Publisert 1. oktober 2020 kl. 00:38
Biolog Hanna Nyborg Støstad likte godt å være ph.d.-kandidat ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun forsket på spermcellene til fulger, og undersøkte hvorfor de ser så ulike ut.
Hun trives med forskning, synes det er spennende å jobbe med naturen og likte feltarbeidet.
Men alt fokuset på karriere og usikkerheten om fremtiden, var hun ikke like begeistret for. Etter doktorgraden fikk hun seg jobb utenfor akademia.
– Her slipper jeg rotteracet der alle skal konkurrere mot hverandre, sier hun.
Som Forskerforum skrev forrige uke, viser en rapport fra forskningsinstituttet NIFU at usikre arbeidsforhold er den viktigste grunnen til at folk med doktorgrad dropper forskerkarrieren.
Da de ble spurt om årsaken til at de ikke jobbet ved universiteter, høyskoler eller forskningsinstitutter, oppga nesten fire av ti usikre arbeidsforhold. Den nest vanligste forklaringenen er at lønnen er dårlig.
Akademia har nesten dobbelt så høy midlertidighet som ellers i arbeidslivet. Med hard konkurranse om stillingene, er det kanskje ikke så rart at karrierebygging er et hyppig tema i lunsjen.
Støstad forteller at samtalene om arbeidshverdagen hadde en slags underliggende tone om at det var om å gjøre å «være best».
– Utenfor akademia er det ingen som snakker om «CV-bygging». Det er ikke et tema der jeg jobber nå. Men i akademia var det sånn «det kan du gjøre, det ser bra ut på CV-en». Det fikk man høre i hvert fall én gang i uka, forteller hun.
Jobben handler i stor grad om å bygge opp sin egen karriere, forteller hun.
– Man bygger CV-erfaring og publiserer i de rette tidsskriftene, for det er det man må. Hvis du bare fokuserer på fag, men ikke tenker på de postdoktorstillingene eller drar på de og de konferansene, så får du ikke være med videre, sier hun.
– Det er for så vidt greit helt i starten av karrieren, men det er dominerende fokus i mange år videre.
Da Støstad startet på doktorgraden, hadde hun egentlig håpet på å kunne fortsette i akademia etter disputasen. Men da tiden var inne for å ta et valg, var fast jobb viktigere. Hun hadde søkt litt på postdoktorstillinger mot slutten av doktorgraden. Men alle innebar korte kontrakter i utlandet, med tilhørende usikkerhet.
Det åpnet seg riktignok en fireårig postoktorstilling i forskergruppen hun hadde vært i. Men hun innså at det ville vært fire år med akkurat samme type forskning. Hun ville ikke fått mer kompetanse på andre felt, bare blitt mer spesialisert. Sannsynligvis ville den gitt noen større sjanse for fast jobb i akademia. Og det ville blitt enda vanskelige å få en god jobb utenfor akademia, konkluderte hun.
– Så hva gjør man da? Det virket veldig skummelt å leve med den usikkerheten i fire år til, sier hun.
Kjersti Lohne representerer de midlertidig ansatte i universitetsstyret ved UiO. Hun forstår godt at folk vraker akademia til fordel for fast jobb.
– Dette rammer jo folk i en alder der mange ønsker å etablere seg, med både hus, små barn og det ene med det andre. At folk trenger stabile jobbforhold, har jeg veldig forståelse for.
Selv har hun vært midlertidig ansatt i ti år.
– En skulle jo selvsagt ønske at en hadde fast jobb. Men samtidig er en bevisst på at akademia er en merittbasert sektor. Alle kan ikke – og ønsker nok heller ikke – å få fast jobb i akademia.
Hun opplever at folk takler usikkerheten og presset ulikt.
– Men at folk har lyst på mer stabilitet i jobbhverdagen, er nok gjennomgående. Arbeidshverdagen blir også preget av konkurranse, og noen vil nok trives bedre i en sånn setting enn andre, sier hun.
For biolog Hanna Nyborg Støstad endte det med at hun søkte på en stilling fagrådgiver i Naturnvernforbundet, som hun fikk. Her trives hun godt.
