Nyheter | Studiestart
Publisert 20. august 2026 kl. 13:41
Denne uka setter over 300.000 studentene i gang med studier over hele landet. Mange forelesere og undervisere har vært ute og advart om nye tider i forelesningssalene landet over – at studentene sitter fordypet i hver sin mobil, mindre prat og faglig engasjement. Men hvem har ansvar for at høyere utdanning føles relevant idag?
– Gratulerer med verv som NSO-leder! Hvordan føles det å være igang?
– Veldig bra. Det er vel mer berg- og dalbane enn jevn stigning, vil jeg si. Jeg har liksom ingenting å sammenligne med. Man kan bli litt fartsblind, kanskje.
– Du har bakgrunn innen markedsføring og merkevareledelse – bruker du det i arbeidet som studentleder?
– Masse! Det er kjempenyttig. I hvordan formidle, for eksempel. Det holder ikke å få et budskap ut, du må få et budskap inn. Hvordan du formulerer deg, hvordan du vinkler ting. Jeg er veldig fan av å gjøre politikk forståelig. Det at flere kan engasjere seg er en hjertesak for meg.
– Ja, jeg hørte deg i flere debatter under Arendalsuka med forfriskende klar tale!
– Så hyggelig! Ja, det er undervurdert i politikk generelt, tror jeg.
– Jeg tenker ofte i forelesning; «Tenk om det var mamma som sto der». Så jeg nikker mye.
– Apropos klar tale – mange har hevet stemmen i det siste om slappe studenter og dårlig konsentrasjon. Forelesere gruer seg til studiestart og flere innfører skjermforbud i forelesningssalen. Hva tenker studentlederen om det?
– Generelt så er det ikke dette noe nytt. Jeg føler man får den støkken hvert år: Oj nei, nå! Nå rakner høyere utdanning og disse studentene er ubrukelige. Jeg var i en debatt på Arendalsuka i fjor om akkurat samme tema, for da var generasjon Z helt ubrukelige på arbeidsmarkedet. Når det er sagt, har jeg veldig stor respekt for foreleserne som står i det, og at det kan være vanskelig. Mamma er foreleser og professor, og jeg tenker ofte i forelesning; «Tenk om det var mamma som sto der». Så jeg nikker mye. Jeg tror det er viktig at folk har litt forståelse for jobben det er å undervise, og det kan hende at studenter i dag trenger en liten opplæring i å være mer aktivt til stede.
– I et Khrono-innlegg om skjermforbud i klasserommet skrev du at du ville ha mer gulrot og ikke pisk. Er ikke universitetets jobb også å veilede unge mennesker?
– Det er en vanskelig balansegang. Hvor trekker man grensen? Og jeg mener at et skjermforbud er over den grensen. Det blir «ta fra barna iPaden»-retorikk. Studenter er voksne mennesker, gjennomsnittsalderen er 27 år. Vi mener at dette hører hjemme i grunnskolen.
– Hva kan studentene selv gjøre for å endre bildet?
– Jeg er veldig opptatt av at ansvar og forventninger går begge veier. Hvis vi forventer at foreleserne skal være kjempeengasjerende, så må vi være åpne for å engasjeres. Det er allerede konsekvenser hvis du sitter på mobilen hele forelesningen, og det er at du stryker.
– Den konsekvenstankegangen har kanskje endret seg litt med KI, i det at det finnes lettere veier til målet nå enn før?
– Ja, det tror jeg. Jeg var på et foredrag der foreleseren snakket om at KI kunne løse oppgaver på et A-nivå for andreårsstudenter. Der er høyere utdanning tjent med å gå litt i seg selv. Høyere utdanning kan vise seg fra sin beste eller sin verste side når det kommer til utfordringen fra KI.
– På hvilken måte?
– Det jeg tror høyere utdanning er mest tjent på, er å gå gjennom identitetskrisen man er i nå, og finne seg selv litt. Hva skal høyere utdanning være? Hva er det man lærer bort og hvorfor skal man lære det? Skal akademia være rene CV-stemplere? Skal man produsere arbeidstakere på samlebånd, det man har kalt for studentfabrikken, og svare på akkurat det arbeidsmarkedet ber om? Jeg tror at hvis vi gjør det, så taper vi. Mens å utvikle mennesker som kan tenke selv, tenke kritisk og fordype seg i ting – det har aldri vært viktigere og mer relevant enn nå. Da kan høyere utdanning virkelig få sin andre vind.
– Det er kanskje min personlig brannfakkel, det å henge. Det er jo det som gjør det gøy å være på campus.
– Det høres fint ut – men hvordan få til dette når tallene viser at studentene bruker stadig mindre tid på campus? Er det bare øking i studiestøtten og mindre deltidsjobbing som skal få dem tilbake?
– En ting er konkrete timer. Hvis folk får bedre økonomi og mer tid, så får du litt mer pusterom. Pusterom til å ikke alltid tenke på økonomi, og rom til å prioritere litt annerledes. Sånn som det er nå er veldig mange av de gode delene av studietiden truet. Det å henge på campus, være med i frivilligheten, sitte og prate med foreleserne etter forelesning, være med i kollokviegruppe. Jeg tror veldig mange ikke vet hva en kollokviegruppe er. Og henge har blitt en uting. Det er kanskje min personlig brannfakkel, det å henge. Det er jo det som gjør det gøy å være på campus.
– Hva kan akademia og undervisere konkret gjøre for å engasjere eller lokke studentene tilbake?
– Å for eksempel bli litt lenger etter en forelesning, sette av 15 minutter, det tror jeg betyr mye mer enn man tror. Da skaper du et rom for å stille spørsmål som mange ikke tør å stille. Det tror jeg kan være veldig fint for foreleserne også, at både studentene og foreleserne føler seg sett, ønsket og anerkjent. Og så tror jeg man merker om foreleserne synes det de underviser er gøy.
– Hvordan påvirker det dere som studenter?
– Det smitter over, da koser man seg. Og det har det jo vært mye diskusjon om i idretten nå, at før hadde man en holdning om at toppidrett skulle være disiplin. Du skulle ha det helt forferdelig på veien, være disiplinert og da vinner du – og litt det samme med studiene. Mens nå er det mer en diskusjon rundt at de idrettsstjerne som liker sporten de driver med, de gjør det best, og det skinner gjennom. Du ser at kunstløperen Alysa Liu eller Haaland liker det de gjør. Jeg tror man bør ha litt den innstillingen til høyere utdanning også. Undervis på den måten du liker! Hvis foreleserne har det gøy, har studentene det gøy, og da lærer man aller best.
