Skulle ikke studentene lære et yrke? I stedet fylles undervisningen med vitenskapsmetode og forskningsprosjekter.

Skulle ikke studentene lære et yrke? I stedet fylles undervisningen med vitenskapsmetode og forskningsprosjekter.

Av Julia Loge

Publisert 3. september 2020

Studier blir lengre og mer teoretiske, forskning vektlegges tyngre og ansatte skal helst ha doktorgrad. Men Ann Kristin Tveøy ble hentet fra NAV-kontoret på Sagene for å undervise sosionomstudentene.

– Nå er det blitt en helt annen kvalitet over utdanningen. Den er mye mer praksisnær og med oppdaterte eksempler på hva man må møte og mestre. Da vi begynte snakket de om praksisfeltet på en veldig utdatert måte, sier Ann Kristin Tveøy.

Tveøy er sosionom og har lang fartstid fra NAV-kontorer i Oslo. For ti år kom hun inn i et undervisningssamarbeid med Institutt for sosialt arbeid ved Oslomet. Tveøy mener det har blitt en vinn-vinn situasjon for alle, for de ansatte i NAV, for studentene og ikke minst for ansatte på instituttet.

Driver mot ph.d.

Høyskolen der Tveøy først begynte, har fusjonert og blitt universitet, og det samme har skjedd flere steder. Studier blir lengre og mer teoretiske, forskning vektlegges tyngre. Dette er ikke nytt, men strukturreformen de siste årene har aktualisert begrepet «akademisk drift» ettersom de fleste høyskolene har jobbet for å fylle universitetskravene.

Det endrer også mulighetene for de nesten 200 studentene i sosialt arbeid som denne tirsdagen i august strømmer inn til studiestart med god avstand, nyspritede hender og så stille som bare en gruppe som ennå ikke kjenner hverandre kan være. De ønskes velkommen med musikk, praktisk informasjon, en aller første forelesning og et løfte om at de utdanner seg til et av de viktigste yrkene i velferdsstaten.

– De fleste av dere skal ut i yrket i praksisfeltet. Men det er også mulig å ende med en ph.d., sier Lise Cecilie Kleppe, nestleder ved Institutt for sosialt arbeid, i velkomsttalen sin.

Lise Cecilie Kleppe mener at de har funnet en god balanse mellom teori og praksis på Oslomet. Foto: Julia Loge

For å kunne tilby disse nye mastergradene og doktorgradene må universitetene sikre seg ansatte som selv har doktorgrader og aller helst også praktisk arbeidserfaring. Det er her problemet oppstår. For det finnes noen av dem, slike som Kleppe, som jobbet i flere år før hun tok mastergrad og siden doktorgrad. Men det er ikke nok av dem til å fylle etterspørselen som oppstår med høyskolenes drift mot universitetsstatus. Hvordan løser man det?

Studenter søker sammenheng

En beslektet situasjon er kjent for flere, også utenfor helse- og sosialfag: Undervisere med solid arbeidserfaring får ikke faste stillinger fordi universitetene må oppfylle krav om en viss andel ansatte med doktorgrad, selv om de får svært gode evalueringer fra studentene.

– Studentene gir absolutt best tilbakemeldinger på den undervisningen hvor læreren kan koble kunnskapen med eksempler fra erfaring i feltet, sier universitetslektor Anne Thronsen ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Thronsen omtales som en veteran, for hun har jobbet med å utdanne barnevernspedagoger og vernepleiere i 29 år. Det har blitt flere ansatte uten utdanning i sosialt arbeid og færre ansatte med arbeidserfaring fra feltet. Kravet om doktorgrad fører til at universitetet heller ansetter en sosiolog eller statsviter med doktorgrad, enn en barnevernspedagog eller vernepleier uten, ifølge Thronsen. Helt siden utdanningene i sosialt arbeid skjedde på egne sosialhøgskoler, har sosiologi og statsvitenskap vært viktige støttefag. Men Thronsen mener at det er når teorien knyttes til praksis at studentenes yrkesidentitet utvikles.

