Stipendiatene trenger korona-kompensasjon
Annonse
Annonse

Stipendiatene trenger korona-kompensasjon

Av Camilla Holm, doktorgradsstipendiat ved Oslomet og Ingvild Mageli, doktorgradsstipendiat ved UiT, på vegne av Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN)

Publisert 10. desember 2020

84 prosent av stipendiatene oppgir å ha blitt forsinket grunnet koronanedstengningen. Institusjonene må ta grep i dag, skriver Stipendiatorganisasjonene i Norge.

Dersom du mister 1–2 måneder eller mer av et treårig prosjekt, vil dette ofte ha store konsekvenser for resultatet, og i noen tilfeller er det usikkert om det i det hele tatt er mulig å ferdigstille prosjektet innen finansieringsperioden. Da landets universiteter og høyskoler stengte ned 12. mars 2020, opplevde mange midlertidige forskere at de ikke kunne fullføre arbeidet sitt. 7. desember 2020 publiserte Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN) sin rapport om korona-relaterte forsinkelser og muligheter for kompensasjon. Av de 790 som deltok i studien er 99 prosent enten postdoktorer eller stipendiater, og derfor bundet av en tidsbegrenset finansiering. Rapporten viser at 84 prosent av de som svarte har opplevd forsinkelser. Samtidig er det mange respondenter som opplever dårlige muligheter for å søke om blant annet forlengelse.

SiN er en paraplyorganisasjon for stipendiater og postdoktorer i Norge, og består av lokale medlemsorganisasjoner ved ulike UH-institusjoner over hele landet. Dette gjør at vi er blant dem som har mest førstehåndsinformasjon om hvordan det står til med de ferskeste forskerne i landet. Da vi fremdeles er i en pandemi, er ingen sak viktigere enn hvordan følgene av koronanedstengningen treffer en arbeidsgruppe som jobber på tidsbegrensede arbeidskontrakter, og hvor arbeidet forventes å bli gjort innenfor finansieringen de har til rådighet. Tall fra SSB viser at det kun er 50 prosent av stipendiatene som har fullført en doktorgrad etter fem år. Dette tallet alene gir grunn til bekymring, og siden det først er om et par år vi ser de virkelige konsekvensene av koronanedstengingen, må institusjonene ta grep i dag. Vi frykter allerede nå gjennomføringstallene som vil komme hvis ikke institusjonene snarlig håndterer pandemirelaterte forsinkelser på en rettferdig måte.

Annonse

Spørreundersøkelsen som ble gjennomført av SiN denne høsten gir en bred oversikt over stipendiaters situasjon under koronapandemien. Ikke overraskende oppgir majoriteten (84 prosent) av deltakerne i undersøkelsen at de er forsinket. Det er flere grunner til at deltakerne opplever forsinkelser. Spennet går fra konkrete grunner som manglende tilgang til lab og kontorer, til å ha boforhold som ikke er egnet for hjemmekontor. Mange opplever konkrete forsinkelser som begrensede muligheter til datainnsamling eller reiser. Men det er også viktig å rette fokus på mindre håndfaste, men minst like viktige konsekvenser knyttet til den psykososiale delen av å leve under en pandemi. Her rapporteres det om for eksempel nedsatt konsentrasjonsevne og stress relatert til det å håndtere en usikker jobbsituasjon som har blitt enda mer usikker. Enkelte uttrykker frustrasjon over det de opplever som manglende fokus på den mentale helsen til en allerede utsatt gruppe. Fra tidligere vet vi at stipendiater har forhøyet risiko for depresjon og mentale utfordringer (Levecque et. al, 2017), og dette taler for at tiden er overmoden for at institusjonene må ta den psykiske helsen til unge forskere på alvor. Når flere da opplever manglende kompensasjon fortsetter de å være forsinket når årsakene ligger utenfor deres kontroll. Som igjen fører til dårligere mental helse, og fort kan bli en selv-forsterkende ond spiral.

Og det er her skoen trykker mest. For villigheten hos institusjonene til å kompensere for forsinket produksjon eller tapt arbeidstid grunnet koronanedstengningen later til å være begrenset. Vårt inntrykk er at mange institusjoner gjør det vanskelig for midlertidige forskere å søke om forlengelse, og at vilkårene gjør det uklart for den enkelte å vite om de kvalifiserer for dette eller ikke. I undersøkelsen melder respondentene om blant annet mangelfull informasjon om den konkrete søknadsprosessen, snevre kriterier og uformelle oppfordringer om ikke å søke. Vi ser også at enkelte opplever at de ikke er en prioritet. Bare 44 prosent av de som er forsinket som følge av koronanedstengningen anser at de er kvalifisert for en utvidelse som kan dekke alt eller deler av arbeidstiden de har tapt.

Det er særlig respondenter fra NTNU og UiO som skiller seg ut som de mest pessimistiske og minst fornøyde. I en nylig publisert artikkel i Forskerforum fremkommer det at en stipendiat tilsatt ved NTNU, som til tross for stengt lab i to måneder, ikke fikk utvidet sin kontrakt da komiteen fant det vanskelig å forstå at vedkommende ikke kunne legge om arbeidet sitt i denne perioden. På den andre siden finner vi respondenter fra Oslomet – Storbyuniversitetet, hvor majoriteten opplever å ha fått god nok informasjon, og at de har kunnet søke og få forlengelser. Her har det også vært en sentralisert ordning, med sentrale midler satt av til å dekke forsinkelsene, men samtidig har også Oslomet langt færre midlertidige forskere enn de to store breddeuniversitetene NTNU og UiO og utgiftene til sentral forlengelse er deretter. Allikevel, tror vi at nøkkelen til suksess ligger i å behandle midlertidige forskere på tidsbaserte arbeidskontrakter likt uavhengige de ulike institusjonenes økonomi. Dette krever en sentralisert søknadsprosess og en nasjonal pott som dekker kontraktsutvidelse. Retningslinjene bør være slik at vinduet for lokale tilpasninger begrenses. Den overordnede agendaen til SiN er ikke å la de lokale institusjonene være den store stygge ulven, men å sørge for likebehandling av en allerede sårbar gruppe. Akkurat nå er vi først og fremst arbeidende mennesker som blir påvirket av en pandemi.

Det er viktig å trekke frem den enkeltes behov for tillit fra sin institusjon. Når en ung forsker oppgir at de er forsinket, så skal ikke dette tas opp som en sak av «mistenksomhetens byråkrati», hvor målet er å finne ut, etter snevre prinsipper, om det forskeren oppgir faktisk stemmer. Fra undersøkelsen ser vi en negativ sammenheng mellom rapportert tid mistet og suksessrate på søknader om forlengelse. Jo mer man har mistet, jo mer synker suksessraten for å få det kompensert. Et annet viktig moment i undersøkelsen var bakgrunnen for å ikke søke kompensasjon eller forlengelse. Hovedsvaret var tvil knyttet til hvorvidt søknaden ville bli innvilget. Dette handler ikke bare om penger, men også om tillit fra arbeidsplassen. Manglende tillit gir utslag i manglende institusjonell støtte.

Oppsummert så er det store forskjeller mellom de ulike institusjonene. Det er veldig bra at Universitets- og høyskolerådet (UHR) har kommet med nasjonale retningslinjer for institusjonene, men problemet oppstår når implementeringen delegeres til laveste nivå, særlig når det er nettopp dette nivået som bestemmer hva som telles som forsinkelse og hvor mye penger som kan brukes på å kompensere for tapt arbeidstid. Blant annet har det hos enkelte institusjoner være etablert konkrete tidsfrister for å søke, men dersom denne fristen var i mai eller juni er det ikke sikkert forskeren allerede da hadde full oversikt over konsekvensene. Ved å åpne for søknader etter dette vil kandidatene ha bedre oversikt over de konkrete innvirkningene, samtidig som institusjonen får et mer helhetlig bilde av koronapandemiens effekt på forskningen.

Rapporten viser at det ikke bare er stor fare for forsinkelser i forskningen, men at de reelle forsinkelsene påvirker hele institusjonens samfunnsoppdrag, det være seg utdanning eller forskning. Det er derfor viktig at man som institusjon systematisk adresserer både de håndfaste og mindre håndfaste årsakene til forsinkelse. For forskere på tidsbestemte kontrakter handler det om å bli ferdig før pengene renner ut, og institusjonene må derfor legge til rette for at de kan oppnå nettopp dette. Det skal ikke være de lokale fakultetene og instituttenes økonomi som avgjør om en kandidat skal få utvidet sin kontrakt. Det burde holde at det kom en pandemi og rotet det hele til med fullstendig nedstenging en periode.

Les også: