Kronikk | Kjønns- og seksualitetsmangfold i akademia
Publisert 04. mai 2026 kl. 14:48
Akademisk frihet handler ikke bare om retten til å forske, undervise og ytre seg. Den handler også om hvorvidt forskere faktisk tør å gjøre det. Her er syv råd til universiteter, høyskoler og andre forskningsinstitusjoner.
Den allestedsværende debatten om skeive liv og skeiv forskning viser også hvor sårbart dette rommet kan være i akademia. Flere medier for forskning og utdanning har omtalt den første nasjonale studien i Norge der skeive studenter og ansatte i akademia rapporterer om sensur, selvsensur, manglende støtte, hatmotiverte kommentarer og motstand mot forskningen de driver med om lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre variasjoner innenfor kjønns- og seksualitetsmangfold, samt maktkritisk og normkritisk skeiv forskning. Denne nasjonale studien har jeg vært prosjektleder for. I forlengelsen av studien laget mine medforskere og jeg en veileder for kjønns- og seksualitetsmangfold i akademia, som peker på behovet for trygt arbeids- og studiemiljø, bedre varslingssystemer, vern mot faglig delegitimering og tydeligere lederansvar.
Faglig fundert kritikk av forskning og forskere som ytrer seg i offentlige rom må selvsagt være tillatt. Også hard kritikk. Jeg mener også at ingen forskningsfelt skal skjermes mot faglig uenighet, metodekritikk eller offentlig debatt. Men det går et avgjørende skille mellom faglig fundert kritikk og kampanjer og meninger som har som formål å skremme forskere til taushet og selvsensur. Når forskere mottar konspiratoriske anklager, hets, trusler eller organiserte forsøk på å delegitimere dem som personer eller forskningen sin, er det ikke lenger bare en debatt eller snakk om ytringsfrihet. Da er det et arbeidsmiljøproblem, et ytringsfrihetsproblem og et problem for akademisk frihet.
Dette gjelder ikke bare forskning om kjønns- og seksualitetsmangfold. Det gjelder klimaforskere, rasismeforskere, kjønnsforskere, migrasjonsforskere, vaksineforskere og alle andre som arbeider med kunnskap som vekker sterke reaksjoner. Nettopp derfor må universiteter og høyskoler ha robuste rutiner og ikke improvisere hver gang en forsker står i stormen. Eller la forskeren stå alene. Jeg mener alle mine kollegaer skal ha likt vern både når de ytrer faglig fundert kritikk og når de utsettes for kritikk for sine forskningsbaserte meninger og sin faglige kunnskap og innsikt.
Boken (Un)Silencing Academia in Times of Epistemic Conflicts beskriver trakassering av forskere som ikke enkeltstående hendelser, men sammensatte mønstre av angrep som virker på flere nivåer: de undergraver troverdighet, delegitimerer forskningsfelt og utnytter institusjonell passivitet. Konsekvensen er en innsnevring av hva som fremstår som legitim kunnskap. Stillhet fra ledelsen fungerer i praksis som en forsterker – den lar angrepene definere rammene for hva som oppleves trygt å si. Resultatet er en gradvis innsnevring av det akademiske rommet, som også gjør stor skade på mennesker. Dette belyser også rapporten Academic Freedom in the Nordics: Legislation, Practice, Challenges fra 2024, som i sin omtale av norsk akademia også problematiserer norske akademiske institusjoners bidrag til å begrense akademisk ytringsfrihet og forskningsfrihet ved blant annet å ikke beskytte utsatte forskere og utsatte forskningsfelt.
Jeg mener universitets- og høyskoleledere bør gjøre minst sju ting:
1. Etablere en beredskapsgruppe for ekstern trakassering av forskere, bestående av nærmeste leder, kommunikasjonsansvarlig, HR, juridisk kompetanse og HMS. Gruppen må kunne aktiveres raskt, uten at forskeren selv må forklare alvoret om og om igjen.
2. Ta eierskap til saken. Leder må spørre: Hva trenger du nå? Skal vi skjerme deg? Skal vi svare offentlig? Skal vi dokumentere? Skal vi anmelde?
3. Dokumentere systematisk. Hets, trusler, sjikane og kampanjer bør samles og vurderes – ikke for å kneble kritikk, men for å skille legitim uenighet fra trakassering og mulig lovbrudd.
4. Vurdere politianmeldelse der det foreligger trusler eller alvorlig trakassering. Når angrepet kommer fordi forskeren gjør jobben sin, er det også institusjonen som er angrepet.
5. Koble på støttetilbud tidlig: psykolog, bedriftshelsetjeneste, juridisk rådgivning og midlertidig avlastning fra undervisning eller administrative oppgaver.
6.Trene kommunikasjonsavdelingene i å håndtere kontroversielle forskningsfelt. Stillhet fra ledelsen må aldri oppleves som at forskeren er overlatt til seg selv.
7. Lage prinsipper for sosial mediemoderering. Kommentarfelt institusjonen eier, skal ikke bli arenaer for hets. Det er mulig å tillate uenighet og samtidig fjerne trakassering og personangrep.
Å beskytte forskere mot hets er ikke det samme som å skjerme dem mot kritikk. Det er å beskytte muligheten for kunnskap, kritikk og uenighet – uten hat, uten personangrep, uten å miste det forskningsbaserte. Universiteter og høyskoler har alltid snakket varmt om akademisk frihet. Nå må vi ta et institusjonelt grep og vise hva det betyr i praksis – ikke bare når friheten er abstrakt og høytidelig, men når den er ubehagelig, konfliktfylt og personlig kostbar.
Når forskere angripes for forskningen sin, må spørsmålet fra ledelsen ikke være: «Tåler du dette?» Spørsmålet må være: «Hva gjør vi nå – sammen?»
