Kronikk | Matematikk
Publisert 19. mars 2026 kl. 10:46
Vi lever i en verden der algoritmer avgjør hvem som får lån, hvilke nyheter vi ser, og hvordan offentlige ressurser fordeles. Kunstig intelligens, klimamodeller og medisinsk teknologi bygger alle på matematiske ideer utviklet over århundrer.
Og likevel: mange unge opplever matematikk først og fremst som et hinder de må komme seg gjennom. Ikke som nysgjerrighet eller oppdagelse. Men som prøver, karakterer og krav.
Det er et paradoks vi bør ta på alvor.
Vi tar det for gitt at folk flest kan lese og skrive. Matematisk forståelse har vi aldri hatt samme forventning om, uten å stille spørsmål ved det. Noe av grunnen ligger i hvordan vi har behandlet matematikk kulturelt: som et ferdighetsfag man består eller stryker, ikke som noe man kan ha et personlig forhold til, uavhengig av yrke og prestasjon.
Sammenlign med litteratur, musikk eller filosofi. Disse fagene regnes som en del av den allmenne dannelsen. Matematikk har vi derimot sjelden snakket om i slike termer, til tross for at matematiske modeller i dag former samfunnet på måter som er minst like gjennomgripende som noe skjønnlitterært verk.
Den som ikke har et reelt matematisk grunnlag, er i stor grad henvist til å stole på dem som har det, uten mulighet til å etterprøve. Det er ikke en nøytral situasjon. Det er en maktposisjon.
Spørsmålet er ikke bare kulturelt, det er også institusjonelt. Norske universiteter har lenge hatt examen philosophicum som en obligatorisk introduksjon til kritisk tenkning og vitenskapsteori for alle studenter. Tanken er god: uansett hva du studerer, bør du ha et felles grunnlag i hvordan kunnskap dannes og begrunnes.
Det er en god idé, og ex.phil. er etter min mening en av de viktigste delene av norsk høyere utdanning. Men burde vi stille det samme spørsmålet om matematikk?
I en tid der data, modeller og algoritmer preger stadig flere fagfelt, fra humaniora til juss til samfunnsvitenskap, er grunnleggende kvantitativ forståelse blitt like relevant som filosofisk metodelære. Ikke et krav om å mestre kalkulus, men en innføring i hvordan matematiske modeller fungerer, hva de kan si oss, og ikke minst hva de ikke kan si oss.
La meg være tydelig på to ting. For det første: dette er ikke et forslag om å tvinge alle studenter gjennom kalkulus. En examen mathematicum ville ikke vært et teknisk kurs. Det ville vært et kurs om hva matematikk egentlig er, om mønstre og abstraksjon, om modeller og usikkerhet, om logikkens muligheter og grenser. Et kurs som gir studenter, uansett fag, et språk for å forstå og stille kritiske spørsmål til den matematiske infrastrukturen i samfunnet de lever i.
For det andre: dette handler ikke om å hevde at matematikk er viktigere enn filosofi eller vitenskapsteori. Det handler om å spørre hvorfor vi allerede regner det ene som allmenndannelse, men ikke det andre.
Er dette realistisk? Kanskje ikke i morgen. Kanskje er heller ikke examen mathematicum den rette formen. Men spørsmålet er verdt å stille, og svaret vi gir, sier noe om hva slags intellektuell kultur vi ønsker.
Ved UiT har vi nylig etablert Lie–Størmer-senteret, et nasjonalt forskningssenter for matematikk. Da vi inviterte elever og studenter til et åpent foredrag om symmetrier, et felt med dype røtter i norsk matematikk helt tilbake til Sophus Lie, fylte 150 mennesker salen en vanlig ettermiddag.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland var til stede og understreket at matematikk må få en sterkere plass i utdanningen hvis vi skal ruste samfunnet for utfordringene som kommer.
Med Marcus du Sautoy hadde vi en av verdens fremste formidlere av matematikk. Det var ikke pensum som fylte salen. Det var nysgjerrighet – og begeistring for et fag som rommer noe av det mest fascinerende den menneskelige tanke har skapt.
Etterpå ble elever og studenter stående lenge for å stille spørsmål, utforske ideer og la seg begeistre. Det viser at interessen er der, når matematikk presenteres som noe levende og meningsfullt – ikke som et hinder, men som et språk for å forstå verden. Universitetet har en unik rolle i å kultivere den nysgjerrigheten, ikke bare gjennom forskning og spesialisert undervisning, men gjennom å gjøre matematikk til en naturlig del av den brede akademiske dannelsen.
Pi-dagen er en anledning til å feire matematikk. Men det egentlige spørsmålet er ikke om vi skal feire den én dag i året.
Spørsmålet er om vi er villige til å la matematisk forståelse bli en permanent del av vår intellektuelle kultur, ikke som et krav alle frykter, men som et felles grunnlag vi bygger sammen.
Det krever mer enn festtaler. Det krever at universiteter og høyskoler tar et aktivt ansvar, og at vi slutter å behandle matematikk som noe forbeholdt de få som «er flinke i det».
