Postdoktor: én sjanse – stor risiko

Postdoktor: én sjanse – stor risiko

Av Julia Loge

Publisert 14. januar 2021

Franziska Köder var kvalifisert for stillingen, og hun kom på intervju. Det var bare ett problem, et ganske stort ett.

Vintermørket lå som aller tyngst over Universitetet i Oslo, og Franziska Köder hadde to måneder igjen av postdoktorperioden. Hun måtte finne neste jobb.

– Men jobbmulighetene mine var begrenset. Jeg hadde ikke undervist før, ikke da jeg tok doktorgrad heller. Det jeg var kvalifisert til, var i bunn og grunn andre postdoktorstillinger, forteller hun.

Annonse

Köder er tysk og tok doktorgrad i Nederland. Da hun fikk mulighet til å jobbe i Norge, tok hun sjansen, selv om kjæresten måtte si opp jobben for å bli med. I to år hadde hun forsket på språk, blant annet på hvordan barn lærer ironi. Kjæresten hadde fått jobb i Oslo. Nå ville de gjerne bli værende.

Det dukket opp en stilling som kunne vært perfekt. Köder var kvalifisert og arbeidet var relevant, så hun sendte inn søknad og prosjektbeskrivelse. Hun kom til intervju. Det var bare ett problem, et ganske stort ett.

– Jeg var på intervju, og jeg tror jeg gjorde det bra og at komiteen likte meg. Men så sjekket de, og fant ut at jeg allerede hadde vært postdoktor. Da var jeg diskvalifisert.

I dag er det nemlig en regel som sier at man ikke kan være postdoktor flere ganger ved samme institusjon. Men det er ikke alle som kjenner til den forskriften, og det gjorde ikke Köder heller.

– Jeg var veldig skuffet. Jeg så ingen andre karriereveier og var helt knust.

Lovforslag

Nå kan regelen som stanset Köder, bli utvidet til maks en postdoktorstilling uansett. For nesten et år siden leverte Aune-utvalget et forslag til en ny universitets- og høyskolelov. Aune-utvalget definerer postdoktor som en kvalifiseringsstilling og skriver at «en innskjerping av regelen vil bidra til å fokusere på stillingens formål og oppfyllelsen av dette».

«Flere påfølgende åremålsperioder for en ansatt i postdoktorstilling støtter ikke opp under formålet med denne stillingskategorien», står det i NOU-en.

Men for sånne som Köder, betyr de gode intensjonene om å begrense midlertidighet også en direkte ulempe i forsøket på å fortsette karrieren i akademia. Eller kan det løse seg til det bedre?

Mål i bevegelse

Postdoktorstillinger finnes i mange land, de har litt ulik form, men i mange land er stillingen omdiskutert, fordi det er så mange postdoktorer og så få faste stillinger. Også i Norge har postdoktorstillingen vært gjenstand for utredninger, undersøkelser og rapporter etter at universitetene selv fikk opprette postdoktorstillinger fra 1998. «Til tross for ulempene ved dagens postdoktorordning er det på ingen måte gitt hva alternativet skulle være», konstaterte forskere fra NIFU allerede etter fem år med postdoktorer.

I 2015 kartla NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, videre karrierevei for postdoktorene. Om lag en tredel hadde fått fast vitenskapelig stilling etter åtte år.

– Vi ble overrasket over hvor stor andel som forsvant ut. Før trodde man at hvis man får en postdoktorstilling, så har man et bein innenfor akademia, men det er ikke nødvendigvis slik, sier Hebe Gunnes i NIFU.

– Antall postdoktorer vokser raskere enn antallet faste stillinger de kan søke seg videre til i akademia, forklarer Hebe Gunnes som jobber med NIFUs forskerstatistikk. Foto: Erik Norrud

I 2019 var over 2100 personer registrert som postdoktorer i NIFUs oversikt, som samler universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og helseforetak. Det har vært vekst i alle typer forskningsstillinger siden årtusenskiftet. Antall førsteamanuenser har økt med 77 prosent siden 1999. Men antall postdoktorer har økt med 655 prosent, altså mer enn en seksdobling. Ikke bare det, arbeidsmarkedet internasjonaliseres og søkere hentes fra hele verden. Kravene heves, det trengs flere publikasjoner og mer undervisningserfaring for å komme gjennom nåløyet. Mange søkere har flere midlertidige stillinger bak seg, både postdoktorstillinger i flertall og forskerstillinger.

– I noen fagfelt holder det ikke med én postdoktorperiode for å få fast stilling, de har to eller tre, gjerne fra forskjellige land, sier Gunnes.

– Konkurransen blir hardere og hardere, istemmer Guro Elisabeth Lind og spør: – Hvis vi bare lar det fortsette, hvor mange postdoktorperioder trenger du da?

Guro Lind har en utfordring til universitetene: – Dette går det an å løse, men da må universitetene få bukt med en ukultur og ansette flere fast. Foto: Forskerforbundet

Lind er leder i Forskerforbundet og en av dem som har ivret for rydde opp i det hun mener er en ukultur som utsetter de unge forskerne for stor risiko og gjør veien til fast ansettelse lenger.

De harde 30-årene

Franziska Köder har merket konsekvensene av manglende sikkerhet akkurat i de årene mange etablerer seg.

– Da jeg begynte, var jeg i en annen livsfase, og jeg var ikke bekymret for midlertidighet. Vi kom for opplevelsen, og det var egentlig ikke planen å bli i Norge.

– Det var en periode med mye usikkerhet. Jeg elsker forskning, men jeg begynte å se etter jobber utenfor akademia, eller å forlate landet, men det er ikke så lett lenger når du har familie.

Ifølge Gunnes er det ikke nødvendigvis så lett å finne en jobb utenfor akademia, for næringslivet ser ofte på postdoktorer som overkvalifiserte. Ifølge Lind er det heller ikke slik at mange postdoktorperioder fører en til topps på søkerlisten. OECD har skrevet om forskningens prekariat, altså de med doktorgrad men uten faste stillinger i sikte.

– Internasjonale studier viser at det er grenser for hvor mange perioder man kan ha som postdoktor før man ikke lenger er attraktiv for fast stilling, sier Lind.

Postdoktorer regnes som rekrutteringsstillinger, sammen med doktorgradsstudenter. Dermed regnes de ikke med i midlertidighetsstatistikken, selv om disse stillingene bidrar til at mange kan jobbe i årevis ved universitetene uten fast ansettelse.

– Det er synd for universitetet. Folk kommer for to år, universitetet investerer i dem, og så drar de. I næringslivet er det et helt annet system. Hvis de gir folk opplæring i to år, så har de investert mye og vil gjerne gi dem fast jobb hvis de gjør det bra, sier Köder.

Forsker eller overingeniør i stedet

Et av Köders problemer er at hun ikke har undervisningserfaring. Hun fikk mer forskningskompetanse, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig kompetanse for å søke stillinger som førsteamanuensis. Samarbeidet med prosjektlederen var godt og likeverdig, men nå var hennes sjanse «brukt opp». UiO lar ikke postdoktorer på så korte kontrakter undervise, men prosjektlederen forteller til Forskerforum ikke visste det før etter at Köder var ansatt. Prosjektlederen kjente heller ikke til begrensningene for antall ansettelser før det var for seint. Forbundsleder Lind har stor forståelse for at det er komplisert.

– Det er jaggu nok regler unge forskere og prosjektledere skal sette seg inn i. Her må institusjonene gå foran og aktivt rydde. Når de er så tydelige på at ansatte skal søke eksterne midler, så følger det ansvar for at det gjøres på en bra måte, også for de nye som bringes inn, sier Lind.

Det kan være enklere å ansette postdoktorer enn forskere eller overingeniører i faste stillinger, men mange settes til å gjøre forefallende arbeid i forskningsprosjekter heller enn å få utvikle noe eget. Ifølge Lind burde mange av de som ansettes som postdoktorer heller vært slike andre stillinger.

– Er man opptatt av å ha ren arbeidskraft som forsker, så kan man ansette fast som forsker, sier Franziska Köder. Foto: Erik Norrud

Dette er ett av problemene som Underdal-utvalget forsøkte å løse da de i 2018 la fram en rapport om karriereveier i akademia. Utvalget ville stramme inn postdoktorstillingene. Ansettelsene skulle vare i fire år, minst ett av årene skulle brukes til undervisning. Postdoktoren skulle jobbe med et selvstendig forskningsprosjekt, ikke vitenskapelige støttefunksjoner i andres prosjekter. Mange av forslagene fra Underdal-utvalget møtte motstand, men Kunnskapsdepartementet har jobbet videre med postdoktorstillingen. I januar 2021 kommer en ny utredning fra NIFU Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning om disse.

«I utakt med verden»

I løpet av våren kommer også lovforslaget som Kunnskapsdepartementet har utarbeidet basert på Aune-utvalget og høringssvarene. Forslaget om å begrense antall postdoktorperioder får lite støtte fra universitetene i høringen (se faktaboks).

Et unntak er NTNU, som veier for og imot og kommer med anbefalinger til hvilke andre tiltak som burde følge dersom forslaget vedtas. Universitetet i Bergen svarer også langt og er «sterkt kritisk». «Forslaget er etter vår mening i utakt med resten av verden og det arbeidsmarkedet kandidatene skal konkurrere i».

De mener at det trengs flere postdoktorperioder for å bygge en sterk CV, og rektor Dag Rune Olsen er redd for at de norske skal stille bakerst i køen hvis Norge innfører andre betingelser enn i utlandet.

– Vi utlyser internasjonalt, og mange søkere har flere postdoktorperioder fra forskjellige institusjoner. Vi vil ikke innføre ordninger som medfører konkurransehandikap for våre nyutdannede, sier Olsen.

Han tror ikke at den foreslåtte begrensningen blir med videre.

– Jeg håper og tror at departementet ikke vil stikke sånne kjepper i hjulene for våre egne utdannede.

Forskerforbundets Guro Elisabeth Lind frykter at forslaget forkastes uten en skikkelig debatt.

– Hvis Norge tilpasser seg et internasjonalt arbeidsmarked ved å forverre vilkårene for egne kandidater, så går vi feil vei. Her må Norge vise vei.

Les også: – Vi er ikke forskere fordi det er så glamorøst og vi tjener så mye penger

Krever kulturendring

– De burde endre stillingene, slik at folk faktisk kvalifiserer til faste stillinger, sier Köder.

– Det trenger ikke være obligatorisk, men hvis man vil, så burde man kunne kvalifisere seg videre, med undervisning, opplæring i veiledning og egen karriereveiledning.

I februar 2020 fikk statsråd Henrik Asheim lovforslaget fra Helga Aune (i midten, bak). Til våren leverer Kunnskapsdepartementet den bearbeidede lovproposisjonen til Stortinget. Foto: Julia Loge

Hun oppsøkte UiOs kontor for karriereveiledning, men oppdaget raskt at de var rettet mot studenter og opplevde at postdoktorene ble overlatt til seg selv. Lind er oppgitt over at det lyses ut toårige stillinger, men sier at hun ser det rundt seg hele tiden.

– Hva får du gjort på to år? Postdoktorer skal forske, men også undervise, få erfaring med å skrive søknader, kanskje lederkurs. Det sier seg selv at det regnestykket går ikke opp. Vi må slutte å misbruke postdoktorstillingene, konstaterer Lind.

Det er rektor Olsen «helt enig i», til tross for at de er så uenige om selve lovforslaget.

– Når man tilsetter postdoktorer har man et helt annet ansvar for karriereveiledning og undervisningserfaring enn når man ansetter en forsker. Det er ikke tilstrekkelig fokus på hva man trenger, så ansetter man postdoktorer mer av vane enn behov. Er man opptatt av å ha ren arbeidskraft som forsker, så kan man ansette fast som forsker, i tråd med norsk lov, sier han.

For Köder er det akkurat det som har skjedd.

Til det bedre

Det er ikke mange stillinger som lyses ut for en forsker i lingvistikk som verken har undervisningserfaring eller snakker godt nok norsk. Men Köder hadde flaks, etter et halvår åpnet det seg en forskerstilling som var så lik postdoktorstillingen hun ikke kunne få, at hun til og med kunne bruke mye fra den første prosjektbeskrivelsen.

– Det er en eksepsjonell stilling og jeg var veldig heldig som fikk den.

Nå er hun fast ansatt, i hvert fall så lenge det finnes finansiering til stillingen. Hun deler tiden sin mellom å administrere en språklab på MultiLing, et senter for fremragende forskning, og sin egen forskning på flerspråklige barn med ADHD. Hun har fått sin første ph.d.-kandidat og kan ta kurs i veiledning.

Og med fast ansettelse turte familien endelig å kjøpe rekkehus i Oslo. Hun er ikke i tvil om at hun har en bedre stilling nå enn om hun hadde fortsatt i en ny postdoktorperiode. Slik slo begrensningen på maks en postdoktorstilling ut til det bedre for Franziska Köder, selv om det så mørkt ut.

– Det endte definitivt godt i mitt tilfelle.

Enquete: – Hva gjør dere for å bidra til postdoktorenes karriereutvikling?

Nina Hedlum, avdelingsdirektør, Forskningsrådet

– Vi finansierer postdoktorer for at de skal kunne rekrutteres til faste stillinger. Arbeidsgiver og ansatt må lage en utviklingsplan for hvordan postdoktoren skal få økt kompetanse og bruke perioden til det den er planlagt for.

Hege Elisabeth Løvbak, likestillingsrådgiver, Universitetet i Oslo

– Mentorprogrammet for kvinnelige postdoktorer er et tiltak for å øke andelen kvinnelige vitenskapelige ansatte, for det er i denne fasen før fast ansettelse at vi mister mange kvinner. Vi kobler postdoktorene med mentorer fra et annet fagmiljø, for det handler om karriere, ikke fag.

Ingelin Steinsland, prodekan, Fakultet for Informasjonsteknologi og Elektroteknikk, NTNU

– 1. januar starter et lokalt initiativ, med bevisstgjøring rundt bruk av postdoktorer vs. forskere, målrettet arbeid med karriereplan, bedre tilrettelegging for undervisnings- og veiledningserfaring, mentorer, og ulike kurs (undervisning, innovasjon, etikk og søknadsskriving).

Les også: