mot hverandre som motsetninger.
Flerspråklig praksis må verdsettes og UHR jobber med problemstillingen gjennom arbeidet med NOR-CAM – veileder for vurdering av akademiske karriereløp. De skriver mer om dette arbeidet her.
En nødvendig forutsetning for å kunne hensynta og merittere formidling og flerspråklig praksis er god dokumentasjon. Forskningspublikasjonene dokumenteres mer systematisk enn øvrig formidling. Formidlingen underrapporteres i forskningsinformasjonssystemet vårt, gitt at rapportering ikke er pålagt slik den er for vitenskapelige publikasjoner. Tross dette har vi et solid datasett over formidling som gir oss et interessant bilde av språkbruk.
Men, forskningen er internasjonal og Norge representerer bare 0,5 prosent av verdens vitenskapelige produksjon. Norske forskere forsker i all hovedsak på fagfelt som er internasjonale, der forskerfellesskapet er internasjonalt og der møteplassene er internasjonale konferanser og tidsskrifter. Da er det avgjørende å ha et lingua franca for å kunne snakke sammen, dele resultater og kritisere hverandres arbeid.
Min vurdering er at Norge har svært gode rammebetingelser for å ivareta eget språk i akademia. Vi har fem svært aktive universitets- og høyskoleforlag som til sammen publiserte 6 375 vitenskapelige bøker og bokkapitler i perioden 2018-2022. Det brukes betydelige summer for å ivareta norsk fagspråk. Her er noen eksempler:
Norge bruker solide ressurser på å opprettholde og videreutvikle et norsk fagspråk i akademia og det er bra! Vi må imidlertid kontinuerlig jobbe for å oppdatere fagterminologi på eget språk og stimulere parallellspråklighet. Samtidig må vi ikke sette norsk og engelsk opp mot hverandre.
Det felles internasjonale språket i forskningen er engelsk innen de fleste fag og her må norske forskere bruke engelsk for å delta. Utviklingen av et norsk fagspråk skjer primært når forskere kommuniserer til en bredere offentlighet og dette må verdsettes.
(Endringslogg: Budsjettrammen for lærebokstøtte er rettet fra 4,5 til 9 millioner kroner årlig. 26.5.)