Anne Thronsen frykter at studentene blir gode akademikere, men at de ikke vet hva de skal gjøre når de kommer ut i yrket. Foto: USN

– Studentene er sugne på å få det til å henge sammen. Det blir mer overlatt til dem selv når profesjonsutdanningene blir mer disiplinorientert. ‘Hvordan henger dette sammen med feltet, eller hvordan er det for den gruppen jeg skal jobbe med?’, sier hun.

Det er her sånne som Tveøy kan være en del av løsningen.

Spenningsfelt

Allerede få minutter inn i sin første forelesning, blir de ferske studentene på sosialt arbeid presentert for spennet mellom teori og praksis. De skal pugge regler, men også lære å bruke hodet og få verktøyene de trenger for å stå i krevende situasjoner når de kommer ut av studiene. Det viktigste er at studentene kan analysere og forstå rammene rundt det de gjør når de kommer ut i en travel arbeidshverdag, ifølge Kleppe.

– Da trenger du et overordnet blikk. Saksbehandlingssystemet kan du alltids lære når du er ute, mens et analytisk system gjør at du kan stå i stress og vanskelige avgjørelser over lenger tid, sier hun.

– Man er ute etter folk som har den doble kompetansen, sier Jens-Christian Smeby. Foto: Oslomet

Ved Senter for profesjonsstudier på Oslomet har de forsket på akademisk drift i flere tiår. Professor Jens Christian Smeby sier at nærheten til praksisfeltet er svakere nå enn før, og må ivaretas på andre måter, men han er ikke enig i at studentene er mindre kompetente.

– Jeg kjøper ikke at studenter alltid vil høre om praksisfeltet og hvordan det er. Det får de tidsnok rikelig med erfaring med. Det særegne med utdanning er å gi dem en annen ballast, men de må også forstå hvordan kunnskapen er relevant, sier Smeby.

Men ifølge barnevernveteranen Thronsen er det ikke bare studentene som etterspør den kunnskapen. Hun sier at arbeidsplassene melder tilbake at studentene kan mangle kunnskap om hvordan teorien kan omsettes i handlinger.

– Du kan få studenter som er veldig gode til å reflektere og koble ulike kunnskapssyn, men de aner ikke hva de skal gjøre når de kommer ut i felten, sier Thronsen.

Evig dilemma

Også ved NTNUs Institutt for sosialt arbeid balanserer de mellom kravene til teoretisk utdanning og praktisk erfaring.

– Vi har veldig mye ferdighetstrening og kommunikasjonstrening i små grupper, der det også pågår skikkethetsvurdering. De jobber med holdninger og bevissthet yrkesrollen. Det er ikke oppgaver som en sosiolog kan gjøre, sier instituttleder Riina Kiik.

I mange år var NTNU de eneste som kunne ta sosionomer og barnevernspedagoger hele veien til doktorgrad. Men de utdanner ikke mange nok til å fylle etterspørselen, verken hos seg eller hos de nye universitetene.

– Å ha praksiskompetanse og samtidig doktorgradskompetanse, det er veldig vanskelig å forene, da må du velge, sier Kiik og fortsetter:

– Det blir et evig kompromiss, men hvor kan vi kompromisse? Vi kan ikke bare ansette universitetslektorer, som har veldig lite forskningstid, og vi kan ikke forvente publikasjoner fra dem.

Da må kontakten med arbeidslivet pleies på andre måter. Ved Oslomet har de funnet en mellomløsning, som er vinn-vinn for alle parter, skal vi tro dem. Det kommer vi tilbake til.

Akademisk drift

Først må vi dvele ved akademisering. Spørsmålet er ikke om profesjonsfagene skal bli mer teoretiske eller ikke, ifølge Thronsen. Hun har sett faget endre seg over tre tiår og sier at det gradvis har kommet mer forskning om kunnskapsgrunnlaget for utførelse av yrket.

– Denne akademiseringen har vært viktig for utviklingen av faget.

