Studiestøtte alene fyller ikke forelesningssalene

Av Julia Loge

Publisert 27. august 2026 kl. 09:31

Studieåret har nettopp startet. Universitetsområder over hele landet myldrer av studenter og forelesningssalene fylles. Studenter bruker i snitt 32,1 time i uken på studier og 10,2 timer i uken på å jobbe, ifølge Studiebarometeret. Ut over høsten kommer studentene til å la leseplasser, verksteder og øvingsrom stå tomme, mens de selv er på jobb og underviserne uroer seg for dårlig utnyttelse av gode lokaler og mager læring.

Er årsaken at studiestøtten ikke har økt i takt med levekostnadene? Forskerforum får tak i Kyrre Lekve på vei hjem fra et møte i utvalget som skal komme med forslag til framtidens studiestøtte.

– Alle disse som drømmer om fordums studenter, som møtte til undervisning og leste pensum. Er studiestøtten en brikke i puslespillet for å få flere av dem?

– Der er jeg nesten fristet til å svare «Nei, det må være institusjonenes ansvar». Vi er opptatt av å likestille ulike former for studier, og ikke av å bygge inn mekanismer som påvirker arbeidsmåtene. Jeg skjønner jo godt at særlig institusjonene ser at det er et problem at det ikke er studenter på campus.

– Men det er ikke studiestøtte-utvalgets problem?

– Det er lettere å ha et godt og fleksibelt system hvis det ikke skilles veldig mellom hvem som studerer, hva de studerer og hvordan de studerer. Mye av filosofien i vårt system er at det skal være universelle løsninger, som er lette å praktisere og lette å få til å virke.

– Hva vil det si?

– Det betyr at det skal ikke være forskjellige systemer om du studerer fleksibelt, om du studerer fort, om du studerer sakte, om du er fulltidsstudent eller deltidsstudent. Det skal i størst mulig grad skal være studentenes valg.

– I 2008 sa du til Dagsavisen: «De fleste studenter må belage seg på å jobbe ved siden av studiene. Om heltidsstudenten skal bli en realitet, må noe gjøres med studiestøtten.» Er det nå du har rollen til å gjøre noe med studiestøtten, eller er heltidsstudenten borte for alltid?

– Det spørs litt hva man mener. Forskningen viser at å jobbe opp til sju timer i uka faktisk har positiv effekt på studiene, og så går det raskt nedover. Framtidas studenter må nok jobbe noe, men de skal heller ikke jobbe så mye at det går utover studiene. Det er vår filosofi i utvalget.

– På en debatt under Arendalsuka foreslo UiO-professor Rolf Reber at siden studentene uansett bare studerer fire av fem dager, så kan man lage en løsning hvor de tar en femårig grad på fire år. For det er det de i realiteten bruker. Og så heller øke studiestøtten tilsvarende.

– Ja, men det er stor variasjon. Det er mange studier hvor de absolutt studerer på fulltid. Det er en egen debatt om læringstrykk, og spørsmålet er om enkelte institusjoner og fag burde øke læringstrykket. Det er et ønske fra storsamfunnet at når vi gir folk fullt studielån og stipend, så skal de klare full progresjon.

– Så da er det institusjonene som krever for lite?

– Ja, i en del utdanninger er det rom for at studentene studerer mer.

– Men burde studiestøtten ha et rom for å belønne studenter som fullfører raskere enn normert tid? Altså tar mer enn seks studiepoeng i året? For nå har det vært mye snakk om å få de raskere gjennom studieløp.

– Vi har jo progresjonselement i stipendet som belønner at det går fort nok. Men vi har ikke noe eget system for de som går fortere enn full studieprogresjon. Den retningen tror jeg ikke vi kommer til å gå i heller. Det er ikke noen sterke argumenter for å stimulere folk til å gjøre det enda fortere enn full studieprogresjon. Så jeg tror jeg kan si så mye som at det kommer neppe tiltak som belønner de som går fortere enn full progresjon.

– I en NIFU-podkast i vår sa du at det skal være et rom for politikken i studiestøtteutformingen. Betyr det også at det finnes områder som politikerne skal holde seg helt unna?

– Det gjør det. Utvalget har ikke konkludert, men én av de tingene som har vært oppe i debatten er å bruke størrelsen på studiestøtten til å stimulere visse fag. Vi har fått mye signaler fra referansegrupper og lignende som er negative til det. De ønsker ikke at man skal bruke studiestøtten til å dimensjonere utdanningstilbudet. De mener det er bedre at man bruker gjeldsavskrivningsordninger for å belønne noen, enn å bruke størrelsen på studiestøtten.

– Det er jo interessant, for jeg trodde de gjeldsavskrivningsordningene hadde liten betydning på valgene studentene tar, de tenker ikke så langt fram.

– Det har vi ikke forskning på ennå, men det brukes blant annet som et virkemiddel for å få folk med kompetanse nordover. Det kan hende at det har en virkning på hvor folk bosetter seg. Men det er riktig at i den undersøkelsen NSO har gjort, sier studentene selv at det har lite å si for det konkrete utdanningsvalget de gjør. Men du kan jo fint se for deg at hvis man først har blitt lærer, selv om man ikke ble lærer på grunn av avskrivningsordningen, så kan man da ha nytte av den etterpå.

– Ja, men da er det igjen et valg de tar der og da, ikke ved valg av studieretning.

– Nei, det er riktig.

– Dere skal også se på om samfunnet får den kompetansen vi trenger, er dette enda en inngang til en dimensjoneringsdebatt?

– Ja. I stort må vi prøve å mene noe om det. Selv om det har kommet undersøkelser som viser at det tar litt lenger tid for en del av masterstudentene å få seg jobb, så får de aller fleste ganske god og relevant jobb ikke så lenge etter at de er ferdige. Så i stort er det en del ting som tyder på at systemet har skaffet kompetansen vi trenger. Så skal vi se om systemet kan bidra enda bedre. Men én konkret utfordring er der jo: Kan vi innrette støttesystemet bedre for voksne, for folk i arbeid?

– Betyr det at dere vurderer på rokke ved gradsomgjøringen?

– Jeg skal ikke konkludere, det får vi ta til slutt. Men vi ser på alt.

– Men hvor langt bør staten gå i å bruke studiestøtte og gjeldslette for å styre studentenes utdanningsvalg?

– Det er et veldig godt spørsmål, for det er begrenset hvor mye det virker. Noe av det kan være ineffektive tiltak, som også kan ha skadevirkninger. Så ser vi at studenter i ganske stor grad tilpasser seg arbeidsmarkedet og behovet i samfunnet. Det tilsier at vi bør konsentrere oss om få tiltak som i best mulig grad virker, og gjør det vi ønsker. Så svaret er at Lånekassen er ett virkemiddel for å få til bedre livslang læring, men det er bare ett. Det er mange andre politikkområder som får innvirkning på dette.

– Men nå er det dette du har mulighet til å påvirke?

– Ja, men samtidig tror jeg det er veldig negativt hvis man utformer et system som forsøker å løse noe det ikke har noen forutsetninger for å løse. Da blir det sløsing med penger på noe som ikke virker. Så jeg tror det er veldig riktig at vi som utvalg prøver å konsentrere oss om det som er kjerneoppgavene til Lånekassen, og ikke alt mulig annet.

– Ifølge mandatet skal dere foreslå en modell innenfor dagens kostnadsnivå og en med lavere offentlig ressursbruk. Hvem er det da som får mindre?

– Det som vi må gjøre, er å ha et nøytralt og innsparende forslag. Og så er det opp til oss om vi vil lage et ekspansivt forslag. Det er uansett politikerne som i neste omgang bestemmer hvor mye penger de kan bruke på det.

– Kommer dere til å lage et dyrere forslag også?

– Det skal jeg ikke si noe om. Men jeg syns det er viktig å være klar over at grunnleggende sett så er dette et system som har vært veldig viktig og virket veldig godt for veldig mange mennesker. Dette er ikke et utvalg som er satt ned fordi det er krise. Det er for å ta en helhetlig gjennomgang og se etter ytterligere forbedringer. Studiestøtten er en suksesshistorie og veldig viktig for sosial mobilitet.

– Hvis foreleseren har det gøy, har studentene det gøy