Av Julia Loge
Publisert 12. mars 2025
En sen vårdag i 2019 åpnet en nyoppusset Aula for å hylle fullførte doktorgrader. De siste månedene hadde 68 kandidater levert doktorgraden sin, holdt prøveforelesninger og bestått disputaser ved Universitetet i Bergen (UiB).
Nå var mange av dem klare for en høytidelig og myldrende akademisk prosesjon mellom fotograferende foreldre og smilende partnere, til tonene fra UiBs egen promosjonsfanfare. Ett og ett navn ble lest opp, doktorgradsarbeidene presentert og diplomer delt ut.
De 40 som deltok i denne seremonien, føyer seg inn i rekken av de 1583 som fullførte en doktorgrad i Norge i 2019. Seks år seinere, våren 2025 skal en regjeringsoppnevnt ekspertgruppe vurdere om antallet som tar doktorgrad i Norge, samsvarer med behovet for forskningskompetanse i Norge.
Hva gjør disse 68 kandidatene fra UiB nå, seks år etter talene og trombonetonene i aulaen?
På doktorgradspromosjonen stiller kandidatene fra Det humanistiske fakultet med blå vinge på de svarte kappene.
De var 8 kandidater i dette kullet, og i dag jobber 6 av dem ved universiteter og høyskoler. 5 av dem har fått faste vitenskapelige stillinger.
Ingrid Nestås Mathisen er én av dem, og hun er takknemlig for en omlegging et helt annet sted i studiesystemet.
Både Ingrid Nestås Mathisen (t.h.) og Inga Undheim (t.v.) er førsteamanuenser på HVLs lærerutdanning. Guro Sandnes (midten) er seniorrådgiver i HK-dir. Foto: Thor Brødreskift / UiB
– Jeg ble ferdig samtidig som grunnskolelærerutdanningen ble utvidet til et femårig masterprogram. Akkurat da var det vindu der det ble lyst ut faste stillinger. Å få fast jobb i universitets- og høyskolesektoren er ikke en selvfølge, og det visste jeg jo. Det var en bekymring jeg hadde som stipendiat, for universitetet er preget av mye midlertidighet. Det var vanskelig å tro at det skulle være muligheter for faste stillinger i den andre enden.
– Omleggingen var heldig for min del, og det er et privilegium å komme inn i fast stilling. Det gjelder flere humanistiske fag, som engelsk, historie og norsk. Først jobbet jeg to år på NLA Høgskolen, for jeg fikk fast stilling der før disputasen. Jeg er vestlending, så jeg ville være her og har bare søkt jobber i Bergen.
– Jeg har det veldig bra her på HVL. Vi er et stort fagmiljø, det er 30–40 ansatte i norskseksjonen, og jeg får drive med det jeg vil, for jeg får forske og undervise. Litteraturundervisning for lærerstudenter er veldig meningsfylt.
Den største gruppen på promosjonen var de med rød vinge, 25 i alt: leger, farmasøyter, sykepleiere og jordmødre med ferske doktorgrader fra Det medisinske fakultet.
Når universitetssykehusene regnes med, jobber 19 av dem i forskningsinstitusjoner. Grethe Åstrøm Ueland er én av fem overleger.
Foto: Thor Brødreskift / UiB
– Sammenlignet med mange i dag begynte jeg litt seint med doktorgrad, men jeg var motivert av problemstillingen, ikke bare av å forske for å forske. Underveis ble det tydeligere for meg at dette var noe jeg ville drive med videre.
– Jeg har brukt doktorgraden som et springbrett videre. Etter doktorgraden fortsatte jeg å forske på det samme området og begynte som postdoktor i 50 prosent rett etter disputasen, samtidig som jeg jobbet som overlege. Ønsket om å forske videre modnet ytterligere, og jeg ble veldig motivert til å fortsette. Jeg var ferdig som postdoktor i 2024, men jeg har fått et nordisk karrierestipend og fortsetter med 50 prosent forskning og 50 prosent legepraksis.