Samtidig er det viktig å ivareta profesjonsbakgrunnen, mener Thronsen.

– Du kan ikke studere relasjonskompetanse hvis du ikke er ute i relasjoner. Du kan ikke teoretisere kommunikasjon hvis ikke du prater med folk med store, sammensatte kommunikasjonsvansker, sier Thronsen.

Lars Inge Terum, professor ved Senter for profesjonsstudier på Oslomet går lenger enn Thronsen i å omfavne denne utviklingen:

Lars Inge Terum mener forskning er en bedre kilde til kunnskap enn praksiserfaring. Foto: Oslomet

– Det finnes ikke noe alternativ til det som skjer nå. Rent prinsipielt mener jeg at systematiske studier er en bedre måte å få kunnskap om feltet på, enn bare å ta inn folk som har praksiserfaring.

For Terum handler det om at systematiske studier gir sikrere kunnskap om hvordan ulike tiltak virker. Ifølge ham legger erfaringskunnskapen ofte mer vekt på intensjonene enn på konsekvensene. Han er utdannet sosialarbeider, men har også doktorgrad i sosiologi og har forsket på profesjonsfagene i 40 år.

– Da jeg begynte, hadde lærerne jobbet i feltet og kom inn fordi de hadde erfaring.

Med nye krav kan det oppstå nye konflikter. Én av dem er synet på hvordan man blir en god yrkesutøver, ifølge Terum.

– Det har vært en tradisjon for å si at det å være en god barnevernspedagog eller sosialarbeider er å ha de rette verdiene, holdningene og egenskapene. Det synet står mer eller mindre i spenn mot at det er noe du kan tilegne fra utdanning, sier han.

Terums kollega, Smeby, sier at det også handler om prestisje. De med doktorgrad får forskningsfri, opprykk og høyere lønn, mens lektorene med yrkesbakgrunn står på stedet hvil i mange år og tar imot kull etter kull med nye studenter. Smeby er også kritisk til verdien av praksiserfaring når man har jobbet mange år med undervisning.

– Hvis du har vært i yrket, men ikke på 20 år, så er du ikke så oppdatert, sier Smeby.

Ifølge Smeby må universiteter og høyskoler tenke nytt om hvordan de skal sikre arbeidsrelevans når de ansatte skal ha doktorgrad.

Modig samarbeid

Nettopp slike løsninger finnes ved flere universiteter som tilbyr helse- og sosialfag, i stillinger som kombinerer jobb i undervisning og i yrkesfeltet. Det er derfor Forskerforum møter opp utenfor NAV Sagene i Oslo en morgen en halvtime før de åpner for publikum. Det var her Ann Kristin Tveøy først kom inn i undervisningen ved Oslomet for ti år siden. I 2015 ble ordningen utvidet og tre NAV-kontorer i Oslo fikk betalt tilsvarende en 20 prosent stilling hver for å bidra til sosionom-undervisningen. Tveøy forteller at da de først begynte samarbeidet, bar undervisningen preg av det Smeby frykter, utdaterte eksempler fra den gang de vitenskapelig ansatte selv jobbet i feltet. Tveøy har undervist i et fag der studentene skal lære å bruke faget til å følge opp saker, og hun har vist hele prosessen fra en sak kommer til NAV til brukeren får ulike ytelser. Ifølge Tveøy er studentene veldig fornøyde med å kunne spørre noen som jobber i feltet og få oppdaterte svar.

Hun arbeider ved Nav og underviser på deltid i sosialt arbeid ved Oslomet. – Slik får studentene fersk kunnskap fra feltet, sier Ann Kristin Tveøy. Foto: Erik Norrud

– Slik får studenten fersk kunnskap fra feltet. Hvem henvender seg i 2020, hvordan blir sakene håndtert, hvem er dagens samarbeidspartnere? Dette endrer seg på 10-20-30 år, sier Tveøy.

Det finnes en nasjonal anbefaling om at undervisningsstedene bør ha denne typen kombinerte stillinger, men ingen regler for hvordan de skal være. Da Tveøy ble leder for et annet NAV-kontor i Oslo, laget hun en undervisningsgruppe med mange ansatte. I tillegg til at flere deltok i selve undervisningen, diskuterte de fram strukturerte læringscaser ved å kombinere faktiske saker. De ansatte ble utfordret til å analysere praksisen sin teoretisk og fikk verdifull erfaring til egne CV-er. Ifølge Tveøy var det «stas» å bli med i den gruppen, og lønnsmidlene ble brukt til felles personalseminar, også for dem som ikke var med på undervisningen.

– Når dette funket, så har det vært veldig morsomt og givende for ansatte på NAV-Nordstrand å være med på. Det var et modig samarbeid Oslomet gikk inn i, sier hun.

Tveøy mener likevel at det aller beste resultatet er effekten på universitetets ansatte. Utdaterte erfaringer har blitt oppdatert, og forskere uten bakgrunn fra sektoren har fått sektoren brakt helt inn til instituttet. Tveøy mener det har gitt en helt annen forståelse av jobben som gjøres av yrkesutøverne.

– De kan spørre oss til råds, hvordan funker det nå, hva bruker man ute nå, hva er i vinden? Jeg tror bare det er vinnere i dette.

Men helt så enkelt er det dessverre ikke.

Sårbart samarbeid

– Det var genialt å bruke undervisningen til opplæringen på eget kontor. Det ble en vinn-vinn-situasjon, istemmer nestleder på Institutt for sosialt arbeid, Lise Cecilie Klepp.

Men selv om Tveøy prøvde å knytte hele kontoret til arbeidet for å ikke la alt avhenge av én person, så viser Tveøys eksempel også svakheter: NAV Sagene falt ut ved et lederskifte. Og de som får kontakt med universitetet og trives med undervisning, søker seg videre i den retningen. Nå har Tveøy sluttet for å ta en mastergrad, og det er usikkert om NAV Nordstrand deltar i undervisningen neste år.

Tveøy skulle ønske universitetet også holdt kontakt med arbeidslivet ved å ha ansatte i praksisperioder.

– De har 10 prosent til forskning og skulle hatt like mye ute i praksis. Det hadde vært forfriskende, sier Tveøy, som foreslår at de kunne hatt med seg studenter som observatører, slik legestudenter gjør på sykehus.

Kleppe kjenner seg ikke igjen i at de ikke er nære nok praksis ved instituttet, men innrømmer at de kan bli bedre. Hun forteller at ansatte hos dem har hospitert på NAV-kontorene i inntil seks uker.

– Det er en mulighet til økt kontaktflate. Det fører også til at lærerne er mer praksisnære i sin undervisning, sier hun.

– Når det snakkes en del om at vi ikke er praksisnære nok, så kjenner jeg meg ikke helt igjen i det, men man kan jo alltid bli bedre.

Enquete: Hva gjør dere for å balansere praksiserfaring og akademiske krav?

Per-Einar Binder, visedekan, Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen

– Noen stipendiater får veiledet praksis og klinisk spesialisering. Ansatte kan videreutvikle egen klinisk kompetanse gjennom våre klinikker, delstillinger i helseforetak eller med driftstilskudd.

Nina Emaus, leder, Institutt for helseog omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet

– Dobbel kompetanse er egentlig trippel: faglig, praktisk og pedagogisk. Få har hele bredden. Vi ser staben under ett, og når vi har god akademisk kompetanse, søker vi etter lektorer rett fra praksis. 20 avvåre 200 ansatte har også bistillinger i spesialisthelsetjenesten.

Asle Holte, dekan, Fakultet for lærerutdanning, kultur og idrett, Høgskolen på Vestlandet

– Med eget ph.d.-program forventer vi at flere søkere vil ha relevant profesjonsfaglig utdanning og praksis i fremtiden. Vi har også lagt til rette for kompetanseutvikling slik at flere kan søke om opprykk.

Les også: