Aktuelt | Nevromangfold
Publisert 04. juni 2026 kl. 10:31
Stadig flere blir diagnostisert med ADHD og autisme, og nevromangfoldet er et tilbakevendende tema i offentligheten, spesielt i forbindelse med utdannings- og læringssituasjoner. Senest var nyheten om at økningen i tilrettelegging til eksamen har økt med opp til 150 prosent på fem år.
Med en mer mangfoldig studentmasse, hvordan kan universitetene best tilrettelegge for ulike behov?
På Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet på Universitet i Oslo har berørte studenter tatt saken i egne hender, og laget en lavterskel autisme/ADHD-gruppe.
Nevrodivergens er en samlebetegnelse på hjerner og nervesystemer som fungerer annerledes enn det som regnes som nevrotypisk, altså flertallets.
– Det disse studentene ønsker seg er ikke er så veldig på kant med hva andre studenter ønsker seg, sier seniorrådgiver ved studieseksjonen på fakultetet, Ingrid Sand.
– De setter egentlig ord på utfordringer som er ekstra store for dem, men som vi opplever at mange sliter med.
Sammen med Shelly Mercedes Villanger på Universitetsbiblioteket har hun jobben med å fasilitere, planlegge og holde fire samlinger i semesteret.
– Vi fikk mange tilbakemeldinger fra studenter på spekteret som ba oss lage en gruppe for dem, forteller Sand.
– De ønsket seg et sted der de kunne dele erfaringer med å være student med en nevrodivergensdiagnose med andre i samme situasjon, gjerne innen lignende fag.
De ville ha en sosial arena for å forebygge ensomhet og at gruppa var forbeholdt studenter på realfag.
Studenter med ADHD eller autisme kan ha ulike utfordringer i studiesituasjonen, knyttet til både studiehverdag og tilegning og formidling av kunnskap. Typiske utfordringer er prokrastinering, problem med rutiner, å komme igang med oppgaver, sortere informasjon, konsentrasjonsvansker og tidsblindhet.
Mange har angstproblematikk knyttet til å prestere i plenum eller sosial angst. Andre opplever utenforskap og synes det er vanskelig å bygge sosiale nettverk.
– Gruppa deler av erfaringer og hjelper hverandre. Vi tar en runde, og så er det noen som deler noe, og så kan de andre si; Åja, men har du prøvd det?
– Hva har dere på fakultetet lært?
– Vi på vår side får klare tilbakemeldinger på hva disse studentene ønsker seg fra universitetet, forteller Sand.
De vil ha klare beskjeder, tydelige forventninger om hva som kreves av dem, men også en avklaring av hva universitetet er og ikke er.
– Studentene er opptatt av forutsigbare, tydelige rammer for undervisningen i det man starter opp, at undervisning og vurdering henger sammen, og hjelp til å sortere informasjon, sier hun.
Ikke minst ønsker de seg at undervisere og lærestedet jobber for å etablere en relasjon med studentene.
– Det er ekstra viktig for denne gruppa, sier Sand.
Sara Orning er førstelektor ved Senter for tverrfaglig kjønnforskning ved UiO. Hun er også merittert utdanner og medlem av UiOs pedagogiske akademi. Orning er også engasjert i fagfeltet disability studies og mener det er på høy tid at vi for alvor åpner samtalen om at vi har ulike måter å lære på, også i akademia;
– Det er en erkjennelse i kritisk og feministisk pedagogikk at studenter ikke er tomme kar som skal fylles med innhold, sier hun.
– Alle kommer med sin bakgrunn, sine forutsetninger og sin situasjon. I enhver studiesituasjon har du noen som er kronisk syke, noen med funksjonshemninger, noen som har omsorgsoppgaver, noen som må jobbe mye, noen med nevrovariasjon og noen med andre utfordringer. Folk er forskjellige, rett og slett.
Derfor mener hun også at utdanningsinstitusjoner bør være føre var og spørre seg; Hva er utgangspunktet for undervisningen? Utdaterte holdninger til læringssituasjonen kan tegne et kart som ikke matcher terrenget.
– Vi har fortsatt med oss en idealstudent og en slags normativ holdning til hva hen skal få til – en som kan presentere i alle slags fora, jobbe jevnt og trutt og med høy motivasjon. Det er veldig vanskelig å gjennomføre for mange, sier Orning.
– Kan det bli for mye tilrettelegging – at arbeidslivets krav ikke speiles i kravene som stilles til studentene?
– Nå har man jo krav på tilrettelegging i arbeidslivet, så fra et universitetsperspektiv handler det om å få med studentene som trenger tilpasninger også. Med våre løp skal studentene forstå krevende tekster som det uansett er vanskelig å sette seg inn i. Det finnes massevis av måter å både tenke på og lære på, det viktigste er at vi sørger for at så mange som mulig skal få være med å snakke om dem.
Statistisk sentralbyrå legger til grunn at 20 prosent av norske studenter har en funksjonsnedsettelse, mange av dem subtile og usynlige.
– Dette er også synlighetsparadokset, ikke alle vil snakke om diagnoser eller være åpne om dem. Med autisme og ADHD, så vel som andre funksjonshemninger, er det et tveegget sverd. Det er slitsomt å måtte be om om tilrettelegging igjen og igjen og hele veien fortelle om din diagnose for å få tilpasninger.
Et EU-direktiv om universell utforming av utdanningsmateriell kom for noen år siden, og kursholdere ved UiO bruker programmet Ally i Canvas som sjekker om filene tilfredsstiller kravene. En skala fra rødt til grønt markerer hvor mye og hva som ikke når opp, og skal hjelpe undervisere å forbedre undervisningsmateriellet sitt.
– Problemet er at det ikke finnes midler eller ressurser til å gjøre dette arbeidet ordentlig på toppen av alt annet man skal gjøre som vitenskapelig ansatt, sier Orning.
Tilretteleggingsarbeidet er i stor grad opp til foreleserne selv. Orning forteller om en ‘kamp for rommene med tekniske løsninger’, om å selv måtte oppsøke, finne og frakte et høyttalersystem på plass før undervisning hver uke siden det ikke fantes mikrofon i rommet.
Likevel opplever hun at det enkleste grepet kanskje er det viktigste: Hver gang hun starter opp et emne er hun tydelig på – og snakker eksplisitt om – at det er rom for ulikhet, å lære forskjellig og å ha behov for tilrettelegging eller en egen tilnærming til stoffet de skal gjennom. Gjennom åpen invitasjon til dialog tas byrden for å stille krav av den enkelte. Orning sier responsen er god.
– Studentene er veldig glade for at jeg i det hele tatt snakker om dette. Å gå med en udefinerbar bekymring gir en dårlig læringssituasjon, sier hun.
– Man må føle seg trygg for å lære.
En ekstra trygghet kan være å gi studentene mulighet til å skjerme seg på det vis de trenger – å få sette seg vekk fra den viften som lager lyd, å bruke caps for å skjerme lyset fra lysstoffrørene, å kunne gå ut når en har behov for en pause. Eller at foreleser rett og slett tar høyde for og respekterer ulikhetene i læringssituasjonen:
Det er en lærdom de også har fått på realfagsfakultet.
– Jeg pleier å jobbe med friskriving, for eksempel. Varierte metoder. Sliter du med å snakke i plenum kan du heller få snakke med sidepersonen. Det er umulig å favne alle med ett opplegg, men alle skal finne noe de er komfortable med.
– Vi er opptatt av å nå ut til underviserne våre med budskapet om at god undervisning er fleksibel undervisning. Prøv å designe undervisningen slik at den er variert og at det er muligheter for å løse ting på forskjellige måter, med samme læringsutbytte, sier Ingrid Sand.
Lederne i autisme/ADHD-gruppa opplever stor interesse for gruppa og arbeidet de gjør. Sammen har de holdt foredrag i ulike fora både sentralt og ved andre UiO-fakultet, på OsloMet og på nasjonale konferanser.
– Dette er et tema som engasjerer veldig i sektoren, forteller Sand.
– Nå handler det om å fortsette en god samtale om hvordan vi tilrettelegger for ulike behov på universitetet.
Sand mener også at høyere utdanningsinstitusjoner trenger bedre skolering både for underviserne og gruppelærere om kommunikasjon med ulike typer studenter.
– Vi trenger ikke alltid å vite diagnoser. Du kan bare forholde deg til noen grep som kanskje hjelper hver enkelt student, sier hun.
– God undervisning for nevrodivergente gir god undervisning for alle.
-300x169.jpg)
