Kronikk | Arbeidsliv
Publisert 30. april 2026 kl. 15:49
Når flagget heises på 1. mai, arbeidernes dag, vil jeg benytte anledningen til å hedre stipendiatene.
De går sjelden i 1. mai-tog. De jobber døgnet rundt, uten verken kvelds- eller helgetillegg, mens professorene soler seg i glansen med en utepils på Aker Brygge.
Utnyttelsen av stipendiater aksepteres stilltiende på universitetene og representerer en ukultur som ikke hører hjemme i norsk offentlig sektor.
Som tidligere doktorgradsstudent har jeg gjort meg noen erfaringer med skyggesiden av stipendiatlivet. Noen av dem redegjorde jeg for i kronikken «Når forskningsetikken nedprioriteres», der jeg beskrev at stipendiater kan settes i vanskelige forskningsetiske dilemmaer i møte med allmektige prosjektledere, professorer og veiledere. Andre erfaringer, som jeg tror mange stipendiater kjenner seg igjen i, men ikke våger å snakke høyt om, omhandler utnyttelsen av deres tillit og arbeidskraft.
Stipendiatene blir ofte satt til å utføre arbeidsoppgaver som ligger langt utenfor deres egne PhD-prosjekter, under påskudd om avansemuligheter på karrierestigen. Problemet er så utbredt at Forskerforbundet, i introduksjonsheftet for stipendiatene, har sett seg nødt til å spesifisere at «[i]ngen stipendiater skal bli pålagt arbeid ut over doktorgradsutdanningen og det karrierefremmende arbeidet som er spesifisert i arbeidsavtalen». Utfordringen består imidlertid i å definere hva som menes med karrierefremmende arbeid i arbeidsavtalen.
Det er nemlig helt vanlig at forskerne benytter seg av stipendiatenes arbeidskraft til alt mulig rart. Den daglige driften av universitetene er helt avhengig av dem. Uten stipendiater, ingen forskning. Hvorvidt arbeidet foregår på røde dager, på stipendiatens fritid, eller innenfor stipendiatens «ordinære arbeidstid» er underordnet. De vitenskapelige ansatte ved universitetet har nemlig unntak fra ordinær arbeidstid. Unntakene gjelder ikke minst stipendiatene, universitetets au pairer.
Der au pairene kom til Norge for kulturutveksling, kommer stipendiatene til universitetet for en forskerutdanning. I likhet med au pairene blir stipendiatene utnyttet som billig arbeidskraft. De utfører alt det usynlige arbeidet, men blir ikke verdsatt for den jobben de gjør. De får knapt nok lønn for strevet.
Stipendiater kan heller ikke regne med å få blomster eller noen markering når de slutter på avdelingen. De kan ikke engang regne med å bli invitert på personal- eller prosjektmøter.
Stipendiatene er nemlig ikke for «voksne» forskere å regne. Skulle man være så heldig å få sitt eget kontor, kan man heller ikke regne med å bli funnet, dersom man skulle dø på kontoret. Heldigvis er dette ikke et reelt problem, da stipendiatene som regel deler kontor. Det finnes ingen grenser for hvor mange stipendiater det er mulig å presse inn på én skrivestue.
En vakker dag i stipendiatperioden min, da solen stod høyt på himmelen og jeg satt på lokaltoget på vei hjem, brøt jeg plutselig sammen i ukontrollert gråt. Jeg er ikke typen til å vise følelser på den måten, så det kom like overraskende på meg som på medpassasjerene mine.
På den samme tida lurte en av mine stipendiatkollegaer, helt seriøst, på om hun hadde fått en hjerneskade som følge av arbeidsforholdene. Vi kjente på det alle sammen.
Søvnproblemer, fatigue, emosjonell utmattelse og kognitiv svikt. Og akkurat det siste der, det med kognitiv svikt, det er jo litt dumt når man skal skrive en doktorgrad. Men slikt må man nesten regne med, når man er så heldig å få jobbe på universitetet.
Innlegget er først publisert hos Psykologitidsskriftet.
