Ph.d.-er dropper forskerkarriéren på grunn av usikre arbeidsforhold. Men i andre jobber føler mange seg overkvalifisert.

Ph.d.-er dropper forskerkarriéren på grunn av usikre arbeidsforhold. Men i andre jobber føler mange seg overkvalifisert.

Av Jørgen Svarstad

Publisert 22. september 2020

Høy midlertidighet og lav lønn er de viktigste grunnene til at folk med doktorgrad søker seg vekk fra forskning. Men når de får jobb i andre sektorer, sier flertallet at de egentlig ikke hadde trengt en doktorgrad.

Det var ikke uten motforestillinger at kriminolog Annica Allvin (30) takket ja da hun fikk tilbud om til en stipendiatstilling på Politihøgskolen tidligere i år. Riktignok trives hun veldig godt i akademia. Hun har alltid tenkt at hun passer til forskning. Samtidig visste hun godt at dette ikke er den tryggeste karrieren du kan velge.

I en kronikk i Khrono har hun fortalt at hun fikk applaus og gratulasjoner, men de skeptiske spørsmålene haglet også: «Skal du virkelig velge en så usikker fremtid?» «Er forskning verdt et liv med midlertidighet?».

Antall som avlegger doktorgrad i Norge øker stadig. Aldri før har det blitt gjennomført flere disputaser enn i 2019. Da forsvarte 1583 personer doktorgraden sin.

Men hvordan går i arbeidslivet det med dem som tar doktorgrad?  I en ny undersøkelse har forskningsinstituttet NIFU spurt de som disputerte ved en norsk høyskole eller et universitetet i årene 2013-2015.

Fire til seks år etter disputasen jobbet litt under halvparten ved universiteter og høyskoler (35,7%) og forskningsinstitutter (14%).

Men hvorfor valgte resten å jobbe andre steder?

Det viser seg at mange har de samme motforestillingene som Annica Allvin.

For da de ble spurt om årsakene, var usikre ansettelsesforhold den hyppigst nevnte forklaringen:

  • 38,1 prosent oppga usikre ansettelsesforhold (midlertidighet etc.) som forklaring.
  • 34,7 prosent oppga som forklaring at lønnsbetingelsene og ved universiteter, høyskoler og institutter ikke var konkurransedyktige.

Flere svaralternativer var mulig.

– Dette tyder jo på at fast stilling er viktig for folk, og jeg tror disse folkene mer opptatt av fast stilling enn veldig høy lønn. Mange som akkurat er ferdig med doktorgraden er jo også i en etableringsfase. Det er mange ting som skjer akkurat da, og trygghet i arbeidet er sikkert viktig, sier Rune Borgan Reiling, en av forskerne bak rapporten.

Blant dem som ikke jobbet ved universiteter, høyskoler og institutter, var ansatte privat sektor den største gruppen (19,1%), etterfulgt av universitetssykehus (16%) , øvrig offentlig sektor (7,4%) og til slutt helse- og sosialsektoren (4,7%).

– Jeg håper jeg fortsetter i akademia

Da doktorene i undersøkelsen ble bedt å vurdere hvor fornøyde de var ulike aspekter av stillingen sin, var «muligheten til å få fast stilling» det de var mest tilfredse med. Dette rangerte over både «muligheten til å benytte sin kompetanse» og «muligheten til å forske».

Annica Allvin starter som stipendiat i januar. Hun skal se på såkalte forutseende algoritmer i politiet, som for eksempel skal kunne forutse hvor det er sannsynlig at kriminalitet kan skje, og undersøke om slike algortimer er treffsikre og relevante for norsk politi.

Om hun kommer til å fortsette i akademia etter doktorgraden, vet hun ikke. Alternativer kan være analytikerstillinger i Politidirektoratet og Politietaten.    

Annica Allvin jobber allerede på forskningsavdelingen på Politihøyskolen i en midlertidig stilling. Men hun har lyst til å forske selv, ikke bare tilrettelegge for andres forskning. Foto: Jørgen Svarstad

– Jeg håper jeg fortsetter i akademia, men det spørs om jeg trives med usikkerheten og all søknadsskrivingen. Mye i akademia bygger jo på at man må søke på nye prosjekter og nye midler. Og det er litt avhengig om det åpner seg en postdok-stilling og om det passer med livet mitt da, sier Allvin.

I undersøkelsen sa også 22,8 prosent at de ikke jobbet i universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren) og instituttsektoren på grunn av publiserings- og finansieringspress.

Hadde ikke trengt doktorgrad

Men ved å velge trygghet og god lønn, gir du trolig avkall på noe annet. For doktorer som jobber utenfor utdannings- og forskningsinstitusjonene*, opplever ofte at de ikke får brukt kompetansen sin fullt ut.

Blant disse var det nemlig kun én av fem som mente at arbeidsoppgavene deres krever doktorkompetanse.

Flertallet av doktorene ved utdannings- og forskningsinstitusjoner mente derimot at arbeidsoppgavene krevde doktorgrad.

NIFU-forskerne skriver:

«Resultatene i rapporten tyder altså på at doktorene opplever at valget mellom en karriere i eller utenfor universitets- og høgskolesektoren, er et et valg mellom usikre arbeidsforhold og bedre muligheter til å benytte kompetansen sin.»

Rune Borgan Reiling ved NIFU utdyper:

– Det ser ut som man velger en midlertidig stilling fordi man får muligheten til å forske, og at man aksepterer usikkerheten –  at man ikke helt vet hva man skal gjøre om fire år – mot muligheten til å fordype seg

Derimot mente over halvparten av doktorene  som ikke jobber ved utdannings- og forskningsinstitusjoner at det en fordel å ha doktorgrad i arbeidet sitt. Det ser ut som disse mener at arbeidsoppgavene deres krever «noe midt imellom doktorgrad og mastergrad», skriver forskerne.

Men de skriver også:

«Både i Norge og internasjonalt har det lenge eksistert en oppfatning om at doktorgradsutdanningene er for spesialiserte og i for liten grad innrettet mot å dekke kompetansebehov utenfor utdannings- og forskningsinstitusjonene. Vi finner delvis støtte for dette.»

Tror ikke det var doktorgrad som skulle til

Allvin er heller ikke så sikker på hvor nødvendig det er med doktorgrad utenfor akademia. Selv søkte hun på en jobb i analyseseksjonen i Politidirektoratet, som hun nesten fikk.

– Det kan hende jeg hadde blitt innstilt som nummer én hvis hadde hatt doktorgrad, men jeg tror egentlig ikke det. Det handlet mer om typen analyse de etterspurte, sier hun.   

Hun fortsetter:   

– Hvis du skal jobbe spesifikt med noe du har jobbet med i doktoravhandlingen din, er det nok en fordel. Men hvor mange sånne jobber det er, vet jeg ikke. Jeg kan tenke meg at du får en spisskompetanse til å gå videre i akademia, mens i andre sektorer må du være litt heldigere hvis du skal treffe akkurat.

Mest midertidighet og dårligst betalt ved universiteter og høyskoler

Når Allvin og andre er bekymret for jobbusikkerheten i akademia, er ikke det tatt ut av løse luften.

For blant dem som jobber i UH-sektoren, var én av fire midlertidig ansatt fire til seks år etter disputasen, ifølge NIFUs rapport.

Og selv når man ekskluderer postdoktorstillingene, er midlertidigheten fortsatt på nesten 15 prosent. Det er nesten dobbelt så høyt som i resten av arbeidslivet.

Til sammenligning er midlertidigheten blant doktorer i privat sektor på 4,2 prosent.

Universitetene og høyskolene er også den sektoren der doktorene tjener dårligst. Her tjente de i snitt 646 000 kroner i året. Doktorer i helse- og sosialsektoren og ved universitetssykehusene tjente best, med over 860 000 kroner i årslønn.

I rapporten skriver NIFU-forskerne at den «den vedvarende, relativt høye andelen midlertidige stillinger i universitets- og høgskolesektoren såpass lenge etter disputas noe man bør vurdere om er formålstjenlig.»

At så mange velger bort forskning på grunn av høy midlertidighet, kan føre til at man går glipp av talenter, mener de.

«Det kan innebære at utdannings- og forskningsinstitusjonene mister talenter eller sitter igjen med en selektert gruppe forskere som aksepterer midlertidige kontrakter. Både motivasjon, økonomi og risikovillighet kan ha betydning for hvem som aksepterer midlertidige ansettelsesforhold», heter det i rapporten.

*Med «forsknings- og utdanningsinstitusjoner» mener NIFU universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter og universitetssykehus. De som jobber andre steder, har de plassert i kateogoriene «privat sektor», «offentlig sektor» «og «helse- og sosialsektoren».

Fakta om doktorene:

  • 96,4 % oppga at de var i arbeid fire til seks år etter disputasen.
  • Blant doktorene som arbeider i Norge, svarte to av tre at de er ansatt ved norske utdannings- og forskningsinstitusjoner, altså enten i universitets- og høgskolesektoren (36%), instituttsektoren (14%) eller ved et universitetssykehus (16%).
  • Resten jobbet i privat sektor (19%), (øvrig) offentlig sektor (7,4%) og helse- og sosialsektoren (4,7%).
  • Flest midlertidige (inkl. postdoktorer) var det i UH-sektoren (24,3%), etterfulgt av universitetssykehus (18,1%), helse- og sosialsektoren (16,2%), offentlig sektor (7,1%) og privat sektor (4,2%).
  • Doktorer i helse- og sosialsektoren hadde høyest årslønn (864 278 kr), etterfulgt av doktorer ved universitetssykehus (864 278 kr), i privat sektor (825 720 kr), i instituttsektoren (720 101 kr), i offentlig sektor (701 265 kr) og i universitets- og høyskolesektoren (646 564 kr).
  • Doktorene sier de i snitt jobber i underkant av 44 timer i uken. Det er ingen signifikante forskjeller mellom sektor eller fagområde.
  • Undersøkelsen ble rettet mot alle som disputerte for ph.d. ved universitet eller høyskole i 2013-2015. Blant de 4 323 doktorgradsutdannede svarte 51,5 prosent på spørreskjemaet.

Kilde: Doktorgradsundersøkelsen 2019, NIFU

Les også: