Stipendiater og postdoktorer mest frustrert over korona-arbeidssituasjon
Annonse
Annonse

Stipendiater og postdoktorer mest frustrert over korona-arbeidssituasjon

Av Julia Loge

Publisert 7. januar 2021

Susanne Normann jobber med doktorgradsinnspurten på en bærbar datamaskin på stuebordet.

I fjor vår skulle Ph.d.-stipendiat Susanne Normann fra Universitetet i Oslo reist til Brasil for å diskutere funnene og konklusjonene sine med deltakerne som hun hadde studert.

– Jeg prøver å være bevisst kolonialistiske dynamikker i forskning, da var det viktig og etisk riktig å kunne diskutere funn med deltakere og høre hva de synes, sier Normann, som forsker på klimapolitikk i urfolksområder, nærmere bestemt vindkraft i sørsamiske områder og biodrivstoff i Brasil.

Annonse

– Men den muligheten har forsvunnet med korona, fortsetter hun.

Først kom reiserestriksjoner. Etter hvert ble Brasil ett av de hardest rammede landene, og forskningsdeltakerne fikk helt andre prioriteringer enn videokonferanser med en norsk forsker. For Normann var dette en viktig del av metoden og de etiske forutsetningene for å forske på urfolksgrupper, og hun måtte endre opplegget sitt.

Det er hun ikke alene om. I en fersk undersøkelse blant Forskerforbundets medlemmer, svarte 83 prosent av stipendiatene og postdoktorene at de har blitt forsinket på grunn av koronatiltakene. Ti prosent svarte at prosjektet var blitt kritisk endret, mens 35 prosent var vesentlig forsinket og ytterligere 38 prosent var noe forsinket.

Fakta
Forskerforbundets undersøkelse av arbeidssituasjonen i UH-sektoren under koronapandemien
• Sendt ut til 10.000 medlemmer på 37 statlige og private universiteter og høyskoler
• 4883 svarte, tilsvarende 49 prosent av de som mottok undersøkelsen, eller 13 prosent av de samlede årsverkene i sektoren.
• Sendt ut i midten av oktober, svarfrist 5. november
• 612 stipendiater og postdoktorer svarte.

Mange er lite effektive på hjemmekontor

I likhet med Normann oppga én av tre av de som ble forsinket at de hadde måttet avlyse planlagte utenlandsopphold. Men den viktigste årsaken til forsinkelse, som hele to av tre oppga i Forskerforbundets undersøkelse, var ineffektivitet på hjemmekontoret. Det kjenner Normann seg igjen i.

– Jeg er ineffektiv, men ikke fordi jeg blir distrahert. Jeg har jobbet mye mer enn jeg pleier å gjøre, men internettet i bygården går saktere, den bærebare PCen går saktere. Jeg blir sittende og vente på at sider skal laste.

Spisestuebordet fungerer som arbeidsbord på Susanne Normanns hjemmekontor. Foto: privat.

I tillegg har selve pandemien krevd oppmerksomhet, og etterhvert også doktorgradens tidsfrist.

– Da blir handlingsrommet så lite, så jeg føler at kreativitet og forestillingsevne kollapser litt. Tankeprosessen føles som en kald, seig tyggis som du skal skrape opp fra asfalten. Det å skrive er retten og sletten vanskeligere. Og det er så lite bevegelse.

Blant andre årsaker til forsinkelser, oppga nesten halvparten i undersøkelsen at de ble hindret i å samle inn data, nær 40 prosent manglet tilgang til laboratorier og lignende. Én av tre har blitt forsinket på grunn av omsorg for barn. Mer enn hver fjerde har blitt forsinket på grunn av problemer hos essensielle partnere i prosjektet.

Usynlige stipendiater

I stedet for å diskutere med forskningsdeltakere i Brasil, ble Normann sittende på hjemmekontor i en liten leilighet på 36 kvadratmeter. Først sammen med en venn som hadde måttet reise hjem fra feltarbeid, og da sov Normann i den samme stuen som begge to brukte som kontor.

– Det var sosialt bedre, men intenst på grunn av plassmangel. Nå har jeg bedre arbeidsplass, men er helt alene, i likhet med mange andre. Vi mennesker er sosiale dyr, og det er klart at det å være så mye alene går ut over arbeidskapasiteten til mange av oss, sier Normann.

Forskerforbundet har spurt flere spørsmål om hvordan de ansatte opplever den nye arbeidssituasjonen. Stipendiatene og postdoktorene er generelt den gruppen som trives dårligst med den endrede arbeidssituasjonen. Det er den gruppen som har flest som er helt uenig i at de har fått tilstrekkelig oppfølging og blitt verdsatt.

Susanne Normann er stipendiat på UiOs Senter for utvikling og miljø.

Normann jobber på et relativt lite forskningssenter, men hun ser for seg at det er lett at stipendiater forsvinner i større miljøer, når de er de ferskeste ansatte og har de svakeste nettverkene.

– Man blir litt usynlige, selv om veiledere følger opp, så faller man ut som deltakende aktører på instituttet. Kanskje blir man ikke tatt med på ting som skjer, som for eksempel å skrive søknader. Men det er vanskelig å si, for man vet ikke hvordan det kunne vært, sier Normann.

Stipendiatene er også de som i størst grad sier at de fortsatt sitter på hjemmekontor. Men Normann skryter av arbeidsgiverne sine på det punktet, for i høst fikk stipendiatene komme til kontorene hver dag mens de andre ansatte fikk være til stede maks tre dager i uken.

Få har fått forlengelse

Stipendiater og postdoktorer har en egen forskrift som handler om ansettelse. Den åpner for at stipendiatene kan søke om forlengelse når noe uforutsett hindrer progresjonen. Men ifølge svarene i undersøkelsen er det bare 21 prosent av stipendiatene som mener at de er godt ivaretatt, og hele 30 prosent svarer «nei» på spørsmålet om de har fått forlengelse, mens 44 prosent har enten fått noe eller fått beskjed om å søke senere.

Til sammen er det 83 prosent som oppgir at de ikke hadde fått tilstrekkelig forlengelse for tapt arbeidstid som følge av pandemien. Dette tallet svært likt det Stipendiatorganisasjonene i Norges fant i en undersøkelse i fjor høst.

Normann skulle egentlig levert i desember, men har fått et par måneders utsettelse.

– Dette året har vært så lite forutsigbart i forhold til evne til å jobbe. Men det er så skjørt og vi vet ennå ikke hva vi går inn i. Det er viktig at instituttene ikke ser på dette som en avklart prosess, det kan hende at stipendiater som allerede har fått utsettelse trenger mer, men for min del tror jeg at det skal gå bra.

Når alt er over vil Normann fortsatt reise til Brasil, selv om doktorgraden må leveres før hun får diskutert med deltakerne.

– Jeg gleder meg til å kunne komme tilbake.

  • Les også: