Av Christian Thue Bjørndal, førsteamanuensis, institutt for idrett og samfunnsvitenskap og Lars Harald Eide, universitetslektor, institutt for lærerutdanning og friluftsliv, Norges idrettshøgskole
Publisert 22. april 2024 kl. 12:46
Kunnskapsdepartementet, representert ved kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) og forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel, la fredag den 5. april fram en stortingsmelding om profesjonsutdanninger i høyere utdanning. Blant høydepunktene mener regjeringen at profesjonsutdanningene har blitt for akademiske. De ønsker å øke tilstedeværelsen av praktikere i profesjonsfagene, forebygge praksissjokk og endre kompetansekravene for førstelektor og dosent. Alle disse tiltakene skal skje innenfor de eksisterende budsjettrammene.
Vi er enige med statsrådene i at gode studieprogrammer i et moderne utdanningssystem må integrere erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap på en effektiv måte. Men den antatte motsetningen mellom disse to tilnærmingene i profesjonsutdanningene er basert på en gammeldags forståelse av kunnskapsutvikling, som kan spores tilbake til opplysningstidens begynnelse, noe de fleste akademiske fagmiljøer anser som utdatert. Dette fører til at premissene i profesjonsmeldingen virker utdaterte allerede fra starten av.
Det er viktig å erkjenne at alt er forankret i teoretiske antagelser. I utdanningsmiljøer, enten det er i klasserommet eller på idrettsbanen, manifesteres disse antakelsene gjennom implisitte forestillinger om læring og utvikling. Dette påvirker hva læreren fokuserer på, hvordan undervisningen planlegges, gjennomføres og evalueres, samt hvordan læreren samhandler med elevene. På samme måte utvikles forskningsbasert kunnskap ikke i et vakuum, men i samspill med virkelige hendelser og mennesker. Det er derfor avgjørende å lære studenter å trekke veksler på ulike kunnskapsfelt for å fremme god praksis i sine yrkesroller. Samarbeid mellom akademia, studenter og profesjonsfeltet er essensielt. Diskusjonen om hvilken kunnskap som riktig og viktig kan ikke løses ved å erstatte forskningsbasert kunnskap med ren yrkeserfaring, men heller gjennom faglige diskusjoner som foregår i både akademiske miljøer og profesjonsfelt.
De høyere utdanningsinstitusjonene spiller en viktig rolle i å finne nye og alternative løsninger på gårsdagens, dagens og morgendagens utfordringer. De flytter grensene for hva som mulig, og utvider handlingsrommet i både teori og praksis. Dette er spesielt viktig i dagens samfunn, hvor profesjonskulturer først og fremst er eksperter på å reprodusere seg selv, med både styrker og svakheter.
Vi er enige med statsrådene i at det er avgjørende å sikre at studenter får tilstrekkelig praksiserfaring både i løpet av studiene og gjennom dem. Dette gjøres allerede i profesjonsutdanningene gjennom praksisplasser og yrkeserfaring på ulike tidspunkter i studieløpet. I en tid hvor det er økende press på effektivitet i studieprogrammene, kan det være begrenset med tid til praksisbasert undervisning som krever tett veiledning. Det er derfor vanlig at studenter selv søker relevant arbeidserfaring utenfor rammen av studieprogrammet. For å forebygge praksissjokk er det viktig å tilrettelegge for styrket veiledning og oppfølging, men det er vanskelig å se hvordan dette kan løses innenfor de eksisterende budsjettrammene. Det er også nødvendig å sikre at studentene får en positiv start på arbeidslivet. Dette kan oppnås ved å tilføre økte ressurser til profesjonene selv, noe som vil resultere i mer tid til færre arbeidsoppgaver. Profesjonsmeldingen er i beste fall en avledning.
I stedet for å erstatte akademikere med folk med lang fartstid fra yrkesfeltet, bør vi fremme et samarbeid der begge parter kan dra nytte av hverandres kompetanse. Dette kan oppnås ved å gi de med lang erfaring fra praksisfeltet muligheten til å utvikle forskningskompetanse. Samtidig bør akademikere gis muligheten til å engasjere seg i praksisrettet forskning, formidling og veiledning. Dette vil kreve en gjensidig utveksling og deling av kompetanse og erfaring, noe som vil kreve investeringer både i tid og ressurser. Kravet til førstekompetanse i dosentstigen avgjørende for å utvikle praksisrettet førstekompetanse og sikre likestilte nivåer mellom ulike akademiske stillingsnivåer. Hvis noen institusjoner sliter med å rekruttere tilstrekkelig antall førstekompetente innenfor fagmiljøet, bør vi strategisk styrke både mulighetene og arbeidsvilkårene for å utvikle førstekompetanse, samt tilby attraktive stillinger og kvalifikasjonsløp hvor den kan anvendes. Alternativt kan det virke som et skjult motiv er å ansette flere i stillinger med mindre tid til forskning og mer tid til undervisning, noe som potensielt kan gi store kostnadsbesparelser for departementet når målstyringen utelukkende er knyttet til studiepoengproduksjon.
På Norge idrettshøgskole har vi lang erfaring med å integrere erfarings-og forskningsbasert kunnskap i vår undervisning og forskning. Vi opplever fortsatt en positiv utvikling med høye søkertall og studenttilfredshet, samtidig som vi er verdensledende på forskning innenfor idrett og fysisk aktivitet. Dessverre opplever vi, som mange andre universiteter og høgskoler, at kjernevirksomheten langsomt kveles av statlig underfinansiering. En styrking av finansieringen vil være avgjørende for å opprettholde kvaliteten på utdanningen ved universiteter og høgskoler i framtiden. Statsrådene er hjertelig velkommen på besøk på Sognsvann hvis de trenger inspirasjon. Profesjonsmeldingen kan de la ligge hjemme.
Les også:
