Av Julia Loge
Publisert 15. mai 2025 kl. 14:31
Da konflikten mellom India og Pakistan blusset opp i den verste åpne konflikten mellom de to atommaktene siden 1990, fryktet verden en ny krig. Journalistene hev seg over telefonen og ringte alle landets India-eksperter. Men til tross for at India er verdens mest folkerike land, en av verdens største økonomier og en ønsket partner for Norge på mange felt, så er det ikke så mange India-eksperter å få tak i. Når Forskerforum ringer, jobber Arild Engelsen Ruud med å registrere flere titalls intervjuer. Han er professor i Sør-Asiastudier, men områdestudiet for Sør-Asia finnes ikke lenger.
– Man lar 19-åringer få bestemme. Hvis 19-åringer ikke ser verdien av å kunne noe om India, så legges India-fagene ned. Helt meningsløst, kommenterer Ruud.
Indisk institutt ble opprettet ved universitetet i Kristiania i 1919, der blant annet Georg Morgenstierne underviste i persisk. Universitetet i Oslo skriver «Asia er fremtiden» på nettsidene til «India-studier med hindi», men med en blå advarsel: «Studieretningen tar ikke opp nye studenter». Urdu ble lagt ned i 2017, fordi professoren hadde gått av med pensjon. UiO har fortsatt Midtøstenstudier med persisk, tyrkisk og arabisk, men sanskrit er også lagt ned, og det samme gjelder bosnisk/serbisk/kroatisk. Portugisisk er lagt ned, nederlandsk, finsk, polsk og tsjekkisk er lagt ned, koreansk er lagt ned, hebraisk er lagt ned.
Det gjelder ikke bare UiO. NTNU hadde et nasjonalt ansvar for swahili, men det er lagt ned. Universitetet i Bergen er de eneste som tilbyr områdestudier for Latin-Amerika nå, men også der er portugisisk lagt ned. Nord-Amerikastudier er lagt ned. Studieretningen i frankofone Afrika likeså. Kort sagt: det går dårlig for områdestudier og språkstudier.
– I Danmark legges også Sør-Asiastudier ned nå. Er det samme greie?
– Danskene gjør det annerledes, men resultatet er på mange måter det samme, at det skjæres i humanistiske fag. Jeg har vært med på mange evalueringer av disse småfagene og prøvd å redde dem. Det er en konstant trussel, for fagtilbudet blir direkte styrt fra politisk ledelse i København, som har antihumanistiske tendenser. De vil ha ingeniører. I Norge er dette mer overlatt til institusjonene selv, men de små fagene, med få studenter, blir skadelidende, uavhengig av politisk retning. At vi lar humanistiske fag tørke ut, tror jeg er uheldig for samfunnsutviklingen.
– Men uansett går det utover de små humaniorafagene?
– Det går ut over alle småfag. Helt generelt er det en manglende forståelse for verdien av å ha folk i Norge som er i stand til å forstå, forklare og analysere utviklingen i betydningsfulle andre land. Vi har veldig mange som kan USA, og vi har ingen som kan India. Det finnes ikke noe studietilbud for Sørøst-Asia; Thailand, Indonesia, Malaysia. Det er ikke fordi vi skal ha en hel haug som kan India eller Indonesia, men noen bør vi ha. Det er særlig viktig når vi nå skal begynne å samarbeide med disse landene.
– Nå står konflikten mellom India og Pakistan, i Kashmir. Finnes det Pakistan-eksperter?
– Nei, vi hadde en urdu-lærer, som gikk av med pensjon. Etter det har vi ikke hatt noen. Det er mange i Norge som kan urdu, som alle er av pakistansk herkomst, men det utdannes ikke andre. Vi har heller ikke noe utdanningstilbud på Afrika eller Latin-Amerika. Vi overveldes av konflikter som får direkte konsekvens for oss, og så skjønner vi ikke dynamikken i disse. Jeg merker det på journalistene, de sier «vi kan ingenting om dette, ingenting om Kashmir». Den store norske offentligheten kan veldig lite om India. Hvordan ser verden ut, når du ser den fra Delhi? Det er forhold vi ikke har noe forestilling om. Man må gjøre dypdykk for å få dybdeforståelsen av hvordan er mennesker lever andre steder. Etter 11. september spurte amerikanerne «Hvorfor hater de oss?». Det er et veldig godt spørsmål, og veldig avslørende.
– Mange av fagene er jo som urdu, vi har mange nordmenn som snakker språkene og kjenner landene, ikke fordi de har lest bøker om dem, men fordi de har vokst opp med flere kulturer. Erstatter det behovet for områdestudier?
– Ja, det er helt sant, vi har mange mennesker som kan urdu. Men det er ikke det samme som at de har en forståelse for pakistansk historie, eller de strategiske vurderingene Pakistan gjør i en konflikt med India. Når vi nå nylig har hatt en konflikt mellom India og Pakistan, er det mange stemmer fra den pakistanske eller indiske siden som bidrar i debatten, men svært ofte ensidig og nasjonalistisk.
– Og vi har forskere fra disse landene, som Dan Banik?
– Han er indisk, men ikke India-forsker, han jobber med utvikling i hele verden, og det er et valg han har tatt.
– I 2017 la jo Torbjørn Røe Isaksen, som da var utdanningsminister, fram en strategi for de sårbare humaniorafagene. Skulle ikke den løse dette?
– Det kom ikke så mye ut av den strategien, og politikere ønsker ikke å detaljstyre universitetene. I stedet har det kommet en endring i tellekantene, nå er det bare antall studenter og studiepoeng som styrer pengestrømmen til universitetene. Da blir det 19-åringenes studievalg som avgjør pengestrømmen. Det går ut over faglig sterke miljøer med få studenter. Når professorer, som vår hindilærer, går av med pensjon, er det ikke penger til å erstatte dem. Det er en konsekvens av en beslutningsvegring hos norske politikere. Danske politikere har en helt manglende beslutningsvegring, de styrer direkte. Konsekvensene er på mange måter den samme.
– Hvorfor er det så lav interesse for alle disse språkfagene og områdestudiene nå?
– Det kan være mange ting, oppmerksomhet i nyhetsbildet, foreldre og lærere. Japan har en slags kulhetsfaktor, Midtøsten og Kina en politisk interesse. Men India har ingenting av dette, tvert om, det vi hører om er konflikter, uro og forurensing. Jeg blir oppringt av journalister én dag i året: Verdens toalettdag. For det har de fått med seg, at mange i India ikke har do. Men India er også en stormakt.
– Kan man ha områdestudier uten språkundervisning?
– Ja, teknisk sett, men man bør ikke. Å kunne lokale språk gir deg en helt annen innfallsport til forståelse av hvordan samfunnet fungerer.
– Og du snakker?
– Bengalsk. Hvis du hadde lest de engelskspråklige avisene om folkeoppreisningen i Bangladesh i fjor, hadde du ikke skjønt så mye, for de turte ikke si noe kritisk før regimet falt. Men hvis du kunne snakke med mange mennesker, følge med på Whatsapp og sosiale medier, så får du en helt annen forståelse av hva som rører seg.
– Hva skjer med ditt fag når du blir pensjonist?
– Når jeg går av med pensjon om noen år, vil Sør-Asia forsvinne som fagområde. Vi er jo flere, på andre fag og andre universiteter og høyskoler. Men de er ikke ansatt for å undervise om Sør-Asia, og har ikke noe studietilbud. Det er ingen forsøk på å opprettholde Sør-Asia som fagfelt.
