Ikke glem de unge forskerspirene!
LUKK
Annonse
Annonse

Ikke glem de unge forskerspirene!

Av Nils Hallvard Korsvoll, leder for Akademiet for Yngre Forskere, Ole Kristian Dyskeland, leder for Stipendiatforeningene i Norge (SiN) og Friederike Schäfer, kontaktpunkt for UHR i SiN

Publisert 18. juli 2023 kl. 18:04

Vi håper det fremdeles er rom for unge forskere, fra ulike land, også etter Ola Borten Moes varslede ekstreme oppussing av universitets- og høgskolesektoren.

I Forskerforum nr. 4 i april i år kunne vi lese om portugisiske José Cerca, som er postdoktor ved Senter for evolusjonær og økologisk syntese (CEES) ved UiO og som trives godt med å forske i Norge. Reportasjen handlet om internasjonal rekruttering og hvorvidt norske universitet og forskning er tjent med å utdanne en stadig større gruppe utenlandske stipendiater.

Ulike problemstillinger ble tatt opp, både kompetansebygging, -bevaring, kostnader, prioriteringer og arbeidsforhold i akademia og utenfor. Kjente tema, og alt henger som kjent sammen med alt. Derfor håper vi i Akademiet for yngre forskere (AYF) og Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN) at Ola Borten Moe og regjeringen ikke glemmer verdien og potensialet til unge, internasjonale forskere for Norge i deres forhastede ekstreme oppussing av sektoren.

Når man skal pusse opp er det en fordel å ikke bare tenke på detaljene man ikke liker hjemme, men også å tenke gjennom hvordan det skal se ut og brukes etterpå. For AYF og SiN er det to spørsmål vi mener Borten Moe og regjeringen må svare på når de nå skal begi seg ut på ekstrem oppussing: når (norske) studenter skal velge karrierevei, hva kan forskning tilby dem; og for de (internasjonale) som ønsker bli forskerspirer, hvorfor skal de forske for Norge?

Rekruttering og forskeryrket

Vi blir aldri leie av å sitere statsråden på at «vi går tom for folk før vi går tom for penger», derfor er rekruttering til forskeryrket fremdeles viktig. Særlig når Forskerforbundets medlemsundersøkelse «Jeg elsker å være forsker, men…» fra i fjor viste at en av tre fast vitenskapelig ansatte har vurdert å slutte i akademia og bare en av fem postdoktorer vil anbefale andre å bli forsker. Likeens fant NIFU-rapporten «En forskerrolle i endring» fra 2021 at mange tidligere fordeler og motivatorer har falt bort. Hvis forskerne selv ikke kan anbefale andre å bli det, hvem skal da gjøre det?

Språkkrav eller språkkompetanse?

Norskkompetanse er et stadig tilbakevendende tema når det gjelder internasjonal rekruttering, nå senest i regjeringens forslag til ny UH-lov og i Handlingsplan for norsk fagspråk i akademia. Men dette er et mer sammensatt tema enn debatten dessverre gjør det til. På den ene siden åpner norskkompetanse opp for viktig undervisningserfaring og involvering i institusjonene, og integrasjon i det norske samfunnet utenfor campus, samtidig som det på den andre siden er svært tidskrevende og ikke nødvendigvis relevant i et akademisk karriereløp, verken her i Norge eller internasjonalt.

Som SiN har påpekt tidligere stiller de fleste norske universiteter to motstridende krav til unge, internasjonale forskere: man bør lære norsk, men hvis man ikke bruker den samme tiden på forskning henger man bak i kampen om å få forbli – de faste stillingene.

Derfor støtter ikke vi regjeringens krav om minst 15 studiepoeng norsk i løpet av doktorgradsutdanningen, men vi mener at institusjonene må tilby norskopplæring og legge til rette for dette også for midlertidig ansatte. Dette er viktig for en eventuell videre karriere i Norge og dermed for at vi kan holde på mer av kompetansen som bygges. Vi kan bruke norskopplæring som en mulighet for å inkludere eller for å avstøte. Som regjeringen selv påpeker i artikkelen om Cerca bruker det norske fellesskapet mye penger på forskerutdanningen, da bør vi jobbe for at de som kommer hit føler seg hjemme nok til å aller helst ville bli.

Karriereveiledning og sektormobilitet

I tillegg til norskkompetanse, må også (internasjonale) stipendiater få bedre karriereveiledning, slik at de blir kjent med mulighetene som finnes utover å dra videre til en ny postdoktorstilling i et nytt land. Forskerforbundets leder Guro E. Lind skrev nylig om behovet for god karriereveiledning for unge forskere, og vi deler hennes forventninger til Kunnskapsdepartementets strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling, derunder HK-dirs pågående arbeid med et rammeverk for karriereveiledning for stipendiater.

Erfaringer fra blant andre UiOs sentre for fremragende forskning viser at god karriereveiledning må være en integrert del av prosjektet og/eller forskerutdanningen, og vi tror også at en tettere og mer forpliktende oppfølging vil gi en bedre og mer omforent forståelse av hva hver enkelt stipendiat trenger – også når det gjelder språkkompetanse.

Forutsigbare karriereveier

Sist og kanskje viktigst av alt er trygge og forutsigbare ansettelsesforhold. Her har regjeringen varslet og kommet med grep, blant annet at postdoktorstillinger skal vare minst tre år. Dette er en god start, men for at det skal kunne være den rekrutteringsstillinger det er ment å være, bør den vare fire år og ha tydelige føringer for at den skal legge til rette for kvalifisering til fast stilling.

SSBs mangfoldstatistikk viser nettopp at internasjonale forskere dominerer i rekrutteringsstillinger, men går i mye mindre grad videre til faste stillinger i norsk akademia. Her mener vi alle faktorene ovenfor spiller inn, og summen av det hele er at det fremdeles finnes terskler for unge, internasjonale forskere som gjør at vi ikke får med oss den kompetanse vi kunne ha fått i Norge.

Norsk forskning er avhengig av å rekruttere bredt, og internasjonalt, også i fremtiden. Ikke bare for å holde hjulene i gang, men også fordi ulike bakgrunner og kompetanser gir rikere fagfelt og bedre forskning. Regjeringen tar allerede grep for å minke midlertidighet og bedre karriereveiledning, men det er viktig å huske på at alle grep spiller sammen og at vi i dette må ha øye for stadig rekruttering og oppfølging av unge, internasjonale forskere.