Debatt | Publisering
Publisert 12. mars 2026 kl. 08:48
For et par måneder siden ble langsomhet debattert i Khrono, etter at en professor skrev at hun ville være en «langsom» professor. De fleste svarene på debattinnlegget virket relativt uforstående til det opprinnelige innleggets argumentasjon.
Blant argumentene som ble fremført var at det er umulig for en langsom forsker å konkurrere på den internasjonale forskningsarenaen, og at det må være opp til den enkelte forskeren å bestemme selv om de vil være en langsom eller rask professor.
Det finnes en god grunn for å støtte de som argumenterer for langsomhet og omfavne det de skrev, men som ikke fikk mye plass i debatten.
Vi lever i en tid der ettertenksomhet har vært et unntak, og der publisering mange steder har blitt en egenverdi, en slags metakunnskap som har lite, i noen tilfeller, nesten ingenting med innholdet i forskningen å gjøre.
Vi gjør selv det mange av oss, med kritiske øyne, ser studenter gjøre, nemlig å lære hvordan de kan få et godt resultat på eksamen i stedet for å fokusere på å lære kunnskap for livet. På lignende måte ser mange i akademia i dag ut til å være mer opptatt av å «produsere» artikler og få dem publisert, helst i de «riktige» tidsskriftene, i stedet for å tenke dypt over og reflektere over hva de faktisk skriver om og hva det impliserer.
Presset kommer ikke bare fra arbeidsgiverne våre, men vi akademikere legger press på oss selv og hverandre – ikke minst de som deltar aktivt i konkurransen om å se hvem som kan publisere mest og/eller i de beste tidsskriftene.
Denne konkurransen har blitt så sentral i akademia at det er grunn til å snakke om et «publiseringsspill».
Noen vil sannsynligvis kunne håndtere dette, spesielt de som er «på toppen», så å si. Men mange andre lider sterkt under presset. Dette er neppe forenlig med den bærekraften som vi i akademia liker å påpeke når bedrifter eller offentlige organisasjoner ikke etterlever kravene, og som også bør prege vår egen virksomhet.
Urimelig press er neppe en god forutsetning for å drive god, reflektert forskning som kan gi viktige bidrag til kunnskap. Det at det finnes de som viser alternativer er viktig og fortjener all ros.
Det handler ikke bare om at den enkelte skal bestemme seg for om hun eller han vil delta i spillet eller stå utenfor. Vi lever ikke i et vakuum – vi bidrar til å opprettholde systemet. De av oss som aksepterer eller til og med spiller med i publiseringsspillet, bidrar til å gjøre det vanskeligere for de som ikke spiller med.
Jo mer tid noen av oss bruker på å produsere mange artikler på kortest mulig tid, desto vanskeligere blir det for en forsker som ønsker å ha et liv utenfor jobben å bli verdsatt for det de oppnår, fordi det de publiserer er så relativt «lite», spesielt sammenlignet med de som er på toppen av publiseringsligaen, men også med andre som deltar i spillet.
Det kan ikke utelukkes at forskningen som utføres av de som faktisk gjør andre ting i livet enn å produsere og publisere gir klokere bidrag til kunnskap enn forskning utført innenfor rammen av publiseringsspillet.
Det ser ut til å være skepsis til at det faktisk er mulig å endre systemet. Jeg er enig i at et individ sjelden kan gjøre stor forskjell, men hvis vi alle tror at systemet er slik det er, og at hvert individ må tilpasse seg, vil det aldri bli endring.
Jeg mener at selve fundamentet for akademia ikke bare er å akseptere, men i stedet å kritisk granske det nåværende systemet og peke på alternativer.
Det er nettopp derfor jeg herved ønsker å støtte de som peker på langsomhet-alternativet og omfavne det de skrev. Dette gjelder spesielt siden jeg selv er dårlig til å løsrive meg fra den usunne publiseringsvanviddet.