– For leger er dette kjempevanlig, vi driver mye med klinisk forskning og vil gjerne være der pasientene er. Da ser vi hvor det trengs forskning, og så søker vi prosjekter relatert til det. Nå har jeg også ansatt en ph.d.-stipendiat, og jeg har utvidet feltet jeg forsker på, til stoffskifte og diabetes, men det er de samme metodene.
Grønn vinge er for doktorandene fra Fakultet for naturvitenskap og teknologi.
Disse 20 kandidatene er de mest mangfoldige. Elleve er fra andre land enn Norge, doktorgradene spenner fra dataanalyse til oppdrettsnæring, og i dag er de spredd ut over forskningsinstitusjoner, privat næringsliv og offentlig sektor. Her er også de som har slitt mest med å finne veien videre etter doktorgraden, og det gjelder særlig stipendiater fra land i Afrika og Asia som har blitt værende i Norge.
Sumaira Bilal har flyttet til Tromsø for å få jobb, men det tok tid å komme så langt.
Foto: Thor Brødreskift / UiB
– Jeg har fortsatt blandede følelser, for jeg trodde aldri at det skulle ta meg så lang tid å få en ny jobb. Det var virkelig utfordrende å gå hjemme og søke jobber uten å få napp.
– For å få jobb etter doktorgraden er det en fordel å ha et bredt nettverk og være godt integrert i forskningsmiljøet. Jeg hadde imidlertid ikke så stort nettverk utenom veilederen min. Vi var et kjempegodt team og jobbet tett sammen, men der andre kanskje deltar i større samarbeid og har mange fellespubliseringer, hadde jeg hovedsakelig egne artikler. Kanskje er det også kulturelle forskjeller i hvordan man presenterer seg – jeg har en mer ydmyk tilnærming under jobbintervjuer. Med mer erfaring kommer også mer selvtillit når man søker nye stillinger. Men når du søker jobber uten å få dem, kan det påvirke selvtilliten.
– Jeg kom ikke til Norge for å ta doktorgrad – jeg har vært her i 14 år og er nå norsk statsborger. Jeg jobber innen immunologi, og arbeidsmiljøet var internasjonalt med engelsk som arbeidsspråk. Jeg prøvde å lære norsk, men siden prosjektet mitt bare varte i tre år, måtte jeg holde fullt fokus på det. Men det er vanskelig å bli fullt integrert når man ikke snakker språket. Selv om norske kolleger kan være veldig hyggelige og profesjonelle, opplever jeg det utfordrende å etablere dype vennskap.
– Jeg disputerte i februar 2019 og jobbet deretter seks måneder som labingeniør i samme forskningsmiljø. I 2022 fikk jeg en postdoktorstilling her i Tromsø, og flyttet hit med mannen min. Den stillingen er ferdig i år, og nå søker vi i forskningsgruppen om nye midler. Hvis vi får støtte, blir mannen min og jeg boende her, men hvis ikke søker jeg andre steder og drar dit jobben tar meg. Jeg vil gjerne bli i Norge – det er utfordrende å flytte til nye land. Jeg håper på Oslo eller Bergen. Tromsø er pent, men vi har venner og familie i Bergen. Hvis jeg får velge, vil jeg kanskje heller jobbe i næringslivet med bedre lønnsbetingelser. Men tiden vil vise hva som skjer. Verken ph.d. eller postdoktor er faste stillinger, og denne usikkerheten i forskningen kan være tøff å håndtere. Samtidig er livet generelt preget av usikkerhet, så man må bare gjøre det beste ut av det.
Da tidligere forskningsminister Oddmund Hoel presenterte nyheten om at en ekspertgruppe skal vurdere arbeidsrelevansen for doktorgradsutdannede, sa han at flertallet av dem som finner jobber utenfor akademia, «seier at arbeidsoppgåvene deira ikkje krev ei utdanning på doktorgradsnivå og dei opplever at dei ikkje får utnytta kompetansen sin».
De 68 fra UiB viser at både offentlig og privat sektor er mangslungen.
Offentlig sektor er samfunnsøkonomen som jobber i Konkurransetilsynet, og meteorologen ved Meteorologisk institutt, men også seniorrådgivere i statlige organer som ikke har like tydelige bånd til doktorgradsutdanningen.
I privat sektor er det flere som har relevante, faglige lederstillinger i næringslivet.
Hallgeir Sirevaag forteller at han bruker kunnskapen fra doktorgraden, om enn ikke selve forskningen.
Foto: Thor Brødreskift / UiB
– Det var litt tilfeldig at det ble doktorgrad etter mastergraden. Arbeidsmarkedet utenfor akademia var dårlig, og jeg trivdes godt i forskningsmiljøet, så jeg fortsatte med doktorgrad og postdoktorstipend. Etter det gikk jeg over til Multiconsult, mye på grunn av midlertidigheten og uforutsigbarheten i akademia.
– Det er en omstilling å gå til næringslivet, men jeg synes det har vært veldig positivt at det i mye større grad er et fellesskap. Du jobber sammen med andre om felles ting. Jeg hadde 13 fine år på UiB, men det er en annen måte å jobbe på. Som postdoktor ble jeg sittende mye alene. Det var under pandemien, og jeg ble lei, rett og slett. Nå har jeg akkurat flyttet til Haugesund, men det er samme firma, og jeg trives godt.
Privat sektor er også de som har valgt helt andre veier og å følge personlige overbevisninger.
Alexandra Vik kunne deltatt på doktorpromosjonen med oransje vinge for Det psykologiske fakultet, men hun var av dem som ikke deltok. I dag kombinerer hun erkjennelsene fra forskningen sin med egne erfaringer og har startet egen virksomhet.
Foto: Paul S. Amundsen
– Jeg husker jeg satt hjemme og leste en notis om master i nevrovitenskap, og visste med en gang at dette skulle jeg gjøre. Jeg flyttet til Trondheim, og ved NTNU skulle jeg skrive en semesteroppgave om Alzheimers sykdom. Jeg fikk en fantastisk veileder, som lyttet til meg, slik at jeg kunne reflektere rundt endringer jeg hadde begynt å se hos pappa. Jeg lurte på om det var demens, men var veldig usikker på om jeg kunne stole på det jeg la merke til. Det var ikke en lett prosess, men da jeg var ferdig med mastergraden, hadde han fått diagnosen. Tilbake i Bergen ble jeg med i et aldringsprosjekt ved UiB, der jeg tok doktorgrad i MR-bilder og endringer i hjernen ved normal aldring. Det var ikke fordi pappa hadde demens, jeg var veldig fasinert av MR og hjernen. Etter hvert merket jeg at jeg egentlig alltid har vært opptatt av det mellommenneskelige, hvordan vi kan samhandle godt og gjøre gode valg både for oss selv og for hverandre.
– Jeg så hvor godt det var for meg og pappa å få en tidlig diagnose. Du kan ikke egentlig forberede deg, men vi fikk på en måte litt mer tid. Overgangene og usikkerheten ble litt mer skånsom. Og forskningsmessig er det utrolig viktig med tidlig diagnose. Derfor var jeg helt sikker på at jeg ville jobbe videre med tidlig prediksjon av Alzheimers sykdom, og søkte om midler til et postdoktorprosjekt. I dette prosjektet inkluderte vi blant annet et selvrapporteringsskjema for pårørende, og resultatene overrasket. Selv små endringer i hvordan personer med mild kognitiv svikt fungerer i dagliglivet, rapportert av pårørende, var viktig for prediksjon av sykdommen. Resultatene fikk meg til å undre over hva som skjer når vi faktisk setter oss ned og lytter forbi overdrivelse og undervurdering. Igjen fikk jeg vissheten – jeg vet ikke hvilket ord jeg skal sette på det – om at jeg ville bidra på en annen måte enn tidligere, ved å løfte samhandlingsevne, nærvær og tilstedeværelse.
– Den spiren, vissheten om at jeg ville bidra på en annen måte, kom helt på slutten av postdoktorprosjektet. Jeg hadde ikke helt ord på det og visste ikke hvilken form det kom til å ta. Slutten på postdoktor-perioden var også de tre siste månedene av pappas liv, og jeg var sykemeldt. Det var vondt å se han lide, og oppleve at man ikke strekker til. Sykemeldingen gav meg mulighet til å lytte til undringen. Gjennom de 16 årene han hadde denne sykdommen, møtte jeg noen eksistensielle, fundamentale spørsmål. Hvem er vi når alt endrer seg? Jeg kunne synes at det var vanskelig å føle kjærlighet når hans personlighet endret seg. Det var vondt, for vi hadde vært så nære.
– Som pårørende kjente jeg at selv om jeg hadde mye kunnskap, og iallfall evnen til å tilegne meg kunnskap, om hva som skjer i hjernen, om medisiner, og om hvordan møte personer med demens, kom jeg til kort.
– Over halvparten av dem som er pårørende til personer med demens, altså over 200 000, får en eller annen form for stressreaksjon. Nå driver jeg et relasjonelt pårørendeprogram som jobber med å forebygge den psykososiale belastningen knyttet til det å være nær noen med en demenssykdom. Jeg fikk etableringsstøtte fra Nav og oppstartsveiledning fra Etablerersenteret. Det er en fantastisk mulighet til å ta kurs og få veiledning når man skal gjøre noe helt nytt. ConnectDems program er tilrettelagt for å støtte og styrke de pårørende og skape et rom for refleksjon og ny kunnskap sammen med andre pårørende, slik at man lettere kan navigere i utfordrende tider.
I arbeidet med arbeidsrelevans er regjeringen også opptatt av at mange av ph.d.-studentene kommer fra utlandet. «For Noreg er det derfor viktig å behalde så mange som mogleg av dei ressursane vi har investert i», sa Oddmund Hoel i januar, mens han fortsatt var forskningsminister.
Av de 25 med opprinnelse utenfor Norge har 14 reist videre. Flere av dem fra land i sør har fått lederstillinger ved universiteter i hjemlandet, blant annet er det to instituttledere i Uganda.
I gruppen er det også fire europeere som jobber som postdoktor i land i Europa. Én av dem er Henrik Sadatzki, og i likhet med flere andre Forskerforum har snakket med, framhever han kontakten han fortsatt har med norske fagmiljøer.
Foto: privat
– For tiden er jeg i min tredje postdoktorstilling. Siden jeg har valgt disse stillingene, kan man vel si at denne mobiliteten var et valg, drevet av tilgjengelige jobber i spennende prosjekter, men også interessante steder.
– Jeg kom til Bergen i april 2015 for å jobbe med doktorgradsprosjektet mitt, som var en del av et stort, tverrfaglig ERC-prosjekt. Dette var uten tvil den mest spennende stillingen jeg søkte på, og det å flytte til Norge virket som en veldig verdifull opplevelse for meg, etter å ha reist og gått i fjellet i Norge en gang tidligere.
– Jeg utelukket ikke muligheten for å bli i Norge etter doktorgraden. Jeg sendte faktisk inn en søknad til Forskningsrådet for å få mobilitetsstipend og finansiere min egen postdoktorstilling i 2018, men dessverre lyktes jeg ikke.
– Samtidig søkte jeg en stilling ved Australian National University i Canberra, som jeg startet i med glede i april 2019. Så ble datteren vår født, vi tilbrakte et halvt år på landsbygda i Nord-Spania under korona-nedstengingen, og deretter flyttet vi til Tyskland, omtrent en times kjøretur fra hjembyen min. Siden da har partneren min og jeg forsket ved Alfred Wegener Institut i Bremerhaven og ved MARUM ved Universitetet i Bremen.
– 1. mars skal jeg faktisk tilbake til Bremerhaven til en stilling i et nytt ERC-prosjekt. Der deltar også mange norske kolleger som jeg kjenner fra tiden i Bergen.
Det er også elleve som har blitt værende. Blant dem er det to postdoktorer, to overleger og to førsteamanuenser.
James Hathaway er én av dem, og i likhet med Sumaira Bilal har han blitt norsk statsborger. Han er også en av de to som stilte til promosjonen med Det samfunnsvitenskapelige fakultets lilla vinge.
Foto: Paul Sigve Amundsen
– Jeg var kaffenerd, og etter bachelorgraden tenkte jeg: «Wow! Tenk om jeg kan bli masterstudent i en europeisk by, jobbe deltid som barista, live the dream …» Min kone hadde en venn i Kristiansand, og ved Universitetet i Bergen er det noe som heter Bergenskolen, en egen tilnærming til offentlig administrasjon med mye organisasjonsteori. Jeg søkte om Fulbright-stipend, og selv om jeg ikke fikk det, bestemte vi oss for å kjøre på og flytte.
– Tanken var i første omgang å ta en mastergrad i Norge, kanskje en ph.d. i Storbritannia eller et annet sted. Men under mastergraden kontaktet veilederen min meg om en utlyst stipendiatstilling, og jeg syntes det var fristende. Vilkårene som stipendiat i Norge er bedre enn i andre land. Så ble sønnen min født, og etter noen måneder på ph.d. tok jeg pappaperm! Som amerikaner tenkte jeg: «Er det mulig å få dette?» Og det er ikke et problem om du må gå tidlig fra jobb for å hente barnet. Den andre sønnen min ble født noen år senere, da var vi inne i både utdanningssystemet og velferdssystemet.
– I slutten av stipendiatperioden hadde vi vært her i sju år og kunne søke om norsk statsborgerskap. Jeg hadde begynt å lære språket, det var veldig dårlig, men jeg følte meg hjemme, og jeg trivdes så godt i Norge. Så jeg og konen min søkte og ble norske statsborgere. Det er alltid et spørsmål om identitet. Jeg begynner å føle meg mer og mer norsk. Hver gang jeg reiser tilbake til USA, er jeg litt mer fremmed der. Jeg har også en følelse av at når jeg sier at jeg kommer fra USA, er jeg ikke så fremmed her. Nordmenn har reist til USA, de har til og med en onkel som bor i Minnesota. Det kan dessverre være litt vanskeligere for dem som kommer fra det globale sør. Det er ikke rettferdig.
– Jeg har veldig lite kontakt med amerikanske akademiske miljøer, ikke noe mer enn de fleste norske førsteamanuenser og professorer. Dessverre. Det kan hende at jeg drar på forskningsopphold i USA eller Storbritannia. Men vi kommer tilbake. Så om seks år finner du meg helt sikkert akkurat her. Hadde vi ikke vært statsborgere, kan det hende vi måtte ha søkt på ny om opphold etter ett år i utlandet. Men det viktigste er egentlig å være en del av samfunnet, å kunne stemme og delta. Det er ikke bare en jobb, det er resten av livet også. Jeg jobber også frivillig som barista i lokalmiljøet der jeg bor på Landås.
– For å være en del av samfunnet er språket viktig. Det er flott å ha muligheten til å snakke norsk, ikke bare i klasserommet, men i kantinen også, slik at folk som sitter rundt meg, ikke føler at de må bytte over til engelsk. Samtidig med mastergraden tok jeg norsk 1, og under ph.d. tok jeg et par kurs til, så på papiret hadde jeg B2-norsk. Men jeg kunne ikke norsk. Jeg kunne snakke i butikken og si «Vil du ha enkel eller dobbel cappuccino?» på jobb. Etter doktorgraden begynte jeg som forskningsrådgiver på NLA Høgskolen. De sa at jeg måtte snakke norsk for å få jobben, for norsk er det administrative språket på NLA. Og det ville jeg gjøre. Så sendte HR-rådgiveren en e-post til hele staben i Bergen der det sto: «Du kan ikke snakke engelsk med James. Han vil lære norsk.» Det var så viktig i min læring i de to årene jeg jobbet på NLA. Jeg hadde fremdeles studierett ved UiB og kunne ta norsk på høyeste nivå. Så da jeg ble intervjuet for denne stillingen, kunne jeg ta hele intervjuet på norsk, og i går underviste jeg plutselig på norsk, selv om jeg hadde planlagt å ha forelesningen på engelsk.