– Det var en fast stilling. Jeg kunne får masse erfaring og det åpnet mange nye dører, og jeg får bidra helt konkret til å ta vare på naturen her og nå. Og jeg slipper hele det karreieremaset om å være best hele tiden, sier hun.
NIFU-undersøkelsen tyder på at doktorene som har fått jobb utenfor akademia trives bedre enn de som blir. Doktorer i akademia er mindre fornøyde med arbeidsmengde, muligheter for fast stilling, lønn og balanse mellom arbeid og fritid enn doktorer i andre sektorer. Og doktorene i akademia oppga disse faktorene som viktige.
Støstad har varierte arbeidsoppgaver. Hun skriver kronikker, jobber med høringsuttalelser og har møter med forvaltningen.
Men som NIFU-rapporten viser, opplever de færreste doktorer utenfor forskningssektoren at de egentlig hadde trengt en doktorgrad til å gjøre arbeidsoppgavene sine.
Det gjelder også Støstad.
– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg føler jo at jeg får brukt ting jeg lærte, som å skrive godt og gjøre et grundig arbeid. Men jeg tror jeg kunne gjort en god jobb i den stilingen uten doktorgrad. Det er bare jeg som har doktorgrad her, de andre gjør en god jobb de også, sier hun.
Likevel mener hun det er en fordel
– Ja, man får et litt annet forhold til kunnskap. Hva som er god forskning, gode kilder og hva man kan stole på av data. Så jeg føler ikke at det er bortkastet.
Støstad kjenner folk som har gått mange år i midlertidige stillinger, for så å innse at det ikke er plass i akademia videre. Flere har slitt med å finne faste, relevante stillinger. Det var ikke fristende for henne.
– Du begynner å nærme deg 40 år og må skape deg en karriere et annet sted. Og du kan for eksempel ingen ting om forvaltningen. På den ene siden er du veldig overkvalifisert. På den annen side kjenner du ikke systemene der, så du begynner på en måte på nytt.
Støstad synes det er synd at jobbusikkerhet skremmer vekk folk fra å satse på en karriere i akademia. Det fører til at en bestemt type mennesker blir igjen, tror hun.
– Det er kanskje de som er mest risikovillige og konkurransevillige som blir igjen. Og de som har en økonomisk bakgrunn som gjør at du har muligheten til å ta de valgene, for eksempel en ressurssterk familie som støtter deg. Mens de som er opptatt av stabilitet, omsorg og å stifte familie, blir selektert bort. Da mister man perspektiver og mangfold, sier hun.
Selv har hun ikke barn.
– Men jeg har kanskje lyst på barn i løpet av de neste ti årene. Å skulle finne seg en kjæreste og få barn i en periode man jobber midlertidig og flytter mye rundt, er vanskelig. Å si til en potensiell kjæreste at du gjerne vil ha et stabilt forhold, men at du skal flytte til utlandet om to måneder, fungerer dårlig, sier hun.
– Dette er nok særlig utfordrende for kvinner, blant annet fordi de rent biologisk ikke kan vente med å få barn til senere i livet.
Universitets- og høyskolesektoren har fått mye kritikk for den høye midlertidigheten. Mye skyldes at forskning er prosjektbasert. Når prosjektet er over og pengene er brukt opp, er arbeidsforholdet over.
– Man jobber veldig for å få ned midlertidighetstallene. På den annen side jobber man også for å få mer ekstern finansiering med midlertidige kontrakter. De to ambisjonene kan stå i et motsetningsforhold til hverandre, sier styremedlem Kjersti Lohne ved UiO.
Men Hanna Nyborg Støstad kjøper ikke helt forklaringen på den høye midlertidigheten.
– Det er jo på et vis litt «bruk og kast». Man har folk ansatt når man har et prosjekt. Og så slipper man dem når prosjektet er over, uten å ta noe større ansvar for dem. Andre bedrifter har også prosjekter. Men der må man gi folk en fast stilling, for der gjelder arbeidsmiljøloven, sier hun.
– Akademia bør kunne klare å leve etter de samme reglene, i hvert fall i mye større grad, mener Støstad.
Kilde: Doktorgradsundersøkelsen 2019, NIFU
Les også:
