Publisert 30. april 2024 kl. 09:20
Da tyrkiske Osman Ürper ble ansatt som postdoktor i nanoteknologi ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) i 2021, startet han med en årslønn på 550 000 kroner. Sammen med kona og sønnen flyttet han inn i studentbolig. Det gikk helt greit økonomisk, forteller han. I 2022 rådet fagforeningen Tekna han til å bruke ti års akademisk erfaring fra hjemlandet som argument for høyere lønn. Det viste seg å være et godt råd, for lønnen økte til 570 000 kroner. I dag tjener han 620 000 kroner.
Men det var da Ürper ikke lenger var kvalifisert for studentbolig og familien måtte ut på det private leiemarkedet at de økonomiske utfordringene startet.
– Det er ikke så lett å betale nesten 19 000 kroner i måneden. Om vinteren kan utgiftene komme opp i nesten 23 000, sier Ürper.
På toppen kommer utgifter til barnehageplass, i tillegg til at han har vært nødt til å ta sertifikat og kjøpe bil for å kunne kjøre sønnen i barnehagen. Han forteller om prioriteringer som at han og kona må velge hvem som skal være med sønnen på kino, og at familien kun har unnet seg restaurantbesøk et par ganger siden de kom til Norge.
– Det er grusomt når man ikke er i stand til å forsørge familien sin på en ok måte, sier Ürper, som understreker at økonomien har blitt romsligere etter at kona fikk jobb.
– Over tid er postdoktorene den av de store gruppene som har kommet dårligst ut, sier Steinar Vagstad, tillitsvalgt for Forskerforbundet ved Universitetet i Bergen.
Dette handler ikke om lokale lønnsforhandlinger, men at startlønnen til postdoktorene ikke har holdt tritt med andre lønninger, mener han. Frontfaget har hatt en reallønnsvekst på drøyt 6 prosent siden 2012, ifølge SSB. Basert på tall fra UiBs lønnsregister, har Vagstad regnet ut at postdoktorenes reallønn har falt med 13-14 prosent i samme periode. Den eneste akademiske stillingsgruppen som har holdt tritt med frontfaget er professorene, ifølge Vagstad.
I år har UiB imidlertid gjort noen grep: Minste startlønn for alle postdoktorer som har blitt ansatt etter 1. april 2024, har blitt satt opp fra lønnstrinn 63 til lønnstrinn 64. For tiden tilsvarer dette en årslønn på 624 000 kroner. Til sammenligning er Hovedtariffavtalens minstelønn lønnstrinn 59, som er om lag 50 000 kroner lavere.
– Det siste året har postdoktorene fått sin del av kaka og vel så det. Dette skyldes at når man hever minste startlønn så blir noen liggende under denne, og disse løftes gjerne i de lokale lønnsforhandlingene, sier Vagstad om lønnsutviklingen til postdoktorer ved UiB.
Han ser ikke bort ifra at universitetet blir enig med fagforeningene om noe lignende i de neste lokale forhandlingene også.
– Det er katastrofe over hele linja når vi ser situasjonen over noen år. Det eneste som kan bedre postdoktorenes situasjon over tid, er å gjøre noe med startlønnen, sier Vagstad.
– Når man har doktorgrad, og jobber på en institusjon som gir ut doktorgrader, så burde de verdsette den kompetansen, sier Ingvild Bergom Lunde, postdoktor ved Avdeling for helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Oslo (UiO) og leder for Stipendiatorganisasjonene i Norge, en interesseorganisasjon for forskere tidlig i karriereløpet.
Etter fire år som postdoktor tjener Lunde rundt 80 000 kroner mer enn gjennomsnittet for en statlig ansatt postdoktor – som er 596 000 kroner. Men da Lunde fikk postdoktorstillingen, var hun ansatt i en administrativ stilling på UiO. Der tjente hun mer enn tilbudet hun fikk i postdoktorstillingen, noe Lunde brukte som argument til å forhandle seg opp.
– Hadde jeg ikke hatt stillingen i administrasjonen, så hadde jeg nok ikke fått høyere lønn. Jeg tenkte at jeg som en postdoktor med doktorgrad burde få samme eller høyere lønn enn da jeg var ansatt i administrasjonen.
Forhandlingsfristen for lønnsoppgjøret i staten er natt til 1. mai. Et lønnsløft for postdoktorer, hadde vært en viktig verdsettelse av postdoktorene, sier Lunde. Hun tror likevel at lønnskampen kommer i skyggen av en annen sak, nemlig fast tilsettelse.
– Så klart man skal kunne forhandle om høyere lønn. Men det må også føles trygt, at det faktisk er en reel kvalifisering til fast ansettelse, sier Lunde, som selv vurderer å finne seg jobb utenfor akademia når kontrakten utløper.
Postdoktorene er ikke spesielt vant med å få gjennomslag i lokale forhandlinger om individuelle tillegg, istemmer Steinar Vagstad.
– Vi som alle andre bruker lite penger på individuelle tillegg til postdoktorer i lokale forhandlinger, siden en stor del av dem enten er relativt nyansatte eller er på vei ut. Vi gir individuelle tillegg til folk som har utmerket seg på en eller annen måte, men hvis du har vært ansatt i ett år, så har du ikke rukket det.
Universitetene rekrutterer mange postdoktorer fra utlandet. Så mange som tre av fire har innvandrerbakgrunn. Vagstad sier dette «indirekte» kan påvirke lønnsnivået til postdoktorene.
– Det at du får mange utenlandske søkere betyr at man klarer å fylle stillingene nær sagt uansett hvor dårlig lønn du tilbyr. Men det er ikke slik at de utenlandske har dårligere lønn enn de norske, sier Vagstad.
Osman Ürper ved USN vil egentlig ikke klage. Han føler seg heldig som kan bo og jobbe her, og han skryter av blant annet helsevesenet og utdanningssystemet. Men det er særlig en ting han har tenkt på: Mens mange jevnaldrende postdoktorer fra Norge allerede eier bil og er etablert på boligmarkedet, måtte han kjøpe det meste nytt som fersk arbeidstaker i Norge.
– Postdoktorer er gjerne i 30-årsalderen. Jeg var 35 år og hadde allerede en familie. Det er lettere for folk som allerede er etablert her, vi måtte starte på null, sier Ürper, som håper på fast forskerkontrakt og romsligere økonomi når postdoktorkontrakten går ut i høst.
Les også:
